– Vi ville lage ei maskulin flaske

– Du har flasketuten, så kommer skuldra på flaska, så kommer selve kroppen på flaska, forklarer ølentusiast Anders Christensen.

En enkel beskrivelse av ei brun ølflaske, men veien dit var lang. På 1800-tallet flommet det over. Brune, grønne, blanke, store, små, brede, med kort og lang tut, eller bare en lang rett hals.

Det var for mange flasker, og for over 100 år siden startet diskusjonen, og bryggeriene ble enige om to flasketyper i 1919. Helflaska på 0,7 og halvflaska på 0,35. Men først i 1955 var flaska ferdig korket, utviklet av bryggeriene i Oslo. Oslo-flaska ble norsk standard i 1967.

• LES OGSÅ: Ølkassen og de brune flaskene er historie
• SE OGSÅ: Glassflaskene på vei ut – designflasker selger bedre

Ei panteflaske som skulle passe i standardiserte kasser. Kjøpmenn i små og store butikker og utsalg bar fulle kasser inn, og tomme ut. Med ei standardflaske kunne flaskene sendes mellom ulike bryggerier, og panting ble enklere. Flaskene fikk opptil 50 gjenbruksrunder med vasking, tapping og stabling.

– Du finner avisannonser der det står «vær så snill og let i skuffer og skap etter tomflasker, for nå skal vi tappe og vi har ikke nok flasker», sier Christensen.

Kallenavnet «Bjørnungen»

Mange millioner flasker ble hvert år fylt, drukket, pantet, vasket og fylt igjen. På 70-tallet kom ei grønn flaske med skrukork, men den forsvant. På 80-tallet kom halvlitersflaska, som konkurrerte ut 0,7-flaska. Bjørnungen på 0,35 holdt stand.

– Navnet «bjørnunge» kan ha opphavet sitt fra Ringnes Vørterøl, fordi vørterølet hadde i sin tid en isbjørn på etiketten, mener Sigrid Strætkvern, som jobber med ølhistorie hos Ringnes.

• LES OGSÅ: Pant for 150 millioner når ikke automaten

Aass lagde egen flaske

– For meg har flaskedesign mye med bryggeriets identitet å gjøre, sier Terje Aass, tidligere direktør ved Aass bryggeri.

Bryggeriet som prøvde bryte flaskemonopolet ved å lansere en egen flaske.

– De fleste som tok i flasken syntes den var god å drikke av, den var estetisk vakker og dette var den flasken vi ønsket å ha som Aass-flasken. Men det ble stoppet på 90-tallet. Vi fikk ikke lov, sier han.

EU-direktiv om 0,33 l

Det var til slutt EU som utfordret «bjørnungen». Flaska måtte krympes til 0,33.

– Vi ønsket oss en flaske som uttrykte noe maskulint, fordi øl forbindes med maskulinitet. Den gamle bjørnungen hadde ganske rette skuldrer, men vi ønsket breiere skuldrer og la den litt ekstra ut nede under halsen, sier Strætkvern.

Den maskuline bjørnungen fikk nesten et 20 år langt liv. I dag har boksene har tatt 90 prosent av butikkmarkedet. Bryggeriene har byttet ut flaskene som pantes og vaskes, med engangsflasker som knuses. I mai tappet Ringes de siste bjørnungene fulle, og nå er det slutt.

– Jeg har nok drukket en del «bjørnunger», og syns det er vemodig at de forsvinner. Men det er bare sånn det er, avslutter Anders Christensen.