Slik opplevde Birgittes fetter avhørene

Gjennom flere episoder på TV2 i høst har vi sett hvordan politiet mente at Norges mest omtalte fetter, skulle ha voldtatt og drept kusinen sin, Birgitte Tengs, ved en øde grusvei på Karmøy i 1995.

Avhørene av fetteren har fått mye oppmerksomhet i serien. Etter flere uker på enerom sammen med Kripos-etterforsker Stian Elle tilsto fetteren drapet selv om han ikke husket noe fra det. Hvordan kunne det skje?

Birgittes fetter har selv valgt ikke å medvirke i tv-serien, og det kommer derfor ikke fram hvordan han selv opplevde det mange hevder var manipulative avhør av ham.

NRK har vært i kontakt med Birgittes fetter som i dag bor i utlandet og har en toppjobb i finansbransjen. Han ønsker ikke å kommentere dokumentarserien som i stor grad handler om ham selv.

Men i 2012, 15 år etter at de omdiskuterte avhørene fant sted, gikk Birgittes fetter og journalisten av denne artikkelen i detalj gjennom prosessen mot ham. Det følgende er basert på samtaler mellom oss gjennom flere møter, og som resulterte i en sak i dokumentarmagasinet Plot.

FBI-modellen i Haugesund

Samtalene med Stian Elle varte fra morgen til kveld i halvannen måned. Fetterens forsvarer, Arvid Sjødin, var aldri til stede i det knøttlille avhørsrommet på politihuset i Haugesund.

– Det var som en togkupé, husker fetteren.
– Usedvanlig lite koselig.

Her var det bare Stian Elle og ham selv, dag ut og dag inn, hvor de terpet og terpet, uten å komme videre.

– Det var drepende kjedelig. Men alternativet var å bli på fengselscella hele døgnet, uten lesestoff, uten skrivesaker og uten kontakt med noen.

Det var en nitrinnsmodell norsk politi adopterte fra FBI som, ifølge fetteren, brakte ham inn i en hengemyr han ikke klarte å komme seg ut av før det var for sent.

Her går Birgittes fetter gjennom FBI-metoden steg for steg og kommenterer hvordan han mener metoden ble brukt av Stian Elle mot ham selv:

Steg 1: Direkte konfrontasjon. Politiet vet alt. Løgn er tillatt:

– Politiet sa at de satt på tekniske beviser som knyttet meg til drapshandlingen. Stian Elle bløffet meg bevisst. Senere har politiet analysert DNA av hår som ble funnet fastklistret med blod til Birgittes hånd. DNA-et stammer fra en hittil ukjent person. Videre fortalte Elle at min far i avhør hadde endret tidspunktet for når jeg kom hjem om natten. Jeg var hjemme like over midnatt, noe far alltid har bekreftet, siden han snakket med meg da jeg kom inn døra. Så fikk jeg plutselig vite av politiet at far hadde gått tilbake på dette. Når du sitter der i full isolasjon og får høre at din egen far begynner å tvile på deg, gjør det selvsagt noe med en ung gutt. I ettertid vet vi at politiet løy om dette også. Far har alltid sagt sannheten.

Steg 2: Utvikling av tema. Mistenkte av den emosjonelle sorten skal straks gis en utvei ved at avhøreren presenterer en moralsk unnskyldning for handlingen den mistenkte har begått.

Dette er et grep som, ifølge modellen, er ment å normalisere den kriminelle handlingen, noe som vil gjøre skyldfølelsen lettere å bære, og dermed blir det enklere å tilstå.

– Dette var kanskje det mest ekstreme steget i avhørsmodellen. Stian Elle prøvde å få meg til å forstå at «hele Norge ville skjønne at dette bare var et uhell. Du ville egentlig ikke gjøre dette, men det skjedde bare».

