Sorgen og gleden de vandrer til hopes, heter det hos salmedikteren Thomas Kingo. Slik er det også i ”Skyfri himmel” på Rogaland Teater. Med Bjørn Eidsvågs sanger og Olaug Nilssens tekst gir teatret oss en forestilling som ikke er skyfri, og heller ikke helt prikkfri – men som både rører og gleder, mener vår anmelder, Marianne Terjesen.
De har gjort det i Bergen med Jan Eggum, i Trondheim med Åge Aleksandersen, og etter hvert kommer Vamp i Haugesund. Det er nesten blitt en trend hos teatrene å ta for seg av ”sine” folkekjære artisters materiale. En viktig målestokk på om de lykkes i annet enn å sikre inntjeningen, må være at dette materialet på veien til teaterscenen tilføres noe nytt og annerledes – altså at forestillingen blir noe mer enn bare en rekke sanger med tekst i mellom – for da kunne de like gjerne holdt seg i konsertsalen.
Består prøven
Med ”Skyfri himmel” består Rogaland Teater denne prøven med glans – langt på vei. For det første har det vært et lykkelig valg å få forfatteren Olaug Nilssen til å skrive teksten. Hun har skapt en historie om bedehusmiljøet på bygda, om ungjenta Anna som vokser opp der under trykket av særlig en trangsynt predikantfar, og om hvordan det fører til hennes undergang. Her er ikke noen dyptpløyende analyse, historien er temmelig forutsigbar og ikke så lite klisjefylt, men den har dramatisk driv, og er poengtert nok til at den river en smule og ømhjertet nok til at den både morer og rører. Særlig har Nilssen et svært godt grep om dialogene, og byr på treffende replikker i mengder å glede seg over.
Slik har forestillingen en historie som står på egne ben og er noe mer enn bare et påheng til Bjørn Eidsvågs sanger. Likevel er det de som er selve bærebjelken, men også i det musikalske lykkes teateret i å tilføre nye dimensjoner. I alle fall denne anmelderen har hatt vanskelig for å høre Eidsvågs sanger uten å se mannen selv for seg. Her er det bildet borte fra netthinnen; de kjente sangene får et eget liv, med ny klang av nye stemmer, og ny mening i en ny setting. Det gjør dem ikke vondt, snarere tvert i mot, og det er ikke sagt til forkleinelse for Bjørn Eidsvåg som artist, men snarere som honnør til ham som sangskriver.
Gode krefter
Så har da også teatret sørget for gode krefter til å framføre dem. Foruten teatrets egne, som Espen Hana og Sally Nilsson, stiller Randi Tytingvåg, Rita Eriksen og – ikke minst – Jan Ingvar Toft på laget. De tre sistnevnte mestrer også overgangen fra konsertsalen til teaterscenen fint – særlig skaper Randi Tytingvåg et troverdig og rørende portrett av den opprørske ungjenta Anna. Hun har i tillegg fått et alter ego i danseren Marit Sandsmark, som gir ekstra farge og glød.
Så skulle alt være såre vel, og jubelen skulle stå i taket. Slik er da også – nesten. Særlig i første akt skaper regissør Marit Moum Aune en drivende, intens forestilling der alle deler føyes smidig sammen til et hele. Her er intenst vakre scenebilder skapt av scenograf John-Kristian Alsaker og lysdesigner Toril Lund. Her smyger tekst og sanger seg sømløst rundt hverandre og utdyper hverandre, og her er en vel avveid balanse mellom humor og alvor som griper og betar, samtidig som vi morer oss storlig.
Lugger litt
I andre akt lugger det derimot litt mer. Et par scener der bedehuset forlates og unge Anna begir seg til byen og universitetet, oppleves som mer skisseaktige og utenpåklistret, og forestillingen mister litt av drivet og intensiteten. Scenene inneholder både moro og temperament – kanskje vel mye temperament, for intensiteten i en forestilling er jo slett ikke proporsjonal med lydstyrken på scenen. I denne perioden merkes det også at det uansett historie er sangmaterialet som er forestillingens bærebjelke.
Men både Anna og historien kommer tilbake til bedehuset, og når grepet igjen festes rundt oss, sitter det hardt. Her skal ikke røpes hvordan det skjer, bare at avslutningen er uendelig vakker og sørgmodig. Den understreker hvordan en ny setting kan gi nytt innhold i en sang du trodde du kunne forlengs og baklengs, og den bærer fram det som går som en tråd gjennom hele forestillingen, nemlig, med samledikteren Thomas Kingos ord: at sorgen og gleden de vandrer til hopes.
