Norske kommuner har utbetalt over to milliarder for svikt i barnevernet

Likevel blir ofre for samme type overgrep og svikt fra barnevernet behandlet vidt forskjellig. Tid og sted avgjør hvem som får erstatning.

Tor Bernhard Slaathaug

Tor Bernhard Slaathaug og stiftelsen Rettferd for taperne har hjulpet 3000 personer med å få oppreisning.

Foto: Jørn Norstrøm / NRK

– Dette er Norges dårlige samvittighet.

Tor Bernhard Slaathaug trekker ut de gamle arkivskapene én etter én. Gamle mapper og permer med navnelapper. Historier om barn som opplever vold, overgrep og mishandling – redusert til A4-ark, mapper og permer.

Tor Bernhard Slaathaug

Tor Bernhard Slaathaug leder stiftelsen Rettferd for taperne, som i 25 år har bistsått mobbeofre, barnehjemsbarn og de som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.

Foto: Jørn Norstrøm / NRK

– Hvis du ser gjennom disse sakene skjønner du at dette er skrekk-kabinettet.

Svikt for milliarder

I Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp» kjemper storesøster Mona Anita Espedal for likebehandling og rettferdighet for seg selv, sine yngre søsken og alle som har opplevd svikt fra barnevernet i Norge.

I dokumentaren kommer det frem at det finnes flere titalls ordninger for oppreisning for tidligere barnevernsbarn. Norske kommuner har betalt ut milliarder for å gjøre opp med tidligere barnevernsbarn. Det som har kostet mest er såkalte kommunale oppreisningsordninger.

Lokale ordninger har blitt opprettet de siste 15 årene av kommuner med dårlig samvittighet etter at de ble avdekket vold og overgrep i stort omfang på offentlige barnehjem på 50-, 60-, 70-, 80- og 90-tallet.

Bergen og Stavanger var først ute tidlig på 2000-tallet med lokale ordninger. Etter hvert kastet flere og flere kommuner seg på bølgen og i dag har over 300 norske kommuner og fylkeskommuner hatt egne eller vært med oppreisingsordninger for disse barnevernsbarna.

Det offentlige har utbetalt over to milliarder kroner til over 5000 søkere viser en kartlegging NRK har gjort.

Tor Bernhard Slaathaug og stiftelsen Rettferd for taperne har hjulpet 3000 personer med å få 400 millioner kroner i oppreisning gjennom disse ordningene. Tallene er stiftelsens egne.

Det er disse mappene han har lagret i arkivskapene i de enkle kontorer på Dokka i Oppland.

Mona Anita kjemper for rettferdighet for sine 16 søsken, og bedre rettsvern for barn som har blitt sviktet av barnevernet. I dag er det slik at hvis du er blitt utsatt for omsorgssvikt og overgrep i barndommen, kan tilfeldigheter avgjøre om du har krav på oppreisning.

Se Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp».

Forskjellsbehandling

KS fikk forsker Karen-Sofie Pettersen til å undersøke disse ordningene i 2010.

Karen-Sofie Pettersen

Forsker Karen-Sofie Pettersen sier dagens system med lokale oppreisningsordninger skaper stor forskjellsbehandling.

Foto: Jørn Norstrøm / NRK

Hun endte opp med å skrive en rapport som viste et system preget av store forskjeller der tilfeldighetene ble avgjørende.

– Jeg kjenner ingen andre områder i samfunnet der man har håndtert det på en måte som skaper så stor forskjellsbehandling, sier Pettersen til NRK Brennpunkt.

Den gangen fantes det om lag 30 forskjellige lokale ordninger. NRKs kartlegging viser at antallet har blitt til over 40 i dag. Ordningene varierer på følgende måter:

  • Utbetalingssummer: Mens personer som ble utsatt for overgrep på barnehjem i de store byene som Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger kunne få opp mot 725.000 kroner, har den maksimale satsen vært 450.000 kroner for kommuner i Møre og Romsdal og 300.000 kroner i for eksempel Alta. Dette gjelder for samme type overgrep. Noen ganger kan forskjellen bli synlig i nabokommuner. I Vadsø kunne et overgrepsoffer få 725.000 kroner. I Vardø 300.000 kroner. I andre kommuner er summene enda lavere.
  • Tidspunktet: Kartleggingen viser også store forskjeller på periodene kommunene har ønsket å gjøre opp for. Mens Bergen har utbetalt oppreisning for personer som opplevde overgrep i perioden 1954-1980, har Stavanger utvidet denne perioden til å vare fra 1954 til 1993. Akershus, som nylig avsluttet sin ordning, har tatt med saker helt frem til 2003.
  • Søketidspunkt: Kommunene har åpnet sine ordninger på forskjellige tidspunkt, og de fleste er i dag avsluttet. Stavanger er en kommune som har åpnet opp flere ganger, og avsluttet nylig for tredje gang. Oslo har også åpnet ordningen flere ganger. Trondheim har latt være.
  • I tillegg finnes det flere forskjeller som for eksempel at noen kommuner avkorter beløpet ved å trekke fra det søkerne får fra andre instanser eller voldsutøverne selv, mens andre kommuner gjør ikke det.

– Alt i alt fremstår dette som fragmentert og lite systematisk. Det er uheldig, sier forsker Karen–Sofie Pettersen.

Dette var tilbakemeldingen for åtte år siden. Siden den gang har flere kommuner opprettet eller blitt med på ordninger. Men forskjellene har ikke blitt mindre.

