NRK Meny
Normal

Terningkast fem til Leif og kompisene

ANMELDELSE: Når Leif Nilsen skal oppsummere 30 år som kompis, gjør han det med en halvannen times P1-vennlig og jovial slagerparade. «This is my Leif» er like lett å like som hovedpersonen selv.

Leif Nilsen

Jubileumsshowet til Leif & Kompisane fortjener terningkast 5, mener vår anmelder.

Foto: Bjørn Olav Skjæveland / NRK

Leif Nilsen er trommeslageren som for tre tiår siden tapte loddtrekningen og ble motvillig vokalist i det nystartede bandet som etter hvert ble Leif & Kompisane. Siden har kompisene kommet og gått, mens den motvillige vokalisten har blitt igjen og gjort det han kan aller best: Lage melodiøse, allsangvennlige poprefrenger, finne fine folk til å skrive tekster – og fremføre dem på helt knotefri stavangersk. (Der fikk dere den, Abel og Dagsland.)

Det er det Leif Nilsen og hans nåværende kompiser gjør fra Gaffel & Karaffel-scenen i Stavanger de neste kveldene, og det er verdt å få med seg.

God historieforteller

Ifølge plakaten er «This is my Leif» en «musikalsk reise med verbalt krydder», som egentlig er det samme som en konsert med ekstra prat mellom sangene. Og jeg innrømmer det glatt: Jeg var forhåndsbekymret for dette verbale krydderet. For det er liksom ikke her Leif Nilsen har sin force – han lager melodiene, og så finner andre ordene. Tenkte jeg, og tok feil.

30 år i band og på veien gir mange historier, og Leif Nilsen forteller dem godt. Passe mange, passe lange, passe varierte, passe morsomme og passe utadvendte. Avslappet, ujålete og nedpå-ironisk framført av en fyr som er lett å like – og som helt sikkert har fått fin regihjelp av Steinar Lyse og andre i produksjonsstaben.

Mye å ta av

Og så sangene, da. Folk som har hørt mer enn tre kvarter på P1, kjenner de fleste: «Dronningen», «Cabriolet» og «Stranddag»… ... Men det var nesten like mange radiogjengangere jeg savnet («Gamle Adam» og «Rosehagen», for eksempel). Sånn er det å ha en 30 år tjukk katalog å ta av, men utvalget fremstår litt tilfeldig. Og litt pirk: «Kanon beibi» smeller ikke som ekstranummer.

Uansett ble sangene spilt av dyktig kompiser: Alexander Flotve (gitarer), Øyvind Grong (bass/tuba), Inge Enoksen (tangenter) og Kurt Lisø (trommer).

«This is my Leif» er et billig og uunngåelig ordspill. Men det er først og fremst en fin feiring av en god låtsnekker og en viktig og kanskje litt undervurdert del av Stavangers og Rogalands popkultur de siste 30 årene. Enkelt, ujålete og jovialt, som en skikkelig kompis.

Terningkast: 5