19 år og med «et helvete i hjertet»

Hjertesykdommer forbindes ofte med middelaldrende menn. Christoffer var bare 19 år da han ble rammet av hjerteflimmer.

Christoffer Rottem

Christoffer Rottem ble rammet av hjerterytmeforstyrrelser den 1. september 2007. Da var han bare 19 år gammel. Stadig flere unge menn får sykdommen.

Foto: Anders Fehn

«E moll. C dur. G dur. Dunk. A moll. C dur. D dur add 9. Dunk. Dunk. Dunk. Mellomspill. Dunk. Dunk. Han rykket til i pianostolen. Prøvde desperat å ikke la den rare følelsen i kroppen påvirke spillingen.»

Konsentrasjonen hadde aldri vært sterkere. Solisten kikket nervøst på han. Han unngikk blikket. Dunk. Pulsen gikk plutselig veldig høyt opp. Hjertet dunket i utakt. Han kunne se hjertet trenge seg gjennom dressjakken. Det dunka hardere. Nesten som om noen stod og banket på brystkassen. Det gjorde fryktelig vondt.

Rommet startet å bevege seg. Alt ble litt uklart. Redselen jaget han, som en rev jager haren, gjennom hele sangen. Han forstod der og da at det han opplevde var utenom normalen. Da sangen var ferdig, gikk han rolig ned og satte seg. Pustet dypt med magen. Pulsen senket seg litt. Men noe var fremdeles galt. Fra dette øyeblikket ble livet totalt forandret.

«Jeg var så redd for å ødelegge vielsen, at selv om det gjorde vondt og noe var galt, ville jeg bare spille ferdig. Frykten for å ødelegge vielsen styrte over smerten.»

Den vanligste rytmeforstyrrelsen i verden

Hjerte- og karsykdommer er fortsatt den vanligste dødsårsaken i Norge. I 2011 døde 13 000 personer av hjerte- og karsykdommer. Ifølge SSB ser det ikke ut til at bedre levevaner har ført til at færre lever med hjerte- og karsykdom. Atrieflimmer, ofte kalt hjerteflimmer, er den vanligste rytmeforstyrrelsen både i Norge og resten av verden. Stadig flere blir rammet av sykdommen.

Ifølge overlege Arnljot Tveit vil antallet som rammes av hjerteflimmer dobles frem mot 2040, og det er økningen av antall eldre som er hovedårsaken. Men ikke bare eldre rammes.

– Menn rammes oftere enn kvinner i alle aldre, og vi vet ikke sikkert hvorfor. I tillegg får store mennesker lettere atrieflimmer enn små mennesker, sier Tveit.

Hva som gjør at noen mennesker, får det som kalles isolert atrieflimmer, vet ikke forskerne.

Tveit tror kanskje at forskjellen i kroppsstørrelse kan forklare hvorfor menn rammes oftere enn kvinner, men mange av studiene som er gjort til nå har metodologiske svakheter og det er et stort behov for flere undersøkelser.

Plutselig angrepet

Dette er historien til mannen min, Christoffer Rottem. 1. september 2007 ble han for første gang rammet av hjerterytmeforstyrrelser. Helt uten forvarsel. Ikke snikende, men brått, vondt og skummelt. En 19 år gammel frisk ung mann. Godt trent. Ingen symptomer eller tidligere hjertelidelser. Null alkohol. Tre år uten chips, brus og godteri. Plutselig angrepet.

Christoffer Rottem

Christoffer Rottem og sønnen Matteus leker i dag. Fem år etter sitt første hjerteflimmer, ble Christoffer erklært frisk.

Foto: Anders Fehn / NRK

Fem år senere. Med en kone og en sønn i ryggsekken, etter utallige sykehusbesøk og innleggelser, hundrevis av medisindoser, EKG målinger, samt bivirkninger. Etter to utførte operasjoner, en mislykket og en vellykket, ble han 12. september 2012 erklært helbredet.

Rundt 85.000 nordmenn antas å ha arterieflimmer, flertallet av disse er over 67 år. Forekomsten øker med alderen, og er særlig plagsom for personer mellom 40 og 70 år. Over 80 år har cirka 10 % av befolkningen atrieflimmer.

Hva som gjorde at 19 år gamle Christoffer ble rammet av atrieflimmer er et mysterie.

Føltes som en evighet

En uke etter første hendelse, var han tilbake på Ansgarskolen i Kristiansand. Lørdagsmorgen startet han dagen med å ta push ups. Alene på rommet. Da kom det brått igjen, samme som sist helg, bare enda kraftigere. Han ble svimmel og kvalm. Tung i kroppen. Uvel. Andpusten og skjelven tok han mobilen opp og ringte til legevakten.

15 minutter senere sitter han i en selvbestilt taxi. På vei til Kristiansand Legevakt. Etter et par kjappe undersøkelser hos legen, ble han sendt direkte inn på akutten. Hvor han var innlagt i 24 timer med en medisinsk intravenøs behandling. For hjertet. Behandlingen fungerte ikke.

«Kontrasten mellom ventingen på legevakten og første møte med legen var enorm.»

Før han visste ordet av det, gikk han fra å være en pasient med et akutt medisinsk behov, til en hjertepasient. Christoffer ble 9. september 2007 innlagt på kardiologisk avdeling, med diagnosen: atrieflimmer.

