NRK Meny
Normal

Prostituerte henvender seg til krisesentre

Krisesentrene merker økt pågang fra kvinner som er ofre for menneskehandel. Likevel er det få av dem som tar mot hjelp.

Menneskehandel

Krisesentrene merker økt pågang fra kvinner som er ofre for menneskehandel.

Foto: Thomas Bjørnflaten / Scanpix

– Jeg snakket med pappa for tre uker siden på telefon. Jeg fortalte ham at jeg går på skole.

Nigerianske «Happy» har bodd på Krisesenteret i Stavanger i flere måneder. Hun er en av få som har anmeldt, men som lever i frykt fordi bakmannen har truet med å skade familien hennes i hjemlandet.

Stadig flere søker beskyttelse på Krisesentrene med den begrunnelsen at de er utsatt for menneskehandel.

Nasjonale tall viser at antall personer som mottar beskyttelse mot bakmenn har ligget ganske stabil de siste tre årene, men at det var en økning av kvinner fra Afrika og Europa i fjor.

Nær to av tre som blir registrerte tar ikke mot hjelp.

Snakker om mannen som hjalp henne til Norge

Sola skinner ute, og «Happy» sitter inne på kontoret til lederen for Krisesenteret i Stavanger, Monica Velde Monsen.

Monika Velde Monsen

Lederen for Krisesenteret i Stavanger, Monica Velde Monsen sier at det har vært en økning av ofre for menneskehandel som henvender seg til krisesentrene.

Foto: Kaj Hjertenes / NRK

Hun ser ut som en hvilken som helst ungdom, med tidsriktige klær og frisyre. Neglene er pyntet med prikker og mønster.

Når hun forteller hva hun har opplevd, veksler hun på å snakke intenst om hvordan hun kom i kontakt med mannen som «hjalp» henne til Norge, og å stryke kinnene tørre og fortelle om drømmene hun ikke lenger har.

Refleksjonsperiode

«Happy» har søkt myndighetene om en refleksjonsperiode. Det innebærer at dersom vilkårene oppfylles, innvilges hun et midlertidig opphold i landet på seks måneder.

Målet er å få ofrene til å klare å bryte med miljøet, og å bidra til at bakpersoner kan straffeforfølges.

Ifølge Utlendingsdirektoratet er det viktigste vilkåret for å få såkalt refleksjon, at du må anse deg som utsatt for menneskehandel, og at ingen klare holdepunkter sier det motsatte.

I Stavanger har kommunen siden 2010 hatt en egen leilighet som er avsatt til personer som er innvilget refleksjon, og «Happy» håper at hun vil bli en av beboerne der snart.

Flere på krisesenter

– Det har vært en økning de siste fem årene av ofre for menneskehandel som kommer hit til oss. Særlig gjelder det kvinner fra det nigerianske prostitusjonsmiljøet. Vi har nok også blitt flinkere til å identifisere dem det gjelder, sier Monica Velde Monsen som er leder for krisesenteret i Stavanger.

Til krisesenteret i Stavanger kommer kvinner, barn og menn fra hele Sør-Rogaland. En økende andel er utsatt for menneskehandel.

I fjor var det totalt 11. Ni kvinner og en mann. Seks av dem var handlet til en type slavearbeid, og fem jobbet som prostituerte.

Prostitusjon

Fem av dem som kom til krisesenteret i Stavanger i fjor var prostituerte.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Den dagen NRK var innom, var nær en av fire av de tilstedeværende ofre for menneskehandel. I antall utgjør ikke disse ikke mer enn fire prosent, men i antall overnattingsdøgn, rager de høyt på statistikken.

Gjennomsnittlig botid for alle som er innom senteret er 25 døgn. «Happy» har allerede tilbrakt over tre måneder ved Krisesenteret i Stavanger, og det er vanlig at ofre for menneskehandel blir boende over et halvt år. De har få andre steder å gjøre av seg.

Kan ikke reise hjem

– Når kvinnene kommer hit er de som regel helt utslitt, og har ikke mer å gå på. Mange av dem, særlig de Øst-europeiske kvinnene, vil bare hjem til mor. Motsatt er det med de nigerianske kvinnene. Ingen reiser tilbake til Afrika frivillig, sier lederen for krisesenteret.

Det er også tilfellet for «Happy». Da hun flyktet hjemmefra for tre år siden for å unngå genital omskjæring og tvangsgifte, hadde hun ikke forestilt seg at hun skulle leve av å selge kroppen sin, forteller hun.

I landsbyen hun kommer fra, er det vanlig å omskjære kvinner i forbindelse med ekteskapsinngåelse, og storfamilien hadde bestemt at slik skulle det være for «Happy» også.

