Karl (86) så onkelen bli tatt av Gestapo

Karl Emanuelsen var 11 år da Gestapo kom på døra og hentet onkel Arthur som seinere ble henrettet sammen med åtte kamerater. Nye bøker tar for seg den «glemte» delen av norsk motstandskamp under krigen.

Karl Emanuelsen

Karl Emanuelsen hadde et nært forhold til onkelen som ble henrettet i 1944.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

– Det kom en bil opp her denne veien, og stoppet med fronten der borte. Så sprang noen tyskere og et par nordmenn inn i huset vårt.

Karl Emanuelsen (86) husker hendelsen som den skulle ha skjedd i går.

Han er tilbake utenfor Spilderhaugsgata 22 i Stavanger hvor han i lange perioder bodde sammen med bestemoren og onkelen mens faren var på sjøen.

Den varme augustkvelden i 1943 har brent seg inn i minnet.

Karl Emanuelsen i Spilderhaugsgata

Karl Emanuelsen så aldri onkelen igjen etter at han ble ført ut av huset i Spilderhaugsgata i Stavanger.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

– Klokken var sju-halv åtte. Onkel Arthur var ute på et møte, og tyskerne ventet i huset i flere timer. Ingen av oss som bodde her fikk lov å gå ut. Tyskerne var redde for at vi skulle klare å varsle Arthur, forteller Karl.

En pakke full av blod

Da Arthur Emanuelsen kom hjem like før portforbudet inntraff i ellevetiden om kvelden, ble han raskt tatt med av tyskerne og kjørt til Gestapo-huset i Eiganesveien hvor mange motstandsfolk ble torturert i den beryktede kjelleren.

– Han kommer hjem i morgen sa jeg da de dro med onkel, men det gjorde han jo ikke, sier Karl.

Han skulle aldri mer få se onkelen sin som han var så glad i.

Emanuelsen

Arthur Emanuelsen med nevøen Karl på fanget fem år før krigen brøt ut.

Foto: Privat

Et par dager etterpå fikk familien beskjed om at de måtte komme til Gestapos hovedkvarter og hente klærne til Arthur.

De fikk utlevert en grå pakke med skinnjakken, skjorten og buksa han hadde på seg den kvelden han ble arrestert.

– Da bestemor pakket opp, så vi at klærne var fulle av blod, blant annet på akslene, noe som kunne tyde på at blodet hadde rent ut av ørene. De hadde mishandla Arthur grovt for å få ut det de ville ha greie på.

Motstandskommunistene

Onkelen levde, men han ble sendt videre av tyskerne til fangenskap på Østlandet.

Arthur Emanuelsen var en del av den kommunistiske motstandsbevegelsen Tjemsland-gruppa i Stavanger.

Lederen Ferdinand Tjemsland ble arrestert to dager etter Arthur.

En fortiet historie
Gestapos mest ettersøkte nordmenn

En dramatisk jakt i Stavanger sentrum endte med at Ferdinand klarte å gjemme seg i en dreneringskum.

Han fikk trukket lokket over seg før gestapistene fant ham.

Problemet var bare at Tjemslands hund ble stående på kumlokket og rope på sin eier, og dermed ble han avslørt.

Emanuelsen, Tjemsland og sju andre i gruppa ble henrettet året etterpå, i mai 1944, i Trandum-skogen ved Gardermoen.

«En fortiet historie»

Historiker Jan Magne Arntsen ga nylig ut boka «En fortiet historie» om Tjemsland-gruppa.

En annen forfatter, Ingeborg Solbrekken, har i høst lansert «Gestapos mest ettersøkte nordmenn» som også handler om det hun mener er en fortielse av den norske mostandskommunismen.

– Tjemsland-gruppa startet opp som en organisert gruppe ved årsskiftet 1942/43, og gjennomførte en rekke motstandsaktiviteter i løpet av våren og sommeren 1943. 30-40 prosent av alle aksjonene som ble foretatt av motstandsbevegelsen i Stavanger hadde sitt utspring i kommunistpartiet, sier Arntsen.

