Norgespremiere på et over 400 år gammelt stykke er ikke hverdagskost, og særlig ikke når en av historiens mest spilte dramatikere, selveste William Shakespeare, er opphavsmannen. Men «Når enden er god er allting godt» har faktisk aldri vært oppført i Norge, og også sjelden på andre lands scener.
Etter å ha sett premieren på Rogaland teaters hovedscene fredag, kan man undre seg over det. For selv om regissør Sigrid Strøm Reibo slik sett har tatt en sjanse, så lander hun og resten av staben fjellstøtt.
Kjærlighet og svik
Det handler om menn og kvinner, om manns- og kvinneverdenen, og om kjærlighet og svik. Om legedatteren Helena som er forelsket i greven Bertram, som slett ikke vil ha henne, men heller vil gå i krigen. Om hvordan hun vinner ham og mister han, og vinner ham igjen ved hjelp av kvinnelist og lureri.
«Når enden er god er allting godt» regnes som en av Shakespeares komedier, men stykket inneholder elementer fra mange sjangere, som drama, kjærlighetsepos og tragedie. Slik kan stykket spilles på mange ulike måter, og valgene har opp gjennom tiden vært farget av samtida.
Ironisk skråblikk
I Rogaland Teaters versjon er ligger hovedvekten på komedien, men i tråd med vår tid får ironien stor plass.
Her ses det med skråblikk på det meste, og det gir stykket en forfriskende lekenhet. Samtidig greier Reibo å få med seg elementer av både sårhet og poesi uten at det bryter med helheten i oppsetningen.
Gjermund Andresen scenografi består stort sett av et stort gulv med luker i og et enormt speil som lar oss oppleve handlingen på samme tid rettvendt og snudd på hodet. Det ivaretar tvisynet samtidig som det er uhyre effektfullt.
Rent og enkelt
Som scenografien holder også regissør Reibo oppsetningen ellers i en stram hånd. Det hele er rent, enkelt og svært tydelig. Spillet er neddempet - her er ikke mer skrik og skrål enn nødvendig.
Små virkemidler og minespill får plass, og dermed kommer også teksten til sin rett. Skuespillerne har klær fra en ubestemmelig nåtid samtidig som de snakker på «shakespearske» blankvers.
De er ikke enkle å framføre, og det er mange ord i et stykke av Shakespeare, men her makter Reibo og skuespillerne for det meste å få også språket til å klinge friskt og ikke minst vise oss Shakespeares eminente replikkunst.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Velopplagt ensemble
Et stort og velopplagt ensemble leker seg gjennom fabelen om Helena og Bertram. Nina Ellen Ødegård, tilbake på Rogaland Teater som Helena, og Ole Christoffer Ertvaag som Bertram spiller med en slags ungdommelig uskyld som sjarmerer oss trass i både svik og renkespill. Mens Morten Espeland som forsmådd narr og kommentator er hovedeksponenten for den ironiske distansen.
Ellers bidrar de alle til både vakre og såre øyeblikk, men først og fremst med en rekke muntre opptrinn - inkludert et ekte boyband og en samleiescene du aldri har sett maken til - og, særlig i andre akt, et overveldende antall forviklinger.
Før det hele slutter på en fabelaktig måte der Reibo våger å la stillheten få spillerom, og ironien nesten, men bare nesten er borte. For når enden er god er allting godt - eller kanskje ikke.....