Kjære alle sammen
Nå er vi kommet dit igjen, til nyttårskonsertenes, nyttårshopprennets og til ordførermottakelsens 1. nyttårsdag. Som ordfører i Gjesdal er det meg en kjærkommen plikt og en utsøkt glede å ønske dere alle velkommen hit til Veveriet til vår tradisjonelle og tradisjonsrike nyttårsmottakelse. Ja, takk for sist forresten til noen av dere. Jeg ser at det er flere enn ordføreren som finner glede i å markere at 2014 er historie, og bla om i kalenderen til det nye året som vi nå er noen timer inn i.
2014 var et viktig jubileumsår. I fjor feiret vi den norske grunnlovens tilblivelse. Riksforsamlingen på Eidsvoll var samlet i ca 6 uker fra 10. april til 20. mai i 1814. Den 17. mai undertegnet de 112 medlemmene av riksforsamlingen det dokument som skulle bli vår grunnlov. Fordi det var den 17. mai eidsvollsmennene signerte grunnloven, er dette blitt vår nasjonaldag. Her skal vi la de mange og til dels kompliserte hendelser rundt Norges skjebne i 1814 ligge, bare minne om at storpolitiske maktforhold spilte inn til vår fordel, og at Norge endret posisjon fra å være et slags lydrike under Danmark til å bli et relativt selvstendig land i personalunion med Sverige. Fra 1814 til 1905 hadde vi svenske konger som dere vet.
Norge var et tilbakeliggende og fattig land i 1814. Det er historikerne enige om. Likevel fikk vi gjennom de avgjørende begivenheter i 1814, det som da var Europas mest demokratiske konstitusjon, eller grunnlov som vi kaller det på norsk. Dette var det og er det god grunn til å feire. Demokrati er ikke en selvfølge, men demokrati er selvfølgelig bra. Nå var ikke verken grunnloven av 17. mai 1814 eller datidens norske samfunn demokratisk etter dagens målestokk. Men kimen til vårt moderne demokrati finner vi der. Grunnloven av 1814 representerte en klar demokratisering av landets lov. Om du var mann, over 25 år og eide grunn eller formue, hadde du stemmerett i fedrelandet. Knappe 10 prosent av befolkning kunne dermed stemme ved valg. Var det slik i dag, hadde vi funnet grunn til å marsjere i gatene i protest. Men for sin tid var dette epokegjørende demokratisk. Siden har stemmeretten blitt utvidet.
Stemmerettsalderen har blitt gradvis senket, først fra 25 til 23 i 1920, siden fra 23 til 21 i 1946, så til 20 i 1967 for endelig å havne på 18 år i 1978. Ja, om dette er endelig er jo en diskusjon. I enkelte kommuner, blant annet i Gjesdal ved forrige kommunevalg, har det vært gjort forsøk med stemmealderen senket til 16. Stemmeretten har også gradvis blitt utvidet fra formuende eller selveiende menn til å gjelde alle voksne menn, og til slutt også allmenn stemmerett for kvinner i 1913. Dette jubileet feiret vi for to år siden.
Om vi er moderne og googler det, eller gammeldags og slår opp i vårt konversasjonsleksikon på oppslagsordet Norge, står det å lese: Norge er et demokrati. Det vet vi alle. Denne formuleringen unnslipper våre tungebånd ganske sikkert en hel del ganger i løpet av et år, iallfall om du er lærer, politiker eller journalist. Hva betyr dette? Hva innebærer det at Norge er et demokrati, og på hvilken måte er Gjesdal demokratisk? Siden det nå er 2014 og jubileumsåret for 1814 vi kikker tilbake på, skal jeg vie hele nyttårstalen til disse spørsmålene.