«Jeg hadde aldri hørt om atrieflimmer før jeg fikk det selv. Fra legen fortalte hva som var problemet, gikk det fra evighet til rask film. Bare med at det gikk så fort derfra, at de tok det seriøst. Da fikk jeg et slag i trynet. Jeg forstod at dette var alvor.»

Ville rømme fra sykehussengen

Christoffer fikk så vidt gispe etter luft før han fikk beskjed om at han skulle inn i en kort narkose. Legene ønsket å ta en EL-konvertering. Mens han ble klargjort skjedde det veldig mye rundt ham. Han var sulten, stressa, tørst, trøtt og lei. Flere studenter var til stede i rommet for å observere. Det var altfor mange folk.

«Jeg visste ikke hva jeg kunne forvente meg.»

90.000 har hjerteflimmer i Norge

Stadig flere nordmenn får hjerteflimmer. Ny forskning viser at både høyde og vekt kan ha en sammenheng med sykdommen.

Tanken om å ikke våkne etter narkosen svirret rundt i hodet. Kommer jeg til å dø av dette? Hvorfor i alle dager har jeg fått det?

På et tidspunkt lå Christoffer i sykesengen og kikket ut av vinduet. På naturstien utenfor sykehuset. En stor overdose av sinne i kroppen fikk han inn på tanken om å rømme. Alt han ønsket der og da var å rive av seg alle EKG-ledningene festet rundt på kroppen, løpe inn på stien og aldri se seg tilbake.

Legene vitnet om et uvanlig funn

Samme høst. En måned senere prøvde legene å finne medikamenter som kunne holde han anfallsfri. De prøvde flere ulike medisiner. Under den ene utprøvingen skjedde det noe spesielt. Noe uvanlig. Ved hjelp av medisin intravenøst, gikk det fra atrieflimmer til sinusrytme. Legene var veldig positive og trodde de hadde funnet riktig medisin. Etter et par minutt kom hjerteflimmeret brått tilbake. Prosessen måtte startes på nytt.

I 2008 utførte han en radiofrekvens kateterablasjon som på papiret var mislykket. Etter den feilslåtte operasjonen, fikk han stadig tilbakeslag. Men, etter et år med sterke doser Tambocor, Selo-Zok og Maravan, fikk han lov å trappe ned på medisinene. Det var en gledes dag. Sommeren 2009 var han en gift, medisinfri mann, på flyttefot fra bibelbeltets spenne Lyngdal, til Stavanger.

«Jeg trodde jeg var frisk

Noen måneder inn i ekteskapet startet hjertet å flimre igjen. Hjerterytmen måtte registreres på nytt. Ukentlig EKG. Déjà vu. Etter nesten to år med mange anfall og plager, konas graviditet og fødsel, fikk han innkallelse til ny operasjon. Søndag 2. Oktober 2010. Sønnen var da 3. måneder gammel.

«Jeg var så lei. Selv om jeg visste det var en smertefull operasjon, ville jeg bare få den unnagjort.»

Møkklei

Operasjon nummer to gikk greit, på papiret står det at operasjonen var vellykket og ukomplisert. Men, i etterkant flimret hjertet ustoppelig. Og hodepinen kom som en tikkende bombe. Frykten for blodpropp i hjernen kunne legges til den negative listen. Christoffer så mørkt på situasjonen.

«Jeg var møkklei av flimmermøkket!»

Det var trist å tenke på at operasjonen ikke var vellykket. Faren for å måtte utføre operasjonen igjen hang over ryggen. Operasjonen Christoffer gjennomførte utføres ikke mer en tre ganger per pasient. Da gir legene opp.

På vårsiden igjen 2012. Skjedde det en endring i livet til Christoffer. Et mirakel. Ting begynte å bli bedre. Flimmeranfallene kom sjeldnere og nedtrappingen på medisinene gikk raskere og bedre enn sist gang. Mai 2012 sluttet han helt. I begynnelsen av september 2012 ble han erklært helbreda av hjertelegen, ved Universitetssykehuset i Stavanger. Nesten på dagen, fem år etter første hendelse.

Når Christoffer ser tilbake på de fem årene av livet, er han bare så glad og letta at det hele er over. Tanken på å slippe å bekymre seg for at enhver anstrengelse ender med EL-konvertering og medisinering er befriende.

Knuste drømmer

«Dårlig nattesøvn. Eksamensstress. Høytider. Trening. Det var tøft og samtidig vanskelig å bli begrenset på den måten.»

Jeg har vært veldig redd for stress, fordi det var veldig lite som skulle til.
Men selv da livet ble snudd på hodet. Da alt gikk imot han. Da drømmene ble knust. Drømmen om å bli fallskjermjeger eller bare tanken på å hoppe i fallskjerm. Da han på grunn av sykdommen ikke følte han strakk til nok som mann og pappa. Da han trodde han ville gi opp. Når han aldri fikk svar på hvorfor han ble rammet av sykdommen. Selv da klarte han å berge seg gjennom sykdommen med tanken på at det kunne vært så mye verre.

«Angsten for å få tilbakeslag vil alltid være der, men det prøver jeg å ikke henge meg opp i. Nå er jeg bare takknemlig for at jeg kan leve et normalt liv igjen, sammen med familie og venner.»