NRK Meny
Normal

Eks-biskop vil blåse liv i nasjonalpoesien

Tidligere biskop i Stavanger, Ernst Baasland, er ute med ny bok, der han etterlyser ny nasjonalpoesi, og nye melodier til gamle sanger.

Ernst Baasland

I boken «Norge er større enn vi tror» skriver Ernst Baasland om nasjonalpoesien, flagget, 17. mai-feiringen og andre norske symboler.

Foto: Anett Johansen Espeland / NRK

– Det er bare min generasjon som kjenner gamle sanger som «Norge mitt Norge». Det er synd, sier Baasland.

I boken «Norge er større enn vi tror» skriver Baasland om nasjonalpoesien, flagget, 17. mai-feiringen og andre norske symboler.

– Nasjonalpoesien har forandret Norge. I over 100 år var den viktig i kampen for å få en fri nasjon, for det å være et eget land. Så fant jeg ut at det ikke skrives nasjonalpoesi lenger. Da ble jeg nysgjerrig, og ville finne ut hvorfor, sier Baasland.

Har gått i glemmeboka

Den nasjonalpoesien folk kjenner best, er den som kan synges. De fleste kjenner nasjonalsangen vår «Ja, vi elsker», samt fedrelandssalmen «Gud signe vårt dyre fedreland», «Norges kongesang» og «Norge i rødt, hvitt og blått», men Baasland har erfart at mange unge ikke har noe forhold til mange av disse sangene om Norge og norsk identitet.

– Vi har ikke vært stolt nok av disse sangene. Mange har et gammelmodig preg, men noen er fantastiske. Jeg gjorde for eksempel en test på «Ja, vi elsker», og tror jeg fant femten steder i teksten som kan være vanskelig å forstå, selv for beleste mennesker. Men det er jo også litt artig, for da må man bryne seg, sier Baasland.

I boka skriver han at dagens nordmenn er den første generasjonen siden 1814 som har nedprioritert nasjonalsangene. Den utviklingen vil han snu.

– Det er den poesien som dreier seg om landet, om hva vi står for som nasjon og hva som er viktig med det å være norsk. Hvorfor er naturen så viktig? Hvorfor er symbolene viktige? Hva er kristendommens plass i dette? Det interesserer meg, sier han.

Baaslands bok

I boken «Norge er større enn vi tror» etterlyser den ferske forfatteren ny nasjonalpoesi.

Foto: Anett Johansen Espeland / NRK

Jakter på røttene

I dag er Baasland pensjonist, til dels bosatt i Berlin, men med blikket rettet mot Norge.

– Nasjonalpoesien burde komme fram igjen. Det er lenge siden det ble lært og var en del av pensum. Jeg har mye kontakt med ulike generasjoner, og det er de eldre som forbinder noe med for eksempel «Blandt alle lande», «Norge mitt Norge» og «Jeg vil verge mitt land». For de unge er dette helt fremmed. Da tenker jeg at det å få nytt liv i de gamle tekstene er viktig. Det hadde vært moro med nye melodier, men også helt nye sanger, sier Baasland.

Den tidligere biskopen jakter på det han beskriver som dypstrukturen i norsk identitet, som kristendommen og respekt for naturen.

– Jeg skriver boken fordi jeg jakter på røttene våre, og da fant jeg mye spennende i nasjonalpoesien. Karakteristikker er overfladiske – som «Norge er det beste landet å bo i », eller at «det er typisk norsk å være god», sier han

Han mener identitet kommer innenfra, og da må man jakte på de dypereliggende holdningene og verdiene som preger nordmenn.

– Samtidig kan en ny nasjonalpoesi gjerne være kritisk, for nasjonaltanken har vi jo et ambivalent forhold til. Vi liker nasjonen Norge, men vi misliker nasjonalisme. Jeg vil ha refleksjon om hva det vil si være norsk, og hva norsk kulturarv egentlig går ut på, sier han.

Vil prioritere det etnisk norske

Filosofer og sosialantropologer er uenige om det faktisk er mulig å definere hva som er «det norske» i vårt flerkulturelle samfunn. Baasland at det bør være mulig. Han sier at han står for et syn der den etnisk norske majoriteten må prioriteres når vi skal definere det norske.

– Vi må ha stor toleranse, men likevel tro på at det norske, som har preget samfunnet vårt i mer enn tusen år, er viktig også i framtiden. Vi må ta minoritetene på alvor, men majoritetens synspunkt må ikke feies bort, sier Baasland.

– Du er ikke redd for å såre noen med slike synspunkter da?

– Nei, langt ifra. Våre nye landsmenn, nyboere som jeg liker å si, kan bidra positivt til utviklingen av samfunnet, men innvandrere må ikke sette grenser for seg selv mot det norske, men interessere seg for det norske og finne ut hva som har skapt den norske kulturen.

Ole Paus: – Kan ikke bestille poesi

Ole Paus

Ole Paus

Foto: K&U / K&U

En av de nye sangene som faktisk er blitt brukt som nasjonalpoesi de siste årene er Ole Paus' vise «Mitt lille land». Det skjedde i dagene etter terrorangrepet 22. juli 2011. Men sangen, med sin lyriske beskrivelse av Norge, ble egentlig skrevet på oppdrag for organisasjonen «Fra Nei til Ja» under EU-kampen i 1994, ifølge Ole Paus.

– Vi har et ansvar for folk som ikke har våre privilegier, så derfor skrev jeg den. Det er jo triste omstendigheter den ble trukket fram i, men dette er jo noe jeg ikke styrer. Det er jo det som er med nasjonalsanger. Det kan ikke produseres på bestilling. Det er noe folk selv finner frem til Man må skrive ut ifra hjertet, det man føler, og så er det opp til folk å ta det til seg, sier han.

– Er nasjonalpoesi viktig?

– Ja, når det virkelig begynner å dra seg til, så skjønner vi at det er litteratur som vi ikke helt klarer oss uten. Det som er synd er at lyrikk er så nedprioritert i dag. Du finner det jo ikke i bokhandelen, så vi som skriver sanger er lettere tilgjengelig for folk, sier Ole Paus.

Stortinget bestilte en ny sang til feiringen av grunnlovsjubileet, men «Det går et festtog gjennom landet» fikk en blandet mottakelse, og det gjenstår å se hvor mye den vil bli brukt.

Ernst Baasland er enig i at det ikke går an å bestille ny poesi, men han håper likevel at noen tar ansvar for å skape nasjonalpoesi for nye generasjoner.

– En kultur som ikke er stolt av sine røtter har mista noe. Ny nasjonalpoesi kan gjerne være ganske kritisk til det norske samfunnet i dag. Det er den holdning jeg etterlyser, sier Baasland.