Kraftfull Shakespeare-tolkning

Det handler om det aller mest berømte stykket av tidenes mest spilte dramatiker. Så hva er det med ”Hamlet”, som gjør at det settes opp på nytt og på nytt?

Kanskje at det er så mangslungent. Historien om prinsen som kommer hjem til Danmark og oppdager at onkelen har drept hans far kongen, ektet hans mor og selv inntatt tronen, er både en kriminalhistorie, et familie- og et samfunnsdrama, og et psykologisk drama om en mann som blir stilt overfor livets mest eksistensielle valg.

Hva er det så i årets utgave på Rogaland Teater?

Egentlig litt, eller mye, av det alt sammen. Det er på mange måter forestillingens styrke, men kanskje også en grunn til at det i perioder ikke trenger helt inn under huden på oss.

Moderne omgivelser, gammel tekst

Vi er langt fra Kronborg slott i Danmark i regissør Kjersti Horns oppsetning. Sammen med scenograf Katja Frederiksen tar hun oss med til et ikke-definert og ikke-tidfestet univers. Kostymene er fra dagen i dag, og kulissene ytterst sparsomme.

De består stort sett av hvite plaststoler, der skuespillerne i lange perioder sitter, også når de ikke tar del i handlingen, som om de venter på deres tur på dansegolvet, og et vell av fargesprakende ballonger, med tydelig referanse til et oppblåst kongerike i ferd med å sprekke og gå under.

Samtidig er teksten umiskjennelig Shakespeares. Selv om regissør Kjersti Horn og hovedrolleinnehaver Torbjørn Eriksen har pusset på og tilpasset André Bjerkes gjendiktning fra 1959, er den bare varsomt modernisert. Det skaper en kontrast som før vi venner oss til den, skaper en viss avstand mellom sal og scene.

Mer samfunnsdrama

Og det er mye tekst. Den er ikke strøket i slik det ellers er vanlig, noe teateret da også har gjort et pr-nummer ut av i forhåndsreklamen.

Det har gitt regissør Kjersti Horn muligheten til å trekke samfunnsdrama-aspektet i stykket tydeligere fram. Dermed blir også Hamlet-skikkelsen mer av en samfunnsrefser enn ofte ellers, og det gir stykket en, ikke ny, men annerledes aktualitet. Den fulle teksten gjør også at vi får nyte enda mer av Shakespeares replikk- og formuleringskunst, men samtidig får vi også servert både en og to digresjoner og enkelte passasjer som blir litt vel ordrike.

Kraftprestasjon som Hamlet

Tre og en halv time med nesten sammen hengende tekst krever sitt, men ”Hamlet” på Rogaland Teater blir aldri kjedelig. Det skyldes både en tekst som inneholder mange dyp og brå kast, og en veldreid handling fra dramatikkens mester – og ikke minst skuespillerne

Fremst av dem står Torbjørn Eriksen som leverer en kraftprestasjon med sin Hamlet. Han målbærer hans tvil, fortvilelse og raseri i vel avveide nyanser, dempet når det er på sin plass, og kraftfullt intenst når det er påkrevet. Dessuten er han ubetalelig morsom som påtatt gal.

Rundt ham fyller resten av ensemblet sine plasser, og noen av dem flere enn en. Blant det som sitter ekstra i minnet er scenen der Nina Ellen Ødegårds Ofelia drives til galskap og selvmord, Anders Dales renkespill som konge og brodermorder, og Even Stormoen som med sin taletrengte Pollonius bringer en dose munterhet inn i tragedien – for å nevne noe.

For denne utgaven av ”Hamlet” har også plass til humor. Den kommer som velkomne pustehull i den ellers nedadgående spiralen av hevn og blod og svik. For å bli god, må jeg være grusom, sier Hamlet et sted i kampen med sine indre, og med de ytre demonene i samfunnet rundt ham. Det er et dypt eksistensielt dilemma som det er minst like nødvendig å beskjeftige seg med som det var for 400 år siden.