Av Trond Birkedal
Det første som slår meg med boken (etter de første fire sidene) er at det er et nærmest panisk forhold til banning. Jeg er ikke noen sart sjel, og tyr gjerne til banneord selv i enkelte situasjoner. Og jeg har ingenting i mot banning i litteraturen - så lenge det brukes som et virkemiddel for å understreke et poeng.
Men den paniske bruken av faen i nærmest hver eneste setning, blir bare patetisk. Den greier ikke å få frem frustrasjonen hos hovedpersonen, for det går inflasjon i ordet. All bruken av ordet faen gjør at det er en vanskelig bok å komme gjennom. Det blir rett og slett forstyrrende, og et irritasjonsmoment. I tillegg blir det patetisk å lese når hovedpersonen, i sin indre monolog, må stille seg selv spørsmål oppfulgt av et forsterkende HÆ?
Gjennom resten av teksten får man forståelsen av at hovedpersonen må være blant de sinteste og bitreste personene som finnes. Jeg synes ikke boken sier spesielt mye om Stavanger - eller at det er et tydelig budskap om hva forfatteren mener om Stavanger, bortsett fra det åpenbare. At verken byen eller personene som bor her er ekte.
Stavanger blir beskrevet som et tomt eggeskall, og personene i byen snakker aldri direkte til hverandre om ekte ting. Forfatteren fremstiller Stavanger-folk som Hyacint Bucket-figurer (fra ”Høy på Pæra”-serien på TV Norge) hvor man er mer opptatt av fasaden enn virkeligheten.
Boken er nok ment som et oppgjør med pengefokuset og rikdommen i Stavanger, men er for dårlig skrevet til at det er en bok man setter seg ned og reflekterer over. Man bruker heller energien på å irritere seg.