Sentralt i folkestyret, som er et annet ord for demokrati, er at folket er suverent. Det betyr at det er folket som bestemmer. Folket har da rett til å bestemme over seg selv, bestemme hvem som skal styre på dets vegne. Makten i et samfunn må da utgå fra folket, som det heter i høytidelige formuleringer om dette. I et demokrati sluses makten opp til styresmaktene ved at vi peker ut våre politikere gjennom valg. Motsatt det førdemokratiske eneveldet der kongen var gitt makten av gud, eller før eller nåtidige diktaturer der den makthavende har ”vunnet” makten gjennom en eller annen form for maktkamp eller strid, og holder på makten ved å monopolisere statens maktmidler. For oss nordmenn i dag, er det selvfølgelig at det er demokratiets styreform vi slutter opp om. Men husk: demokratiet går ikke langt tilbake. Det kan være grunn til å minne om det. Demokrati med allmenn stemmerett går bare drøyt hundre år tilbake i tid. Og hevder noen, demokratiet er truet. Dels ved at de tradisjonelle demokratiene har mistet sin vekstkraft og noe av sin posisjon internasjonalt. Men også ved den økende økonomiske ulikheten vi ser vokse frem i våre demokratier. Enkelte forskere hevder dette på sikt kan rive ned demokratiet innenfra.
I et demokrati er det flertallet som bestemmer. Men ikke ved å trumfe gjennom sitt syn på mindretallets bekostning. I et sivilisert demokrati er mindretallet sikret beskyttelse. Loven sikrer det. Moderne demokratier er det vi kaller rettsstater. I en rettsstat kan innbyggerne kun arresteres, straffes og dømmes etter lov og dom. Loven er til for å sikre alles interesser. Slik er det dessverre ikke i alle land og alle styreformer. Et moderne demokrati skapes og sikres av tre instanser som er tett sammenvevd. Folkestyret og rettstaten er de to første delene av denne treenigheten. Den tredje instansen er menneskerettighetene. Menneskerettigheter kan vi forstå som de grunnleggende rettigheter ethvert menneske har uavhengig av kjønn, hudfarge, kultur og religion. I det norske demokratiet er folkestyret, rettstaten og menneskerettighetene vevd sammen til den veven vi kjenner det norske samfunnet som.
Dette gjelder også Gjesdal. Gjesdal kommune utgjør sammen med alle andre norske kommuner et av fundamentene i det norske demokratiet. Det er i kommunene vi bor. Det er der vi lever våre liv, og mottar samfunnets tjenester som innbyggere i en livslang syklus fra vugge til grav. Følg ekstra godt med nå. I tillegg til å frembringe et nytt og ekstra langt ord, skal jeg nå umiddelbart komme med en ordførernyttårstalepåstand: Gjesdal kommune bidrar til å demokratisere samfunnet. Resten av nyttårstalen skal forsøke å begrunne denne påstanden.
I internasjonale sammenligninger og oversikter fremstilles Norge som et av verdens mest demokratiske land. I den teoretiske litteraturen om demokrati og demokratiske styresett skilles det ofte mellom tre ulike måter å forstå demokratiet, konkurransedemokratiet, medvirkningsdemokratiet og det deliberative demokratiet eller drøftingsdemokratiet. Konkurransedemokratiet handler om den siden ved demokratiet som utspilles gjennom valg og valgkamper i en konkurranse mellom politiske partier om velgernes gunst. Dette demokratiet kjenner vi alle, og har vi erfaringer fra hvert annet år. Jeg lar dette ligge her.
Medvirkningsdemokratiet er på en måte hverdagsdemokratiet, slik vi prøver å sette det ut i livet gjennom omfattende prosesser for medvirkning. Denne delen av demokratiet kan av og til gjøre både innbyggere og politikere utålmodige. Vi kan oppleve at det går seint. I viktig planarbeid og i alle større beslutningsprosesser i kommunen blir det lagt opp til medvirkning fra innbyggere, næringsliv og foreningsliv. Et godt eksempel på dette kan være arbeidet med ny kommuneplan. Her arrangerte vi først folkemøter på Gjesdal, Oltedal, Gilja og Ålgård, deretter ble planprogrammet sendt ut på høring før vi vedtok det. Senere ble selve planen sendt ut på høring. Før den vedtas endelig skal alle innbyggere, næringsliv, lag og foreninger ha hatt anledning til å uttale seg. Dette tar tid, men det sikrer folkelig medvirkning. Folkestyre tar tid.
