De digger feelgood uten regler

De liker ikke trenere, lagledere og faste treningstider. Ungdommer som velger «feelgood-miljøene» vil styre selv. – Det er mennesker som ikke passer inn i A4-boksen, sier forsker Reidar Säfvenbom. Møt parkour-guttene fra Stavanger.

Blikket hans fikserer på betongkanten to meter foran ham. Hendene formes som en skål rundt munnen som blåser ut varm luft. Kroppen svaier svakt frem og tilbake. Pust. Inn, ut. Han blåser i hendene én gang til, senker hodet og stirrer skrått opp på målet.

Så tar han sats. Senker hofta til knehøyde, sparker fra med venstre fot og stuper frem. Armene strekker seg mot kanten, hendene griper så vidt før han skyver ifra samtidig som beina trekkes opp under brystkassen og svever over muren. Kenneth Svenning (19) lander kattemykt på fortauet.

Det handler om å komme seg mest mulig effektivt fra ett punkt til et annet, og hverken murer, gjerder, tak eller dype grøfter blir sett på som hindre – snarere tvert imot. Du har sikkert sett dem, kanskje uten å tenke over det: «Traceurer», personer som har fordypet seg i forflytningens kunst; parkour. Eller «L’art du déplacement» som det heter i Frankrike, der aktiviteten oppstod.

Ungdommer i norske byer og ytterst ute på bygda har omfavnet undergrunnsporten, som slett ikke er så ukjent i Norge lenger.

Se hvordan Kenneth Svenning og Sander Nordbø gjennomfører et "run" i Bjergsted:

Parkourutøverne, eller traceur som de egentlig kalles, viser hvordan en raskest mulig kan komme seg fra A til B i et urbant miljø.

Disiplin og frihet

Parkour kan kokes ned til grunnelementene hopping, løping og klatring, men det ville være en fornærmelse mot skaperne å redusere aktiviteten til fysiske bevegelser. Franskmennene som fant opp begrepet kalte forflytningsmetodene for kunst.

Det ligger en filosofi bak aktiviteten, der målet er å bli et helt menneske og gjenvinne sitt sanne potensial. Dette skal oppnås gjennom de sentrale og tilsynelatende paradoksale prinsippene intens disiplin og absolutt frihet. Det høres til forveksling likt en selvhjelpsbok for usikre damer i godt voksen alder, men sannheten er at dette er en filosofi og aktivitetsform som barn og ungdom har omfavnet verden over.

– Dette er ungdommer som er kreative, og som ikke passer inn i A4-boksen. De har ofte vært i organisert idrett før, men har valgt den bort. Mange har vært ganske gode, men synes det var for kjedelig. De er nok opptatt av å være utradisjonelle, sier Reidar Säfvenbom, førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole.

Reidar Säfvenbom

Reidar Säfvenbom fra Norges idrettshøgskole tror mange av de som driver med parkour er opptatt av å være utradisjonelle.

Foto: Pressebilde

Han har forsket på ungdommer som faller litt utenom de vanlige fritidstilbudene, og som ikke ender opp i, eller forlater, den organiserte idretten. En del av disse begynner med såkalte undergrunnsaktiviteter og ekstremsport, og ender opp i «feelgood-miljøene», som Säfvenbom kaller det.

– Den beste forklaringen er at de er født på midten av 90-tallet. De har vokst opp i en verden der de har veldig stor tilgang på informasjon om hva det går an å drive med via internett.

– Mer enn en idrett

Lukas Lorentzen (17) er en av dem. Han har aldri akseptert å skulle ha bestemte motstandere, faste regler og oppsett.

– I parkour er det jeg mot meg selv og hindrene. Det blir som en selvutviklingsdisiplin. Jeg liker at det ikke er en sport der man måles og vurderes opp mot andre, sier Lorentzen.

Han er ikke alene om å tenke sånn. Det er nemlig det som er litt av magien med slike selvorganiserte undergrunns-aktiviteter.

– Det er viktig for mange av utøverne at det ikke er en idrett de driver med. Det er både noe mer og noe mindre enn det. Mer fordi det er en livsstil, mindre fordi det er ingen som har rett til å bestemme hva det skal være for dem, sier Säfvenbom.

– Grunnen til at parkour er så flott, er at det ikke er noen regler. Hvis det plutselig skulle bli poeng for en «riktig» stil, så er jo friheten ødelagt, sier traceur Sander Nordbø (17).

Han hadde drevet med turn i tre år da han begynte å utforske parkour.

Trening ved Stavanger konserthus

Trening ved det nye konserthuset i Stavanger.

Foto: Tora Lind Berg / NRK

– Jeg ble så lei av å hele tiden måtte terpe på én bestemt ting, for «ellers ville jeg ikke klare det på neste stevne». Jeg kunne ikke kose meg med sporten sånn som jeg kan med parkour, utdyper Nordbø.

Disse meningene deler han med mange andre ungdommer som trekkes mot feelgood-miljøene, ifølge Säfvenbom.

– De er spontane, og ikke så orienterte mot hva som er riktig og feil. Det er ingen voksen som kan mer om dette enn ungdommene selv.

