Teater er på sitt beste når vi kommer helt inn i sjelen på menneskene på scenen, og de kommer inn i sjelen på oss. Det gjør de i Rogaland Teaters oppsetning av Henrik Ibsens ”Et dukkehjem”, som hadde premiere lørdag.
Historien om Nora som forlater sine barn og sin mann for å finne seg selv, etter at det er avslørt at hun en gang har forfalsket en underskrift, er velkjent, og Nora har vært et forbilde i kvinnesaken helt siden stykket først ble oppført i 1879.
Samlivet i søkelyset
På Rogaland Teater er kvinnesaken tonet ned, og søkelyset settes på selve samlivet mellom de to ektefellene. Det handler om løgner og fortielser, og om ensomhet i tosomheten – alt like aktuelt i dag som på Ibsens tid.
Regissør Audny Chris Holsens oppsetning er stram og nærgående. Den liksom zoomer inn på menneskene og forholdene mellom dem. Åse Hegrenes' scenografi er også enkel, bare enkelte putemøbler og lag på lag med tynne draperier som dekker bakscenen, som slør å svøpe seg i, dekke seg bak, eller gå seg vill i. Det hele er holdt i skarpe rødtoner – kjærlighetens farge – men langt fra roserød.
Den ildrøde scenografien opptrer som en skarp kontrast til det rosenrøde livet Nora tilsynelatende lever. Alt revner når sakfører Krogstad (Øystein Martinsen) konfronterer henne med hennes gamle synder.
Foto: Stig Håvard DirdalStrålende Nora
Både regi og scenografi skaper plass til skuespillerne, som alle skaper levende sammensatte personer av karakterene sine.
Her er ikke skurker og helter, bare mennesker med alle sine skavanker, som derfor angår oss. Marianne Holters Kristine Linde får større plass enn jeg kan huske å ha sett tidligere. Også Anders Dales Torvald – velmenende, men akk, så selvopptatt – er mer sammensatt enn den sedvanlig mannlige stereotypen, selv om det er han som kaller mest på latteren og viser at stykkets kvinnesaksperspektiv ikke er HELT avleggs i vår tid heller.
Helga Guren er strålende som Nora.
Foto: Stig Håvard DirdalNora er og blir hovedpersonen i dukkehjemmet. Helga Guren spiller henne med utsøkt veksling mellom kattemyk lekenhet, selvopptatt naivitet, og skarp beregning, før hun i sluttscenen fremstår som en moden kvinne, preget av en slags avklart ro.
Akkurat den endringen kommer riktignok noe brått. Regissør Holsen har her gjort noen grep i Ibsens tekst som gjør den opprinnelige avgjørende grunnen for det endelige bruddet mindre tydelig.
Møter som berører
Forestillingen inneholder også bruk av bevegelse og dans der personene liksom virvler rundt som ensomme atomer i en forvirrende verden. Særlig har Helga Guren en sterk fysisk tilstedeværelse. Uten ord får hun oss til å oppleve hvordan Noras tilværelse krakelerer og til slutt bryter sammen under føttene på henne.
Noe av det fineste i forestillingen er likevel rekken av møter mellom mennesker. Mellom ektefellene Torvald (Anders Dale) og Nora (Helga Guren), mellom Nora og hennes venninne Kristine Linde (Marianne Holter), mellom Nora og husvennen doktor Rank (Even Stormoen), og mellom Kristine og pengeutlåneren Krogstad (Øystein Martinsen).
Det er tette, intense, men som regler lavmælte møter som på ulikt vis kretser rundt hovedtemaene, belyser dem fra ulike synsvinkler og bringer dem nær oss.