Da fetteren ikke kunne huske å ha vært delaktig i noe drap, var det bare å prøve videre, mente Stian Elle. Han hadde jo sagt det til Birgittes fetter mange ganger; at han hadde gjort noe så forferdelig at hjernen ikke ville vite av det. Handlingen var rett og slett for belastende for menneskets mest fintfølende organ. Men det lå der et sted langt bak i hodet, mente Elle, som, ifølge fetteren, også kunne si noe sånn som «vi skal nok klare å finne ut av dette sammen. Vi vet at det var du som gjorde det. Men du husker det bare ikke».

Steg 3: Håndter nektelser. Avhøreren skal avbryte den mistenkte dersom han fortsetter å nekte for at han har noe med forbrytelsen å gjøre.

– Jeg slo kraftig tilbake, i avhør etter avhør, mot Stian Elles bagatellisering av drapshandlingen. Den som drepte Birgitte var en jævel, ga jeg uttrykk for. Drapet kunne selvsagt ikke være noe uhell, men jeg møtte ingen forståelse og ble raskt korrigert hver gang jeg kom med innsigelser.

Steg 4: Overvinn protester. Det er en vesentlig forskjell på å benekte og protestere. Avhøreren nærmer seg målet når mistenkte går over fra benektelse til protester.

Vurderingen her er at en mistenkt som protesterer flere ganger, sannsynligvis er skyldig. De uskyldige blir på benektelsesstadiet.

– Nå ser jeg at dette var en metode for å prøve å knytte meg nærmere drapshandlingen og få meg til å ufarliggjøre den. Alt skjedde gradvis og over så lang tid at utviklingen gjennom hele denne prosessen nesten ikke ble merkbar for meg.

Steg 5: Vinn og behold mistenktes oppmerksomhet. På dette stadiet vil mange mistenkte begynne å trekke seg mentalt tilbake. Nå er det viktig å bevege seg nærmere, gjerne i form av lett fysisk kontakt som berøringer.

– Stian Elle og jeg hadde nå sittet sammen i ukevis, og jeg følte at vi aldri ville komme videre før jeg enten tilsto drapet, eller i det minste sluttet å benekte det så kraftig. Jeg ba flere ganger om å få tilgang på psykolog, men jeg opplevde at dette ble trenert. Det ville vært ille for politiet å få inn en psykolog på dette stadiet, da de var i ferd med å knekke meg. Elle satt svært nær meg på avhørsrommet, men jeg kan likevel aldri huske at berøringer var en metode som ble brukt mot meg.

Steg 6: Håndter den mistenktes passive tilstand. Den skyldige begynner nå å gi etter. Gi en oppfordring om å komme med sannheten.

– Ukevis med full isolasjon og over 250 avhørstimer hadde tatt kraftig på. Jeg begynte å miste kontakten med virkeligheten, og med min egen bevissthet. Sett i etterkant synes jeg kanskje det er mest overraskende at dette ikke skjedde tidligere.

I Stian Elles dagbok fra avhørene står det følgende fra denne perioden: «Noe er på gang, nå nærmer det seg. Men han er ikke helt moden ennå».

Steg 7: Presenter at alternativt spørsmål, for eksempel «var drapet din idé, eller var det andre som overtalte deg til å gjøre det?»

På dette stadiet må man ikke stille spørsmål som gir noen muligheter for å svare benektende på skyld. Slik elimineres alle fluktmuligheter og uansett hva den mistenkte svarer, så knytter han seg selv til handlingen.

– Det var nå jeg fikk disse hjemmeleksene hvor jeg skulle lage en film om Birgitte-drapet slik jeg mente det kunne ha skjedd. Om kvelden fikk jeg ta med seg spiralblokka tilbake til cella, hvor jeg flikket videre på filmmanuset mitt. For meg var dette et høydepunkt. Den første adspredelsen på cella. Heller få skrive, jobbe med noe, enn å stirre tomt i veggen. Først laget jeg alternative historier om hvor drapsmannen kom kjørende fra, og hvor han dro etter drapet. Deretter skulle jeg introdusere mr. X som i teorien kunne være meg, og da begynte jeg å fortelle i tredje person. Og nå begynte jeg, litt etter litt, å beskrive en drapshandling, begått av en ukjent mann, først sett fra fugleperspektiv, deretter fra bakkenivå.