I miljøet er det rom for de som vil ta det seriøst, bli best, tjene penger. Men det er også plass for de som vil ha det som en hobby, et alternativ til organisert idrett. Det å være inkluderende står høyt i kurs.

ingenting

I Norge fikk parkour sin spede start i Oslo i første halvdel av 2000-tallet, og siden har aktiviteten spredd seg til hele landet. Det er fem år siden gruppa «Stavanger Parkour og Freerunning» så dagens lys.

– Jeg hadde interessert meg for aktiviteten en stund, men visste ikke om noe miljø i byen, sier Kenneth Svenning.

Gjennom et nasjonalt nettforum for traceurer fant han frem til to likesinnede gutter i Stavanger, Daniel Lange og Preben Hunstad. Sammen dannet de grunnlaget for miljøet som er i byen i dag.

Facebook-gruppen har i dag 93 medlemmer, og det kommer stadig flere. Det er en løselig organisert gruppe, som trener med oppmøte ved Domkirkeplassen hver søndag. Til forskjell fra lagidretten, du ikke stille på trening. Du trenger ingen unnskyldning engang. Du kan gjøre hva du vil, hvor du vil, og når du vil. Det er helt greit.

– Hvis du vil bidra med å poste et kult YouTube-klipp på Facebook-veggen, er det supert. Alle får være med, så lenge de ikke slenger dritt, sier Svenning.

Venter på Domkirkeplassen

En liten pause før de løper videre på gjerder og benker i Stavanger.

Foto: Tora Lind Berg / NRK

I øyeblikket

Søndagen er grå i Stavanger sentrum. Gradestokken viser tre blå, men med vinden som kommer i kalde gufs innover Vågen føles det mer som ti. Viserne på uret øverst i gavlen på Stavanger Domkirke har bikket to. Tjue minutter senere trasker seks par joggesko mot Stavanger Konserthus, men ingen har kjøpt billett. Det er duket for en spenstig matiné i, på og imellom konserthusets utendørs amfiteater.

De fleste i den lille gjengen har kamerautstyr med seg. Det er blitt en vane å filme underveis i treningen, og lage små snutter som legges ut på nettet.

– Vi har som regel ingen overordnet plan for filmingen, det er mer sånn «wow det flyttet var kult, det må jeg ha på film!», sier Svenning.

Her ser du hvordan en vanlig trening foregår for Kenneth, Sander og parkourgjengen:

Noen gutter fra gruppa Stavanger Parkour og Freerunning filmer mens de trener. Opptakene legges ut på sosiale medier. Det å filme triks og pubolisere det etterpå er en stor del av parkourhvedagen for en traceur.

Parkour er et fenomen som i aller høyeste grad sprer seg via nettet, med videoklipp som lastes opp på nettsteder som YouTube av utøverne selv.Det å vise frem ferdighetene sine for omverdenen gjennom egenproduserte videoer som legges ut på internett er en viktig del av parkour og «feelgood»-miljøene generelt. Det handler om det å skape noe nytt hele tiden.

– En vesentlig dimensjon ved det å gjøre noe i dag, er å dokumentere det på nettet, mener Säfvenbom.

«Ligger det ikke på Facebook, så har det ikke skjedd».

– Det handler selvfølgelig også om identitet. Ungdommene konstruerer et bilde av seg selv som moderne og utradisjonelle. At de gjør ting som ikke så mange andre gjør, som er spektakulært. Man trekker det litt lengre og litt lengre for å gjøre noe eksepsjonelt.

#Denfølelsen

– Det er et sosialt aspekt ved miljøer som parkour og andre liknende og selvdrevne undergrunnsbevegelser. I stedet for å være kaptein på laget eller stå på medaljepallen, er det det frie og nyskapende som gir kredibilitet til dagens ungdom. Konkurranser er ut, nyvinning er målet. Det er en moderne måte å skaffe seg sosial status på, sier Sävfenbom.

– Jeg er veldig imot konkurranse i parkour. Jeg har trent turn tidligere, i seks år. Dine parkourbevegelser er på en måte et resultat av livet ditt og bakgrunnen din. De som har skatet mye har en annen stil. Det synes jeg blir feil å sammenlikne, sier Sander Nordbø.

Trening langs Vågen

Parkour-trening langs Vågen i Stavanger.

Foto: Tora Lind Berg / NRK

Lukas Lorentzen mener ungdom er mye mer opptatt av det spontane, øyeblikksopplevelsen, enn før.

– Jeg vil heller legge all konsentrasjon og styrke inn i ett spektakulært hopp, enn å tenke på hvilken pall jeg skal stå på om fire år, sier Lorentzen.

– Dagens ungdom er født inn i en tid der fremtiden er usikker, og de har lært seg at å dyrke det som er nå, det er det eneste som gjelder. Ingen vet hva morgendagen vil bringe, sier Säfvenbom.

– Kanskje parkour har utviklet seg til å bli noe helt annet om fem år, eller kanskje det ikke engang eksisterer, sier Kenneth Svenning.

Forskere og næringslivseksperter mener disse ungdommene er de som er best rustet til å tilpasse seg den nye fremtiden.

– Hvem ville du ansatt som konsulent i et selskap for innovasjon og forskning: En langrennsløper oppdratt til tiårsperspektiv og korrekt mengde treningstimer bak seg, eller freerunneren i protest mot alt som er opplest og vedtatt? spør Säfvenbom retorisk.