Tonen blir satt allerede før stykket begynner. Scenen ligger i skygge - polstrede 1800-tallsmøbler på kaldt sjakkrutet steingolv, glassflater rammet inn av elegant tynt rammeverk, og store, grønne draperte veggflater. De minner om grønske. Følelsen av akvarium er sterk. Og den fortsetter når menneskene entrer scenen.
Marika Enstad, Svein Harry Schøttker Hauge og Henrik Mestad i Hedda Gabler.
Hedda, generalens datter som har giftet seg under sin stand og ikke har noe å sette i stedet for sitt flagrende overklasseliv. Tesman, hennes mann, oppslukt av sin forskning. Thea Elvsted, oppslukt av å reise en mann opp fra elendigheten og gjøre hans verk til sitt. Eilert Løvborg, den gjenreiste, klar for nye bragder i vitenskapen. Ja, selv gamle tante Julle, med omsorgen for sin syke søster. Alle med noe utenfor seg selv å fylle livet med. Bare ikke Hedda. Det blir hennes bane. Og de andres.
Henrik Ibsen er en mester i å skape intriger. Her har den anstrøk av både kriminalhistorie, såpeopera og tragedie. Han vever menneskesjebnene i hverandre, og formelig skrur handlingen dypere og dypere mot undergangen i stadig nye og overraskende kast.
Ungarske Gabor Zsambekis regi er renskåret, og ytterst stram. Det gir klarhet, men også et kaldt og stilisert preg. Det er som om menneskene har en hinne av tomt rom rundt seg. Slik blottstilles deres ensomhet, men det skaper også en avstand mellom dem og oss.
Det er slett ikke skuespillernes skyld. Særlig Henrik Mestad som Eilert Løvborg, og Ingjerd Egeberg som Thea Elvsted imponerer med sine rolletolkninger. Og ikke minst Marika Enstad som Hedda, enda hun her ikke blir et fullt så dominerende kraftsenter i maktspillet på sjakkbrettgolvet som hennes rolle som spillmester kanskje skulle tilsi.
Når omstendighetene tvinger menneskene ut av ensomhetsboblene sine, og det oppstår intens spenning mellom dem, griper de også tak i oss. I lange perioder blir de likevel svømmende rundt og forbi hverandre slik akvariefisk jo gjør - og vi blir sittende utenfor glassveggen og betrakte dem. Da blir Rogaland Teaters "Hedda Gabler" en forestilling som appellerer mer til intellektet enn til hjertet, severdig i høyeste grad, men da blir det ikke like tvingende nødvendig for oss å lete videre etter løsningen på gåten Hedda.