Hun rømte hjemmefra med en drøm om å gå på skole og å gjøre suksess i livet. I Nord-Afrika møtte hun en hyggelig landsmann som mer enn gjerne ville hjelpe henne med oppfylle drømmene sine.

Truer familien i hjemlandet

«Happy» har ikke brutt kontakten med familien sin, men hun tør ikke fortelle om hva hun har drevet med i Norge. Hun er livredd for å bli sendt tilbake til landsbyen som hun kommer fra.

Hun har egentlig et annet navn, men av frykt for represalier vil hun helst at minst mulig detaljer skal ut i offentligheten.

Hun er redd fordi han som hjalp henne til landet har sagt at han vil fortelle familien hennes at hun har solgt sex i Norge.

– Hvis de ikke reagerer, vil bakmannen myrde dem, sier hun.

Noen har allerede kontaktet faren med beskjed om at hun skylder penger.

Bjørn Vidar Bollestad.

Ifølge leder for seksjon organisert kriminalitet ved Rogaland politidistrikt, Bjørn Vidar Bollestad, har 'Happy' god grunn til å frykte represalier.

Foto: Ole-André Lagmandokk / NRK

– Bakmennene bruker vold og trusler

Ifølge leder for seksjon organisert kriminalitet ved Rogaland politidistrikt, Bjørn Vidar Bollestad, har hun god grunn til å frykte represalier.

Menneskehandlerne har ofte et bredt kontaktnett i hjemlandet til jentene, og har dermed full kontroll.

– Bakmennene bruker vold og trusler for å få ofrene til å avstå fra å snakke med politiet. Ofte er det svært vanskelig å etterforske saker som omhandler menneskehandel. Selv om forholdet anmeldes, er informasjonen om menneskehandlerne som regel svært mangelfull. Bevismessig gjør dette det vanskelig å vite hvem det er som faktisk står bak, sier Bollestad.

De siste fem årene er det kun to menneskehandelsaker som er oppklart i Rogaland.

Få anmelder menneskehandel

I fjor høst foretok politiet en razzia i leiligheten «Happy» delte med flere andre nigerianske prostituerte. Hun hadde ingen gyldige papirer.

Da politiet spurte henne hvordan hun var kommet til Norge, svarte hun at hun hadde reist på egen hånd uten noen form for hjelp. Hun fikk meldeplikt av politiet, og trussel om utkastelse av landet var overhengende hele tiden.

I fjor ble det kun anmeldt tre forhold med menneskehandel i Rogaland. Nasjonalt var tallet 48. Hittil i år har det vært fire anmeldelser i Rogaland.

En mulig utvei

I tillegg til meldeplikten til politiet, fikk «Happy» beskjed om at hun skyldte penger. Den hyggelige nigerianske mannen ville ha 30 tusen euro som takk for hjelpen med å bringe «Happy» til Norge.

Det er mye penger å skulle jobbe inn. Hun var fanget i en spiral hun ikke greide å bryte på egen hånd. Mot slutten av fjoråret var hun veldig sliten og lei av livet hun levde.

«Happy» var trøtt; det ble lange netter. Albertine, Kirkens bymisjons oppsøkende tjeneste for prostituerte, ble redningen. De fortalte henne at det fantes muligheter, og at de kunne hjelpe henne med å finne en vei ut av floken, samt midlertidig beskyttelse fra bakmannen.

– Men da måtte jeg fortelle sannheten, sier hun.

Over halvparten tar ikke imot hjelp

«Happy» er også en av få som har tatt imot tilbud om beskyttelse.

Statistikk fra Rosa-prosjektet som drives av Krisesentersekretariatet, sier at rundt to av tre ofre for menneskehandel som tar kontakt med hjelpeapparatet, ikke våger eller har mulighet til å ta imot tilbud om beskyttelse.

– Disse menneskene havner som regel rett tilbake i de samme utnyttelsesforhold som de var i da de søkte hjelp, sier Mildrid Mikkelsen som er daglig leder i Rosa-prosjektet.

Prøver å få normal døgnrytme

På krisesenteret består dagene av yoga, norskkurs og husarbeid. «Happy» tar sin del, men livet på krisesenter er litt som å leve i en boble. Men det er ikke lett å følge døgnrytmen det er lagt opp til.

Etter å ha jobbet lange netter, er det ikke lett å komme inn i en normal døgnrytme.
– Jeg pleide å sove hele dagen sammen med de andre jentene. Nå må jeg øve meg opp i å sove om nettene igjen. Vanligvis blir jeg ikke trøtt i det hele tatt før ut på morgenkvisten, sier hun.

«Happy» sier at hun ikke har noen drømmer igjen, men hun håper at hun skal møte mennesker som vil få henne til å føle seg som et menneske igjen, et normalt menneske.