Men det var bare en heftelse med det hele: Detaljene stemte ikke med politirapportene fra Birgitte-drapet. Fetteren trengte hjelp.

«Se der, dette kommer seg, men var det ikke slik at Birgittes veske lå på et annet sted enn der du har plassert den? Jo visst gjorde den det, og det har vi nå funnet ut sammen».

– Omtrent slik førte Elle meg stadig nærmere løsningen, husker fetteren. Ti avhørsdager tok det, ifølge fetteren, å plassere den veska riktig, slik at Elle kunne protokollføre at «han plasserte Birgittes veske slik den ble funnet på drapsåstedet».

Elle viste med ansiktsuttrykk om fetteren nærmet seg fasiten. Lett hoderysting, anerkjennende nikking, et smil. Før han kunne si:

«Og nå kan du kanskje forsøke å gi deg selv en rolle i filmen du har laget manuset til, kan du ikke?»

Steg 8: Når den mistenkte har akseptert ett av alternativene, må man få vedkommende til å beskrive detaljer fra forbrytelsen. Dersom mistenkte forteller noe som avhøreren vet er feil, må han få lov til det enn så lenge.

Når avhøreren føler at den mistenkte har bundet seg til åstedet, er det på tide å konfrontere ham. Den mistenkte er nå skjøvet fra skanse til skanse med den alternativgivende taktikken.

– Jeg var veldig klar på at jeg ikke hadde noen som helst erindring om drapet, men nå var alle forsvarsmekanismene mine blåst bort. Alt jeg tenkte på, var å få hjulpet politiet som ga klart uttrykk for at de var skuffet over meg. Birgittes foreldre trengte et svar for å komme videre og bare jeg kunne hjelpe dem, ble jeg fortalt.

Det var på dette stadiet fetteren blant annet brukte dagevis på å plassere Birgittes veske.

– Jeg sto på cella om kvelden, pusset tennene og sa til meg selv i speilet at hvis det virkelig var jeg som hadde gjort dette, var jeg en drittsekk. Jeg begynte å overføre det sterke hatet jeg alltid hadde kjent mot drapsmannen, til meg selv. På dette tidspunktet var jeg så nedkjørt og forvirret at jeg ikke hadde noen anelse om hvorvidt fortellingen jeg skrev på, var selvopplevd. Jeg ble på dette tidspunktet fortalt at jeg ville få mareritt om nettene fordi jeg nå var i ferd med å gjenkalle drapshandlingen fra minnet mitt. Dette skjedde aldri. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville bli sittende i isolasjon helt til jeg tilsto.

Steg 9: Omform den muntlige tilståelsen til en skriftlig tilståelse.

– En dag ga jeg to lapper til forsvareren min, Arvid Sjødin. På lappene hadde jeg skrevet «Jeg erkjenner å ha forvoldt Birgitte Tengs død». Jeg ville at Sjødin skulle levere den ene lappen til Stian Elle, men samtidig sa jeg at jeg ikke husket noe fra drapshandlingen. Da nektet Sjødin å levere lappene videre. «Du kan ikke tilstå noe du ikke husker», sa han. Men jeg hadde fått et langt tettere forhold til Stian Elle, min eneste samtalepartner, enn til min egen forsvarer som jeg knapt hadde sett. Og politiet hadde jo sagt at de hadde beviser mot meg, og at jeg hadde fortrengt drapet. Så jeg valgte å fortelle om lappene til Elle.

Fortsatt tvil

I det politiet og mediene kom til å referere til som tilståelsen, skrev lensmannsbetjent Lars Grindheim i sin dagbok før et av de siste avhørene at «siktede nå ønsker å forklare seg om det som kan ha skjedd mellom ham og Birgitte, men han presiserte at dette var noe han mente kunne være et hendelsesforløp, men at han ikke husket dette. Han ga en beskrivelse av noe en annen hadde gjort, en som ikke var der annet enn når Birgitte ble drept».

