Full fart på sykehjemmet

Gamle damer er kanskje vonde å vende, men publikum på premieren i Stavangeren onsdag hadde hverken ønske eller behov for noen forandring hos skuespillerveteranene Sally Nilsson og Gretelill Tangen.

I tillegg til mengdevis av rutine og profesjonalitet, har de en spilleglede og fysisk utholdenhet som er fullt på høyde med langt yngre kolleger.

Se TV-innslag fra forestillingen

Kulturkrasj og skjebnefellesskap

Man skulle kanskje tro at det går rolig for seg der eldre samles i siste fase av livet, men slik er det langt i fra på Mosedotten sykehjem.

Her havner Maggi fra Storhaug på rom med Lillemor fra Egenes. Begge er sterkt misfornøyd med både å måtte dele rom, og med hverandre – i alle fall til å begynne med. Det blir et klassisk kulturkrasj, men også et skjebnefellessskap – skal det vise seg.

For etter et rekke konflikter og kamp om makta på de få kvadratmetrene de har fått tildelt, samles de i ett felles korstog mot den dårlige maten på hjemmet. Forholdet til menn – og særlig en spesiell mann – skal også vise seg å bli en kilde både til strid og fellesskap.

Konvensjonelt med noen vrier

Folkene bak Stavangeren skal ha ros for at de i stedet for å importere et utenlandsk stykke, har skrevet et selv. Det øker den lokale tilhørigheten, og det merkes også at rollene er skrevet spesielt til Sally Nilsson og Gretelill Tangen.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Pål Mangor Kvammen, Torfinn Nag, Jon Arne Sægrov og Per Inge Torkelsen har skrevet stykket sammen, og Torfinn Nag har regien. De har skapt en tradisjonell komedie med for det meste temmelig konvensjonell humor. Den lokale forankringen gir anledning til muntre ordspill av typen dassfast når Maggi innfører bompenger til sin del av rommet, der badet befinner seg. Teksten løftes dessuten av enkelte originale vrier – der blant annet poteter spiller en rolle....

Veteraner i storform

Men først og fremst er dette Sally Nilssons og Gretelill Tangens forestilling. Som Maggie og Lillemor utgjør de et umake – og samspilt - par. De frir rutinert til publikum, de gjøgler med både kropp og tale, og har den timingen som er nødvendig i godt komediespill.

I enkelte øyeblikk får de også fram den sårheten over å bli gammel og alene, som ligger under og bak de to damenes ustanselig kjefting. Hadde regissør Torfinn Nag gitt den litt større plass, hadde også den overraskende slutten av forestillingen fått en dypere klang og blitt enda mer effektfull. For i den ligger det en vakker parallell til stykkets tittel – nemlig at gamle damer aldri slutter å drømme, og hvorfor skulle de nå det?