Den nye forfatterstjernen skriver romaner med ski på beina

– Vi spenner på oss skiene, renner ned bakken og plutselig er vi i skiløypa.

Forfatter Tore Kvæven fra Sirdal i Vest-Agder legger ut på sin daglige skitur.

– Det er myk snø, litt bakglatt. Men stort sett fint.

På ryggen har 49-åringen en sekk med meis, som kan foldes ut og bli til en krakk.

Den vil han få bruk for.

I 2011 debuterte Kvæven som forfatter, etter å ha jobbet i tjue år med vikingromanen «Hard er mitt lands lov». Han høstet ros fra kritikerne.

Nå står sirdølen for det som kanskje er vårens aller største kritikersuksess: romanen «Når landet mørknar». Manuset har han jobbet med i syv år. Nå har romanen på 500 sider, som utspinner seg på 1200-tallet på Grønland, fått anmelderne til å juble.

– Et fenomen

– Jeg tror nesten denne boken har blitt et fenomen.

Det sier NRKs litteraturkritiker Anne Cathrine Straume.

– Tore Kvæven er en ukjent forfatter for de fleste av oss, men det er en mann å merke seg, legger hun til.

Både VG, Adresseavisen og Fædrelandsvennen har trillet terningkast seks til Kvævens nye roman. Men det har ikke endret suksessforfatterens hverdag.

I Sirdal glir Kvæven på langrennsski gjennom et heilandskap med fjellbøkeskog og smårunde fjell på alle sider. Her er det fullt mulig å beundre den mektige naturen. Etter noen få hundre meter passerer han noen sauegjerder. De har han satt opp selv. For Kvæven er mye mer enn kun en kaffedrikkende forfatter. Han er også både lærer og sauebonde.

– Vi har 220 sauer. De krever mindre på vinterstid, men det er desto mer arbeid på våren og høsten. Det er en sesong for alt med mine tre jobber, men det er en grei kombinasjon. Forfattergjerningen bedriver jeg litt innimellom når det passer. De fire neste ukene er det lemming på gården, da får jeg ikke skrevet et eneste ord, forteller Kvæven.

For den arbeidsomme forfatteren er skitur noe mer enn bare rein avkobling. Han tar ett siste stavtak, før han stopper opp.

– Her er det en fin, liten plass.

Dukker ned i detaljene

– Hva er det som gjør dette til en fin skriveplass?

– Nei, jeg stiller ikke så mange krav. Men her er det ikke så mange folk som ser meg... Jeg leste om en forfatter som mente han trengte å sitte i et rom med høyde under taket. Den tanken har jeg tatt med meg. Sitter du ute er taket bunnløst, svarer han.

På skiturene finner han inspirasjon og skrivelyst. Kvæven rekker ikke spenne av seg skiene, før pennen er i hånden og skriveblokken plassert på fanget. I skråningen sitter han i 15 til 20 minutter. Så går han videre. Noen kilometer lenger nede i løypa legger han inn nok en skriveøkt. Så en til, om været tillater det.

– Mange ganger synes jeg det jeg skriver ute er blant det beste jeg skriver.

Etter en lang oppoverbakke med innlagt fiskebein, kommer Kvæven til demningen Valevatn. Den er dekket av snø og is, men i kantene har isen sprukket opp. Det ser bare sånn middels trygt ut.

– Isen er tjukk og god. Her ute på Valevatn får jeg den følelsen som sikkert veldig mange kjenner på. Når du kommer deg til fjells og landskapet åpner seg, så kan du nesten rette deg opp og kjenne den friske luften.

I enden av demningen har Kvæven bygd seg en liten hytte. Hit kommer han av og til for å skrive. Blant annet om unggutten Arnar på hvalrossfangst på Grønland.

Kvævens nye roman er ikke bare en kjærlighetsroman, men beskriver også hvordan livet på Grønland på slutten av 1200-tallet blir vanskeligere og vanskeligere. Et hardt klima utvikler seg, og konflikter mellom gammel sedvane, hedenskap og kristendom blusser opp.

Han dukker ned i det detaljerte, før han bretter seg ut og går opp i det store.

– Kvæven går inn i hodene til dyrene og skildrer situasjoner fra deres perspektiv, men jeg liker også godt når han løfter blikket sitt, sier NRKs litteraturkritiker Anne Cathrine Straume.

Gir natur og dyr sjel

Noe av det som gjør størst inntrykk i romanen «Når landet mørknar» er beskrivelsen av dyrs drifter og følelser. Vi møter den gamle moskusoksen som har forlatt flokken sin for lenge siden, men plutselig tar seg i å lengte tilbake. Og vi følger en utsultet isbjørn på jakt etter mat, svømmende i islagte fjorder på jakt etter mat.

– Ideen med å skildre isbjørnangrepet fikk jeg under et besøk på Grønland. Vi fikk vite at det kunne hende at isbjørn kom drivende på isflak. Da er isbjørnen avmagra og sulten, så det gjelder å få avlivet den så fort som mulig, forteller Tore Kvæven.

I likhet med forfatter Mikkjel Fønhus gir Kvæven ofte både natur og dyr sjel.

– Jeg leste nesten alle bøkene til Fønhus. I tillegg til Jack London. Den type litteratur liker jeg veldig godt... I tillegg så er jeg jo sauebonde. Det handler nok om å omgås dyr. Kanskje er det så enkelt.

Han tar seg en tenkepause. Så fortsetter han resonnementet om hvor all kunnskapen om dyr og natur kommer fra.

– Hvis jeg skildrer et dyr, så er det ikke slik at dyret vil lese det jeg skriver. De sier jo ikke: Tore, her har du bommet. Det blir mer slik at folk leser det jeg skriver og tenker at sånn er det kanskje. Det er i alle fall den tanken jeg må gjøre meg, utdyper den kritikerroste forfatteren.