Følelsesladd gullavslutning for far og sønn på Nærbø IL

For første gang på 26 år kan et norsk herrelag i håndball kalle seg for europacupmestere.

Mandag kveld landet gutta fra Nærbø på Stavanger lufthavn med gull i kofferten, etter helgens finale i EHF European Cup mot HC Minaur Baia Mare i Romania.

Følelsene sitter utenpå kroppen for han som trener laget, der spillerne inkluderer både en sønn og to nevøer.

– Jeg er sjukt stolt. Og jeg er så himla glad på Andreas og laget sine vegne. Jeg skulle klart å stoppe å grine, så de hadde sluppet dette hele veien, sier Rune Haugseng.

Sønnen Andreas Horst Haugseng rakk akkurat å være med lagkameratene sine til europamesterskap før veien går videre til Elverum Håndball.

Men seieren skal feires før den tid.

– Jeg gidder ikke tenke på det å bytte lag nå. Nå skal vi kose oss med spillere og supportere. Det kunne ikke vært en bedre avslutning, sier han.

Tiår som trener og pappa

Horst Haugseng har nå spilt sin siste kamp for Nærbø, mer enn ti år etter at pappa også skulle kalles for trener.

Rune Haugseng tok over som trener da spillerne bare var 11 år. Laget besto blant annet av sønn og nevøer.

– Jeg ville være med å løfte denne klubben her. Jeg tror ikke det var avgjørende at Andreas spilte der, men vi måtte gjøre noe for å henge med, forteller treneren.

Ekstra innsats har gitt gode resultater for laget.

– De har trent litt mer enn de andre opp gjennom årene og vært veldig dedikerte til det de har holdt på med. Vi har også vært heldige på veien, samtidig som vi har hatt langsiktige mål. Vi har truffet på alt vi har forsøkt å oppnå, forteller han.

Nå er tiden kommet for å gi slipp på sønnen i klubben. Treneren er likevel ikke bekymret for fremtiden.

– Vi har visst det lenge at han måtte videre. Elverum har prøvd å få tak i han i 3–4 år og jeg gleder meg over det han får være med på. Om Nærbø blir enda bedre kan det være at han kommer tilbake igjen, sier Haugseng.

– Unikt samhold i gruppa

Seieren smakte ekstra godt for gjengen som har spilt sammen siden de var barn. For treneren var det vanskelig å holde følelsene i sjakk.

– Under kampen og mot slutten var det en fin og rolig glede. Da vi vant hadde jeg god kontroll på kroppen i rundt 15–20 minutter.

Men seieren sank gradvis inn.

– Så fort noen skulle ha meg til å snakke var det tungt å få frem noe. Jeg gleder meg fryktelig på spillerne sine vegne og vet hvor mye de har lagt ned for å komme hit. Det er et samhold i gruppa som er ganske unikt, forteller Haugseng.

Han tror det er flere grunner til at laget har klart å klatre helt til toppen,

– Det er en kompisgjeng der alle får være seg selv og alle er like viktige. Samtidig ligger det kultur i å være med på å trene de timene ekstra og gi det som kreves.

En annerledes tilnærming

I 2001 opplevde Rune noe som skulle forandre livet hans.

En hjertestans som snudde opp ned på tilnærmingen hans til det meste.

– Jeg lærte mye om det å være menneske. Det har vært med å prege hele gruppa og det arbeidet som er gjort, for å dra det så langt.

Haugseng mener slike hendelser er noe av det som har bidratt til den spesielle innstillingen på laget.

– Nå hadde vi for eksempel en unik mulighet til å være med på dette her, og den måtte vi gripe. Livet er for kort til å ikke gjøre det beste ut av det.