Flyktet fra krig til NM-gull og OL-håp: – Jeg ville gjøre nytte for meg

– Løping er livet mitt, det betyr så mye for meg. Mange får mening gjennom musikk eller dans, men jeg får mening og glede av å løpe. Jeg klarer ikke tenke negativt mens jeg løper, forteller Mezngi.

I 2017 fikk han gullmedalje i 10.000 meter under friidrett-NM i Sandnes.

I 2019 vurderte han å legge opp. Siden han ikke var norsk statsborger, kunne han ikke delta i europamesterskapet. Løpingen ga derfor ikke avkastning nok til å kunne leve av.

– Jeg ville gjøre nytte for meg, og ikke bli en påkjenning for samfunnet. Så jeg startet å se etter en annen jobb, sier han.

Det syntes ikke Einar Søndeland, treneren i Spirit, noe om. Han hentet Zerei inn i klubben, la opp en treningsplan, og startet prosessen med å skaffe statsborgerskap.

– Han er et skoleeksempel på det en trener kunne ønsket seg av en utøver. Han er utrolig flink og ekstremt lett å ha med å gjøre, sier Søndeland.

Nå er statsborgerskapet i boks, og ambisjonene går helt til toppen.

– Jeg vil være best i verden. Min største drøm er å kunne representer Norge i OL, sier Mezngi.

I starten av juli fikk han årsbeste i verden på 10.000 meter, med tiden 28.23. En tid som siden er slått av andre, men hjelper på motivasjonen.

Flyktet fra hjemlandet

Mezngi forteller at han som de fleste andre unge menn i Eritrea måtte tjenestegjøre i militære. Det ble et langt og tungt opphold.

Man kan ikke slutte i militærtjenesten når man ønsker, og det blir lagt store restriksjoner på hvor ofte man kan se familien, forteller han.

– I løpet av tre år i militæret, fikk jeg kanskje møte familien min i én måned. Det var grusomt, forteller Mezngi.

Han endte opp med å tjenestegjøre i åtte år før han bestemte seg for å forlate militæret. Det betydde også at han måtte flykte fra landet.

– Hvis jeg reiser tilbake til Eritrea så kan jeg bli arrestert eller verre. Det var noen unge gutter som prøvde å rømme til Etiopia, men militæret fant dem og drepte dem, sier Mezngi.

Flere andre i familien har også dratt fra landet, men moren har blitt igjen. Med familiens økonomiske situasjon kan det bli lenge til han får møte moren sin igjen.

– Jeg mister mye søvn hvis jeg har snakket med mamma på telefonen. Jeg kan høre at hun gråter over at vi ikke kan møtes. Men hun heier på meg, og sier jeg skal gi alt når jeg løper. Når jeg får bedre økonomi, så skal jeg hente henne, sier Mezngi.

– Jeg vil gi noe tilbake til Norge

Etter å ha forlatt hjemlandet sitt, reiste han gjennom Europa for å kunne nå sitt endelige mål, Norge.

– Jeg visste at Norge er et godt sted å være. Jeg var innom Tyskland, og Sverige, men jeg visste at Norge er et sted man kan ha det godt og trygt, sier Mezngi.

I Norge fikk han muligheten til å gjøre det han ville. Siden han hadde et talent for løping, bestemte han seg for å prøve seg som idrettsutøver, Men å starte en idrettskarriere i en alder av 27 kan være krevende.

– Man starter gjerne i tenårene å trene for å bli topputøver, da har man gjerne ett tiår, pluss noen år etterpå. Det er en stor påkjenning, for kroppen, men jeg vil anta at han fortsatt har tre til fire år igjen, sier Søndeland.

Det betyr at klokken tikker for Mezngi, hvis han vil konkurrere i OL. Men han er fast bestemt på å gi alt for Norge.

– Det norske systemet tok meg imot med åpne armer. Jeg har et talent, og jeg må bruke det for å gi noe tilbake, sier Mezngi.