Paralympics-håp: – Hadde ikke sagt ja til å kunne gå

– Emil har aldri sett begrensninger, bare muligheter, sier mor Bente Reiestad Vatne.

– Han har lagt ned mye og hardt arbeid, og vi er utrolig stolte av ham.

Det begynte med svømming, men de siste årene er svømmingen lagt på hylla til fordel for satsing på kjelkehockey – eller paraishockey, som er det offisielle navnet. Og nå gir satsingen virkelig resultater.

Han har fått trene med elitelaget til gullgrosisten Stavanger Oilers. Men det er ikke prikken over i-en.

2. mars reiser han til Pyeongchang, og følger dermed i stolte hjulspor. For tjue år siden, i Nagano, vant Norge gull i paraishockey, og sølv ble det både i 2002 i Salt Lake City, og i 2006 i Torino.

– Det er jo en drøm som går i oppfyllelse, sier Emil. – Og det fire år før jeg egentlig trodde jeg hadde noen mulighet til å delta.

Talenter mot toppen

Emil er første rullestolbruker som er tatt inn på «Talenter mot toppen» på St. Svithun videregående skole, et opplegg for ungdom som satser mot verdenstoppen innen sin idrett, i samarbeid med Olympiatoppen.

Opplegget gir Emil lange dager, siden han først må komme seg fra Nærbø til skolen i Stavanger. For den unge toppidrettsutøveren benytter seg ikke av tilbudet om taxi fra dør til dør, må du tro. Emil kommer seg for egen maskin til togstasjonen på Bryne, og videre med buss når han kommer til Stavanger.

– Alt går egentlig greit bare man finner en måte å gjøre det på, sier Emil .

Som eneste elev i klassen med en funksjonsnedsettelse, trener han utelukkende med funksjonsfriske ungdommer, både på isen og utenfor, men hverken han eller de andre elevene tenker noe særlig over at han sitter i rullestol.

– Jeg har alltid klart å henge greit med, så jeg synes ikke synd på meg selv. Det finnes gode løsninger for det aller meste, sier Emil.

Målbevisst

Emil var bare sju gammel da han satte seg som mål å delta i OL. Familien smilte litt av det den gangen, men ikke treneren. Da Emil så ble tatt ut til landslagstroppen som 16-åring, og fikk bestemannsprisen allerede i sin andre kamp, var det ingen som lenger tvilte på at han kunne nå så langt han bare ville.

Og spør du ham om han skulle ønske at livet skulle vært annerledes, svarer han kontant nei.

– Hvis jeg hadde fått valget nå, hadde jeg ikke sagt ja til å kunne gå. Jeg er altfor glad i å holde på med det jeg gjør. Jeg ville ikke valgt det vekk.