Det deliberative demokratiet eller drøftingsdemokratiet tar også tid. Demokrati i det hele tatt tar tid. Det deliberative demokratiet handler om det politiske ordskiftet. De som er opptatt av disse sidene ved et demokrati, understreker hvor viktig det er å legge opp til prosedyrer og rutiner som sikrer at de beste argumentene når frem. Dette er en måte å tenke om demokrati på som går tilbake til den greske filosofen Aristoteles, og som den tyske filosofen Habermas vel er den mest kjente nålevende talsmannen for. Her er det argumentets tyngde som skal være det avgjørende, og ikke den argumenterendes politiske posisjon. Jeg liker å tro at når Gjesdalpolitikken fungerer på sitt beste, får vi dette til. Da er det den gode løsningen og det gode argumentet som vinner frem, og ikke ideologiske hensyn eller politiske partiers prestisje. Jeg vil benytte dette årlige høvet til å skryte av alle mine politiske kolleger i Gjesdal. Til sammen bidrar vårt jevne politiske engasjement og vårt stødige politiske håndverk til utvikling og fremgang. Vi må kunne tørre å si såpass.
I drøftingsdemokratiet spiller rådmannen en større rolle enn ordføreren, tror jeg i snakkende stund at det er riktig å si. Jeg vil derfor benytte denne anledningen til også å fremheve rådmannens innsats i året som gikk. Kanskje du er så gild at du reiser deg rådmann? Som privatperson heter han Knut Underbakke, men som rådmann har han på en måte ikke noe navn. Rådmannen har den fordel at han kan veksle mellom rådmann med liten og stor r. Når han er rådmann med stor R, da utgjør han plutselig hele det kommunale apparat med sine om lag 800 årsverk. Ikke bare derfor, men særlig derfor, spiller rådmannen en enda viktigere rolle i det deliberative demokratiet. Rådmannens ytterst viktige oppgave i denne sammenheng er å se til at nettopp de faglig beste argumenter og løsninger når fram. Slik blir politikernes beslutninger, for det er jo vi som skal fatte de endelige beslutninger, basert på faglighet. På denne måten sikrer rådmannens profesjonelle stab at politiske beslutninger fattes på det beste faglige grunnlag. Slik er lokaldemokratiet ment å virke. Og slik virker det i Gjesdal i all hovedsak, etter min oppfatning.
Jeg har av og til blitt slått av hvor demokratisk vårt sinnelag er. Vi er flasket opp med dette. Jeg husker en episode da datteren min gikk i første klasse. I klassen hennes skulle de peke ut en tillitsvalgt. De brukte en god del tid på dette. Min første innskytelse var at kunne dette være noe poeng. De er jo bare 7 år. Ved nærmere ettertanke kom jeg til at dette var viktig. Dette var barnas første viktige leksjon i demokrati. Den skal tidlig krøkes i demokratiske spilleregler som god demokratisk krok skal bli. Og ikke bare er dette forberedelse til politiske valg. Det er i like stor grad en forberedelse til det demokrati som preger norsk arbeidsliv og foreningsliv.
I fjor viste jeg til den britiske sosiologen Anthony Giddens omtale av risikosamfunnet. Jeg har tenkt å vise til ham i år og. For han har også skrevet klokt om demokratiet. For ham handler ikke demokratiet bare om politiske prosesser i samfunnets styrende organer. Han utvider demokratibegrepet når han snakker om demokratiseringsprosesser knyttet til likestilling og samfunnets syn på barn. For meg er dette en viktig erkjennelse. Likestilling mellom mennesker, likestilling mellom kjønnene handler om demokrati i en slik utvidet betydning av ordet. Selv om de fleste samfunnsforskere og observatører vel er enig om at det ennå gjenstår noe før vi er fullt ut likestilte, er Norge likevel et av verdens mest likestilte samfunn. Dette er ikke en selvfølge. Det er ikke slik i alle land i dag, og det har ikke alltid vært slik i Norge heller.
