NRK Meny
Normal

Aktuelt teater om å falle utenfor

– Interessen for Glassmenasjeriet øker i takt med de store samfunnsendringene og usikkerheten mange opplever nå, mener regissør Victoria Meirik. Lørdag har klassikeren premiere i Stavanger, og flere byer følger etter.

Ingrid Rusten spiller Laura Wingfield i Glassmenasjeriet på Rogaland Teater.

Ingrid Rusten spiller Laura Wingfield i Glassmenasjeriet på Rogaland Teater. Jenta som lever i sin egen verden med glassfigurene sine.

Foto: Stig Håvard Dirdal / Rogaland Teater

Skuespillet fra 1944, som ble gjennombruddet til den store amerikanske dramatikeren Tennessee Williams, går nå både på Broadway i New York og i The West End i London. Til høsten har versjoner av klassikeren premiere, først ved Trøndelag Teater, så i Teaterkjelleren ved Den Nationale Scene i Bergen.

Om prestasjonsjag og trumpisme

–Williams beskriver 30-tallet; en brytningstid der det amerikanske samfunnet skulle grave seg opp av gropa, komme seg opp av bølgedalen og vinne, sier regissør Victoria Meirik, som har regien i Stavanger:

Victoria Meirik har regien på Glassmenasjeriet ved Rogaland Teater.

Regissør Victoria Meirik mener Glassmenasjeriet beskriver mennesker under press i et samfunn som er i stor endring, akkurat som i dag.

Foto: Arild Eskeland / NRK

Alle skal opp og fram. Dette er jo trumpisme i høyeste grad. Det er meg, meg, meg hele tiden, men mange faller fra. Det er dem dette stykket forteller om. De som ikke klarer karriere- og prestasjonsjaget.

I Glassmenasjeriet møter vi den bitre morsfiguren Amanda, som er forlatt av ektemannen, som lever i fortiden, og som desperat forsøker å gifte bort den skjøre datteren Laura. Hun lever i sin egen lille verden, oppslukt av sine små glassfigurer, men moren vil ikke innse at Laura ikke er helt som andre.

Sønnen og fortelleren Tom har en kjedelig lagerjobb for å forsørge familien. Det hele ender med at han velger å forlate den fortvilte moren og søsteren.

Svein Solenes spiller fortelleren Tom i Glassmenasjeriet.

Svein Solenes er fortelleren Tom. Han er regissøren som setter opp stykket om sitt eget liv, før han forlot moren og søsteren.

Foto: Arild Eskeland / NRK

Mindre ego enn Ibsen

–Ingen som ser stykket lurer på hvorfor han drar. Men samtidig tenker man at han ikke skulle ha dratt. Han ofrer jo søsteren sin. Det er ikke noe entydig svar, sier Svein Solenes, som spiller Tom.

–Det handler vel om hvilket ansvar man har for å skaffe seg et godt liv, og følge sine egne drømmer, satt opp mot ansvaret man har for menneskene rundt seg, sier Solenes.

Meirik mener Williams skiller seg fra Henrik Ibsen, ved at han ikke er like tydelig på at det er riktig å klippe av tråden som holder en lenket, uansett:

–Williams spør. Vent litt. Hvem tar du vare på? Det er mye kjærlighet her.

–Amandas desperate forsøk på å skaffe datteren en mann, og hennes manglende evne til å se sannheten i øynene, det bunner jo i kjærlighet. Det er noe alle foreldre kan kjenne seg igjen i, men i vår tid hadde hun kanskje brukt en app eller Tinder, sier Meirik.

70-tallsnostalgi

Meirik ville ha 70-tallsstil på det visuelle, og har gjort om Teaterhallen til gymsal med forsamlingshus-scene. Det gjør hun selv om 30-tallshandlingen og teksten ikke er skrevet om eller modernisert:

Teaterhallen er omgjort til gymsal i 70-tallsstil i Glassmenasjeriet.

Teaterhallen er omgjort til gymsal, der publikum skal sitte på trestoler, slik vi husker dem fra skoleforestillinger. Det blir metateater, der fortelleren Tom også har regi fra salen.

Foto: Arild Eskeland / NRK

–70-tallet er vår barndom, og setter dagens publikum i nostalgimodus. De ser jo tilbake på skoletiden i stykket også, sier Meirik.