Fakta
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- LYD: Engwall Pahr-Iversens anmeldelse. (Windows Media 3:29))
I en mors øyne er vel de fleste barn, gudlabadn, som mødre ønsker det aller beste for. I hvert fall ønsker Hasses mor av hele sitt hjerte at han skal få oppleve en annen hverdagsvirkelighet enn hennes er blitt. "Gjør leksene dine slik at du kan bli til noe", oppfordrer hun ustanselig mens hun subber mellom klesknaggen og krakken. Det er hennes hjemmebane.
Hasses mor har seilt på de store hav, men er drevet i land langt inne i de svenske skoger. En gang kastet hun sitt kjærlighetsanker i et iskaldt landskap, hvor det eneste varmende nå er hennes drøm om å få gjenoppleve havnen i Rotterdam, og minnene om havet langt der borte. Til denne familiære utflukten, sparer hun driksen fra sin traurige kelnerjobb.
En ulykkelig Hasse Karlsson (Anders Dale). Foto: Emile Ashley
Det er i et underlig befolket landskap Hasse Karlsson bor. Han omgås en rekke forunderlige fruentimmere. En har mistet halve nesen, men har søkt trøst i trombonen som en slags støttekontakt. En annen innbyr stadig sin himmelske herre til en kopp kaffe, mens en tredje sparer på det meste, bortsett fra egne nys. Hasses far er aldri tilstedeværende. Han befinner seg i sin egen tanketunge verden i underetasjen, hvor han teller epler og sliter med minner fra sin traumatiske fortidsopplevelse.
I denne bortgjemte verden er det "Svalen" plutselig dukker opp. Han er sønn av den nye skogforvalteren. "Svalen" som har 7 rom i sitt hjem, møter Hasse som bor på to kammers og er sønn av en skogsarbeider som ikke lenger makter å løfte øksa. På sitt vis blir det to verdener som møtes.
I hvert fall blir det et konsekvensfylt møte for de to guttene. Forunderlig nok kanskje, tenkte jeg først og mest på Henry Rinnan da "Svalen" satte seg på Hasses stein. Rinnan var en kar som i likhet med "Svalen", gjerne ville "være et menneske ingen glemmer". Koste også andre, hva det koste ville. Og mens den domino-pregede tenåringsleken utviklet seg i frostkveldene, tumlet i mitt hode tanker som: Hva er det som gjør at noen får makt over andre, hva fører til at en underordner seg en annen, og derfor gjør ting som han egentlig ikke vil gjøre?
Det ble med tankene. Også i Henning Mankells fortelling. Han setter et skarpt og forsåvidt avslørende lys på guttenes adferd, men den voksne Hasse, forøvrig i motsetning til sin far, er forunderlig uberørt av det som en gang hendte. Nettopp den voksne Hasse er påskuddet til å fortelle historien. Det er gjennom han tilskuerne opplever den. Hvis man nå skulle fornemme at jeg mener at Mankell egentlig burde skrevet historien anderledes, eller like gjerne, en annen historie, er det noe slikt jeg gjør. Som Mankell forteller historien, blir det for meg for mye tilløp uten hopp.
Den teksten som er, har imidlertid instruktør Simon Lay tatt vel vare på, og skapt en avgjort severdig forestilling. Det er et solid ensemblespill med to sterke solister: Anders Dale som Hasse, og Signy Sandsberg som moren. Fordi disse står så sterkt i scenebildet, blir mye av tyngden i oppsetningen knyttet til deres forhold. Mellom disse ligger drømmer som blir satt ord på, og alt som forblir usagt.
Tore Renbergs oversettelse klinger godt i ørene. Kathrine Hysing har innredet og tilpasset secenerommet så du kjenner kulden.