Vårt syn på barn har utviklet seg i takt med samfunnsutviklingen. Det som for de fleste av oss i dag er selvsagt, har ikke alltid vært slik. Selv om barn ikke har stemmerett ved valg, har de en rett til å bli hørt. Dette er etter min oppfatning også en sentral del av vårt demokrati anno 2014, eller 2015 som vi er kommet til nå. Barn har rett til å bli hørt. Det er nedfelt i en rekke lover, og vi har opprettet et eget ombud som skal tale barnas sak og sikre barns rettigheter. Mens barn tidligere ble oppfattet som foreldrenes eiendom, har barn gjennom moderne lovgivning og moderne tenkning fått egne rettigheter. Dette er rettigheter som i dag er forstått som en del av våre universelle menneskerettigheter, nedfelt i FNs barnekonvensjon av 20. november 1989. Dersom dere utøver litt rask hoderegning, finner dere ut at også denne viktige konvensjonen feiret et rundt år i fjor. I fjor var FNs barnekonvensjon 25 år.
Selv om det dessverre ikke er slik at alle barn har så gode oppvekstvilkår som vi skulle ønske, lever de fleste barn i dagens Norge i gode familier. De får anledning til å være barn, og blir oppmuntret til og oppfordret til å gjøre seg gjeldende. Vår oppdragelse har endret seg radikalt. Det er ikke så lenge siden barn skulle tie i voksnes forsamlinger. Ei heller er det lenge siden fysisk avstraffelse av barn både var lovlig og relativt vanlig. At barn blir lyttet til, respektert og tatt hensyn til på denne måten, representerer et demokratisk fremskritt. At vi lar barn være barn og lar dem utvikle seg i tråd med sine forutsetninger, representerer altså både en demokratisering og en humanisering av samfunnet, som jeg både som ordfører og som privatperson er stolt av. Her er barnehagene og skolene våre spydspisser. De går i første rekke når det gjelder å ta barn på alvor, og bidrar slik til den demokratisering som min ordførernyttårstalepåstand handler om.
Før jeg kommer til mitt avslutningspoeng, skal jeg trekke frem en 3. minnemarkering som vi ikke vektla så mye i fjor. I fjor var det 100 år siden starten på den 1. verdenskrigen. Denne fryktelige krigen kom til å endre Europa og verden fundamentalt. Denne markeringen minnet meg på et viktig faktum. Demokratier har deltatt i kriger, men i følge fredsforskeren Nils P. Gleditsch ikke startet kriger. Ei heller sier Gleditsch, finner vi eksempler på at demokratier kriger mot andre demokratier. Demokratiet er ikke en perfekt styreform, men det er den fredeligste og mest humane måten å styre et samfunn på.
La meg så avslutte med dette. Lokaldemokratiet i Gjesdal og alle andre norske kommuner er av regjeringen utfordret til å kikke seg selv i speilet, og gå sine klær etter i sømmene. Er Gjesdal kommune rustet til å møte dagens og fremtidens utfordringer knyttet til tjenesteproduksjon, arealplanlegging og demokrati og deltakelse, eller bør søke mot større enheter? Dette skal jeg ikke besvare i dag. Som dere vet har vi i Jærrådskommunene satt i gang en prosess der vi søker svar på disse spørsmålene. Sammen skal vi finne svar – i en prosess der dere som innbyggere blir involvert i brede medvirkningsprosesser, der målet er at de beste argumentene og de beste løsningene er de som vinner frem gjennom det politiske ordskiftet.
Med disse lovnadene ønsker jeg dere er riktig godt nytt år samtidig som jeg takker dere for det gamle.