Fakta
SE OGSÅ:
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- LYD: Peer Gynt Reporter: Marianne Terjesen (Real-Audio 16 Kbps, 2, 14 min)
Begge oppsetningene er vel verd å se for sin egen skyld, mener vår anmelder, Marianne Terjesen. Men også teatret fortjener stor ære for å la publikum oppleve hvor mye forskjellig som rommer seg i en dramatisk tekst.
Leif Stinnerbom
Tonen settes bokstavelig talt fra første øyeblikk på Hovedscenen. Instruktør Leif Stinnerbom har inntatt Rogaland Teater sammen med flere av sine kolleger fra Västanå teater i Sverige. De plasserer seg midt i en fortellertradisjon som er universell, trass i ulike nasjonale gevanter. Her er tonedrag og klesdetaljer fra fjerne østen og balkan og irske kyster og norske daler. Her er greske talekor og tusen og en natt og brødrene Grim og Asbjørnsen og Moe og enda mye mer.
Dette er eventyret om Peer Gynt. Og som eventyr er det både sprudlende og svært oppfinnsomt - med for eksempel en aldeles makeløs dårekiste. Men som eventyr flest berører det store dyp, uten virkelig å trenge ned i dem. Peer Gynt blir fortelleren av sin egen historie. Kyrre Haugen Sydness turnerer den jobben med stor sjarm og styrke, men riktig inn i ham kommer vi aldri.
Dette er ikke dramaet om mannen som forspiller sitt liv i en evig søken etter å være seg selv fordi han i stedet blir seg selv nok. Peer Gynt snubler riktignok kraftig i livet her også, men instruktør Stinnerbom har omordnet Ibsens tekst slik at han lett kan reise seg igjen til håpefulle toner - slik det seg hør og bør i eventyret.
Sjeledramet om det forspilte livet får vi til gjengjeld til fulle på Intimscenen. Her er tonen atskillig mørkere og dypene atskillig dypere.
Marika Enstad
I Stig Bråtens versjon av Peer Gynt, spiller Marika Enstad alle rollene med bare seg selv i lydopptak og filmklipp til hjelp. Selv om disse er både nennsomt og effektfullt brukt, glir det i perioder litt over i hverandre. Og den som ikke kjenner teksten fra før vil nok ha problemer med å følge hele historien. Men i all hovedsak står Peer fram fra mylderet som en person som angår oss. Det er Marika Enstads store fortjeneste at han får den styrken, samtidig som hun greier å gi eget liv til både mor Åse og Solveig. Hun snakker ikke med en stemme. Hun snakker med mange. Hun turnerer dem i et rivende tempo og gjennom brå kast, men gir også rom for de stille rommene og de dype avgrunnene. Det er en kraftprestasjon av de sjeldne.
Og når blomstene skal deles ut fortjener også teatret selv en stor bukett. For å gi publikum denne sjeldne anledningen til å oppleve to så grunnleggende ulike framstillinger av en og samme dramatiske tekst. Det sier mer enn det meste om hva teater egentlig handler om.