Fire dager senere bekreftet Birgittes fetter det siste avhøret og skrev under på at «siktede erkjenner at han natt til lørdag 6.5.95 på Gamle Sundsvei, forvoldte Birgitte Tengs død». Han laget også tre skisser; av stedet han møtte Birgitte, hvor han plasserte sykkelen og hvordan han slepte Birgitte.

Men også i etterkant av dette avgjørende avhøret tvilte fetteren. I Grindheims dagbok står det:

«Han er lettet over at han nå hadde fått dette fram. NN (fetterens navn, red.anm.) sa han ikke husket noe. Han husket ikke noe dagen etter drapet og husket heller ikke noe av tiden etter».

– Man er lært opp til å stole på politiet

På spørsmål fra Arvid Sjødin i herredsretten benektet Stian Elle at han hadde stilt manipulative, eller ledende, spørsmål i avhørene av Birgittes fetter. På bakrommet var fetteren rasende over Elles vitneutsagn.

– Politiet er jo en av institusjonene i samfunnet du er lært opp til å stole på. Her satt en politimann i vitneboksen og løy under ed. Det var en sterk opplevelse, sier fetteren.

Det fetteren ikke visste den gangen, var at Stian Elle ikke bare hadde fulgt avhørsmanualen fra FBI til punkt og prikke da han skulle avsløre det han var overbevist om at var en løgn. Elle hadde samtidig benyttet seg av alle triksene som norske politistudenter lærte på Politihøgskolen.

I notatet Avhørsteknikk fra 1987, skrevet av Leif A. Lier, etterforskningsleder i Oslo-politiet i en årrekke, og politiavdelingssjef Halvard Tømta, står det:

«Ved avhør av en siktet bør vi være overbevist om at vi har gjerningsmannen foran oss. Vi må regne med at han i utgangspunktet vil nekte for at han har utført handlingen, og være forberedt på at han vil forsøke å overbevise oss om sin uskyld. Vi må motivere oss slik at vi ikke lar oss lure».

Omsorg

I notatet anbefales det å avhøre siktede utover natten, og det oppfordres til uformelle samtaler før avhøret starter, før siktedes rettigheter leses opp. Samtalene skal altså starte før siktede får vite at han faktisk ikke har noen plikt til å forklare seg som siktet i en straffesak.

I et annet internt notat som ble anbefalt og delt ut til norske etterforskere i denne perioden, kan vi blant annet lese:

«Det vil være godt for ham å holde i noe når tårene kommer, men samtidig skjule at en er beveget. Ha gjerne en tørkerull liggende slik at han ser den, men ikke når den. Når du ser han sliter, rekker du ham omtenksomt tørkerullen og understreker med dette medmenneskeligheten og din forståelse av hvor vondt han har det.»

Politiet anbefales også å hente mistenkte før matserveringen i fengselet slik at han kommer sulten til avhør:

«Da kan du bruke serveringen på avhørsrommet for å understreke din omsorg for ham».

Og når avhøreren ser at mistenkte begynner å slite mentalt, kan «dette være tidspunktet for at en tilståelse nærmer seg. En berøring kan nå være det som skal til for at han gir seg».

Kripos: – Avhørene hadde svakheter

– Da Karmøysaken i 2016 ble gjennomgått av Cold Case-enheten på Kripos, vurderte vi også avhørene av fetteren og tilståelsens betydning for den videre etterforskningen, sier Espen Erdal, leder av Cold Case-enheten hos Kripos.

– Avhørene led av flere svakheter både hva gjelder framgangsmåte og manglende fortløpende protokollering, Vi var tydelige på at tilståelsen derfor ikke burde legge føringer for den videre etterforskningen fortsetter Erdal, som mener kunnskapen om hvordan man best sikrer pålitelige forklaringer har utviklet seg mye siden den gang.

– Helt siden starten av 2000-tallet har norsk politi hatt en enhetlig avhørsmetodikk som er utviklet for å innhente så korrekt og fullstendig informasjon som mulig, med utgangspunkt i gjeldende rettsregler, etiske prinsipper og forskningsbasert kunnskap, sier Espen Erdal.