100 kommuner uten oppreisningsordning

Men forskjellene som er ramset opp over er ikke de største. De største forskjellene er mellom kommuner som har en ordning og de som ikke har.

Sakspapirer på omsorgssvikt

100 norske kommuner har ingen ordning for oppreisning etter omsorgssvikt.

Foto: Jørn Norstrøm / NRK

Tor Bernhard Slaathaug blar gjennom mappene i det ene arkivskapet.

– Dårlig nytt, dårlig nytt, dårlig nytt, dårlig nytt.

Det er søkere som ikke har fått oppreisning. Om lag 100 kommuner verken har eller har hatt noen ordning i det hele tatt. Det mener Slaathaug er ille.

– Det aller verste etter min oppfatning, er kommuner som ikke har eller har hatt en ordning i det hele tatt. Der brukeren får null … en kald rund null. For de forholdene de har opplevd. Det er blodig urettferdig, nærmest utilgivelig, sier han.

For dem som ikke faller inn under noen av oppreisningsordningene er veien mot erstatning veldig mye lengre. Som de tre hovedpersonene i Brennpunkt-dokumentaren «En søsters kamp».

Strenge krav

– Systemet har en åpenbar svakhet i at enten så faller du utenfor ellers så faller du innenfor en ordning som gir deg et helt annet rettsvern.

Svein Kjetil Lode Svendsen

Advokat Svein Kjetil Lode Svendsen mener det er vanskeligere å få erstatning for omsorgssvikt dersom man ikke kommer inn under en oppreisningsordning.

Foto: Kari Jeppestøl Arntzen / NRK

Advokat Svein Kjetil Lode Svendsen har jobbet med denne type erstatningssaker i flere år. Han var med i utvalget for oppreisningsordningen i Stavanger.

I dag representerer han Mona Anita Espedal og lillebroren Sven.

Han er ikke i tvil om at det er mye vanskeligere for dem å få oppreisning for svikt fra barnevernet enn de gamle barnehjemsbarna.

– I en oppreisningsordning så har du en grundig undersøkelse som sier at på den og den institusjonen var folk utsatt for urett. Mens i en ordinær sak så vil man ha et krav for å sannsynliggjøre for at man har blitt utsatt for urett.

Kartleggingen til NRK viser at det er langt færre som lykkes med å få oppreisning gjennom ordinære søksmål. Eller såkalt menerstatning.

Mens norske kommuner betalte ut over 2 milliarder i de gamle sakene; har det blitt utbetalt drøyt 50 millioner kroner i disse nye. Kommunene kjenner til under 100 saker der personer har fått erstatning på denne måten.

Laster Highcharts-innhold

Om lag 360 norske kommuner har svart på denne delen av undersøkelsen til NRK. Blant annet Bergen kommune har avslått NRKs forespørsler om innsyn, og sier at det ikke finnes noen enkel oversikt. Kristiansand har heller ikke svart.

Derfor tar NRK forbehold om at tallene kan være noe høyere. Men det fortsatt store forskjeller på summene det opereres med, når man sammenligner med hva som er utbetalt etter oppreisningsordningene.

Mens det i flere tilfeller holdt å vise til at man hadde bodd på et sted der det var «kjent» at det ble begått overgrep i mange av de gamle sakene, må man gå mye lenger i å bevise at man er utsatt for overgrep som kunne vært unngått hvis barnevernet hadde grepet inn, i de nye sakene.

For at man skal få såkalt menerstatning må følgende krav oppfylles:

  1. Det må foreligge en feil. For eksempel må kommunen erkjenne at de ikke grep inn tidsnok. Som i Mona Anita Espedal sin sak. I Sven og søsteren Cecilie sin sak, har ikke kommunen erkjent dette.
  2. Det må foreligge en skade. Mona Anita Espedal måtte altså ha en skade som går utover arbeidsevnen hennes.
  3. Denne skaden må skyldes svikten fra kommunen. En sakkyndig må fastslå at skaden kunne vært unngått hvis kommunen hadde grepet inn.

– Slik systemet er i dag, svikter myndighetene de svakeste, mener Svendsen.

Ellers går det også an å søke på voldsoffererstatning eller statens rettferdsvederlag. Dette er ordninger for alle som har opplevd vold eller har opplevd svikt fra offentlige etater, der utbetalingene normalt har ligget på et lavere nivå.

– Urettferdig

Mona Anita Espedal viser hvordan hun ble tatt strupetak på som liten

Mona Anita Espedal viser hvordan hun ble kvelt i barndommen.

Foto: Jørn Norstrøm

– Jeg kjemper så mye for at andre ikke skal gå gjennom det samme som meg.

Mona Anita Espedal er klar. Hun mener systemet er urettferdig. Derfor har hun personlig engasjert seg for å få endret regelverket; et engasjement som ikke ble påvirket av at Sandnes kommune til slutt tilbød henne en oppreisning.

– Det er for at ofrene skal tørre å bruke stemmen sin og kjempe for sin sak, sier hun.

Hun har tatt utallige telefoner til politikere både lokalt og nasjonalt, og var i fjor i Oslo for å få alle de politiske partiene på Stortinget til å forplikte seg til en gjennomgang av regelverket. Den gjennomgangen har ikke skjedd.

– Her må loven endres. Å kreve at ofrene skal måtte kjempe så mye er umenneskelig.