Jeg våknet av lyden. En tung, monoton hamring. Etterfulgt av en malende lyd. Som om metall ble vridd. Og så; et skrik. Jeg sto opp og kikket ut vinduet. Det var helt mørkt, bare lyset fra fyret sveipte over øya og ga blandingen av stille regn og lett tåke et nesten drømmeaktig skjær. Da så jeg det. To lykter som bevegde seg. De bevegde seg oppover i mastene. Det måtte være der? I mastene. Oppover de to vindmøllene. Jeg ble stående noen minutter for å følge med. Kunne det være vedlikehold? Nå, midt på natta mellom fredag og lørdag? Plutselig så jeg et lys til. Litt nord for vindmøllene. I Austremarka, tror jeg. Et laserlys var det visst, et lys som tegnet en strek over himmelen bort til vindmøllene. Det varte noen sekunder. Så var det mørkt igjen. Bare lyset fra fyret sveipte over Utsira denne seine januarnatta.
Da jeg våknet igjen den morgenen var jeg ikke sikker på om jeg virkelig hadde sett det jeg hadde sett eller om jeg hadde drømt. Antagelig hadde jeg drømt, antagelig var det bare … Jeg kikket ut. Vindmøllene sto der fortsatt, vingene fulgte vinden dovent, bladene på de to kjempene fulgte samme takt. Vind, styrke, hydrogen, kraft. En sang, et nytt sus vest i havet.
Dette var den siste natta jeg hadde sovet her. Nå var skriveoppholdet mitt over, jeg skulle hjem igjen. Det hadde vært befriende å kunne sitte i et fredelig lite hus her ute på beste vestkant. Nå var boka mi ferdig og jeg kunne pakke ned alt jeg hadde hatt med meg. Et manus, en fortegnelse over det livet jeg hadde levd. Eller kanskje over det livet jeg burde ha levd. Noen kjappe dikt, noen mollstemte tanker. Og en sekk full av skitne klær, alt jeg hadde trengt for å kunne gå på svabergene i duskregn for å samle tanker og finne stemninger. Nå var jeg på vei hjem.
Det var rene 17. mai-stemningen på øya i dag. Den nye båten skulle døpes. Den nye ”Utsira”. Den fantastiske, nybygde båten som skulle korte ned reisetiden inn til Haugesund og som skulle fly over bølgende i stedet for å dra sjøsyke opp av hver eneste bølgedal. På vei mot Norevågen var det nesten folkevandring, utenfor Siratun så jeg ordføreren og rådmannen gjøre seg klare. Og på kaia sto musikkorpset.
Fylkesvaraordfører Eirin Sund skulle være gudmor, den grønne jærbunaden hennes hadde nesten samme farge champagneflaska som skulle velsigne det nye skipet som nå gjorde en piruett der ute i vågen, som om det var for å vise den gamle rutebåten som lå der til spott og spe at nå var nye tider kommet til øya.
Da var det noen som ropte at her var det noe feil, her var det noe som ikke stemte, dette ble galt! Kaien! Noen har gjort feil! Den nye kaien, den nye ferjelemmen. Den passer ikke. Båten kan ikke komme inntil! Den får ikke lagt til kai. Ordføreren ropte at dette må det ordnes opp i, rådmannen trakk på seg dykkerdrakt og hoppet i vannet mens noen staute karer fant fram trykkluftbor og meisel for å hogge vekk litt av den nye betongen som nettopp var størknet.
Stillheten da borhammeren brått stoppet var nesten smertefull. Så kom det et skrik. Så et til, plutselig skrek alle. I den ferske betongen i kaikanten kom noe til syne. Et avkappet hode som nå også var kløyvd på langs av den skarpe meiselen.