Fakta
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- Onkel Vanja Reporter: Marianne Terjesen (Real Audio 02:10)
Teater deler ut kart med billettene sine denne våren. Mens teaterhuset blir bygget om, har skuespillerne flyttet ut til hele åtte ulike steder i Stavanger.
Stemningen i stykket reflekteres i rommet
Det litt slitne gamle menighetshuset, med linoleum på golvet og høye nakne vinduer, gir et ødslig preg til Anton Tsjekhovs russiske gods. Det samme gjør de sparsomme møblene, kostymene i brunt og grått - og lyset - hvitt og kaldt og ubarmhjertig. Det er kanskje ikke helt i tråd med godset, som vi får vite er gjeldfritt og holdt i hevd av oppofrende arbeid gjennom mange år. Men det er så absolutt i tråd med livet til menneskene som befolker det.
Det er menneskene det handler om
Den fallerte professoren, en gang hedret for sitt arbeid, men nå akterutseilt og glemt og gammel. Hans vakre unge kone, som har gitt ham sitt liv, og nå svinner bort i kjedsomhet og lediggang. Hans datter, uskjønn og lett forrykt etter år med håpløs kjærlighet og trivielt gårdsarbeid. Doktoren, som elsker skogen mer enn menneskene, for trærne han planter vil leve etter ham, mens pasientene bare dør og blir borte. Og onkel Vanja, som har holdt godset i hevd for sin søsters minne og for sin svogers vitenskapelige suksess, men som ikke har oppnådd noe som helst for egen del.
Det er en vond og sår fortelling om forspilte liv.
Debuterende instruktør
Fridtjov Såheim, til daglig skuespiller ved teatret, debuterer som instruktør. Han lar dem alle tre fram med sin elendighet, her er ingen egentlig hovedperson, de er som ulike aspekter av et tema, som blir snudd og vendt på som en skrue som borer seg dypere og dypere og gjør vondere og vondere....
Skuespillerne tar vel vare på sine personer
Alle gjør de inntrykk på oss, men kanskje mest Marika Enstad som med nøye avstemte virkemidler viser oss både tomheten og fortvilelsen hos professorens unge kone, og Svein Harry Hauge som onkel Vanja, forhutlet og desperat langt ut i hvert eneste hårstrå.
Fine øyeblikk og litt støy
Menneskene på Tsjekhovs gods lever som i en trykk-koker som bare må eksplodere. Når det skjer, er det med atskillig smell. Og et til tider svært høyt støynivå skjemmer forestillingen noe. For det er ikke når menneskene roper og skriker som verst at de rører oss mest. Det når den tette luften på det innestengte godset står stille, og det slår ulmende gnister mellom menneskene. Slike øyeblikk er det en hel del av i det gamle bedehuset i Stavanger - og da gjør det skikkelig vondt.