Jan Magne Arntsen

Forfatter Jan Magne Arntsen har nylig gitt ut boka «En fortiet historie» om norske motstandskommunister.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Gestapo var sterkt bemannet i Stavanger. Ifølge Arntsen var det et viktig område for den tyske okkupasjonsmakten.

– Derfor var det både livsviktig og livsfarlig å drive motstandsarbeid i dette området. Tjemsland-gruppa bandt opp ressurser for tyskerne, de sørget for at de ikke kunne bruke ressurser andre steder. Dette var jo mye av hensikten med hele motstandsarbeidet.

Jan Magne Arntsen hevder at den kommunistiske motstandskampen i Norge har blitt kraftig dysset ned, blant annet som følge av den kalde krigen og kommunistfrykten i kjølvannet av denne.

– Bryter lydmuren

Han får støtte av historieprofessor Torgrim Titlestad som selv har vært personlig involvert i dette siden faren Samuel Titlestad var sikkerhetssjef for NKP-lederen Peder Furubotn under okkupasjonen.

– De fremste motstandskommunistene ble av NKP stemplet som Gestapo-agenter under krigen og amerikanske CIA-agenter etter krigen. Ikke noe skulle fortelles om deres motstandskamp, og slik har det vært helt fram til i dag.

Torgrim Titlestad

Historieprofessor Torgrim Titlestad mener den kommunistiske motstandskampen under krigen ble dysset ned som følge av den kalde krigen.

Foto: Thomas Ystrøm / NRK

Han mener Arntsens bok er en av de første som bryter lydmuren om dette.

– Det var jo ikke en kommunistisk motstandskamp som var målet for motstandskommunistene, men en nasjonal motstandskamp. Ingen kunne i 1942–43 vite hvordan krigen ville ende. Tenk om tyskerne hadde seiret ved Stalingrad, hva ville da skjedd med det norsk folk? Så deres beredskapslinje var å være klar til å befri landet hvis dette var mulig, selv om Norge ble stående alene.

«Sønnen din er skutt»

For tyskerne i Norge var opprullingen av Tjemsland-gruppa prestisjefylt. Mer enn 100 personer ble arrestert, i tillegg til kjernen av gruppa som ble henrettet.

– En kommunistisk terrorgruppe er rullet opp, var Gestapos triumferende beskjed til Berlin da arrestasjonene var i gang, sier Jan Magne Arntsen.

Faksimile fra «Friheten»

Karl Emanuelsen husker den dagen familien fikk meldingen om at onkelen var henrettet.

– Bestemor skulle ned til byen for å handle. En annen dame kom bort og spurte henne. «Har du sett i avisen i dag, fru Emanuelsen?»

«Nei, hvordan det», svarte hun.

«Jo, sønnen din er skutt».

Da svimlet bestemor og holdt på å ramle om. Men hun klarte å komme seg hjem og ble liggende i senga med kåpa på, forteller Karl.

Seinere fikk familien overlevert et brev fra Arthur som han hadde skrevet på cella mens han ventet på henrettelsen:

«Eg hadde gjerne villet se slutten på denne krigen og få oppleve at den ideen som eg har levd for, fikk vokse fram i de nye samfunnet som kommer etter denne krigen. Men eg har iallfall gjort det eg kunne for å hjelpe fram den store saken som millioner i dag må dø for. Det gjør at eg kan ta min skjebne med ro og fatning. Det blir sikkert vanskelig for dere å forsone seg med at eg nå skal gå bort, men en trøst kan være at eg tar med meg bare lyse minner om deg mor og mine søsken hjemme. Ha det bra, kjære mor. Takk for alle gode minner. Takk for alt. Hils kameratene mine. Din hengivne sønn Arthur.»