Fetteren er renvasket – skal likevel vitne i retten

Hvorfor skal fetteren, som nå egentlig er helt ute av saken, vitne i retten?

Er det fordi forsvarerne skal vise at politiet har tatt feil før?

Ønsker aktoratet å vise at de har jobbet helt annerledes denne gangen, og har lært av politiets feil?

Eller er det fordi han tross alt skrev under på en tilståelse for 25 år siden?

– Det er viktig at retten får et fullstendig bilde av sakens historie. Det er umulig for retten å få det uten å få opplyst hans rolle i dette også, sier advokat Stian Kristensen.

Han forsvarer den 52 år gamle mannen som er tiltalt for drapet på Birgitte Tengs. Rettssaken har pågått i Haugaland og Sunnhordland tingrett siden 7. november.

Forsvareren påpeker at de vil være klokkeklare på at fetteren er frifunnet.

– Han er uskyldig. Det kommer vi til å påpeke når han kommer, sier Kristensen.

Det er forsvarerne som har ført fetteren opp som vitne. Inntil fredag var han usikker på om han ville stille, men valgte å gjøre det likevel.

Advokat Arvid Sjødin, en av fetterens advokater, sier til NRK at klienten hans ønsker å gjøre sin samfunnsplikt.

– Men jeg fatter ikke hvorfor de skal bruke ressurser på å avhøre han. Alle vet jo hva denne saken handler om, sier han.

Det er advokat Brynjar Meling som følger fetteren i retten onsdag. Han er også kritisk til at fetteren er kalt inn som vitne.

– Av alle oss andre enn tiltalte i denne saken, er vel han den som er best sjekket ut av saken. Så hvis alle vi andre som ikke har med saken å gjøre, skulle kalles inn som vitner, ville det vært å gjøre saken betydelig mer komplisert, sier Meling.

Mener det er tøft gjort å stille

Samtidig er han trygg på at den tiltaltes forsvarere ikke kommer til å kaste mistanke mot fetteren.

– Hva tenker han selv om å vitne?

– Han forholder seg til det, og stiller. Da han anser det som god folkeskikk å møte når man blir innkalt.

Forsvarerne er glad for at fetteren ønsker å vitne.

– Det er prisverdig og tøft gjort. Det står respekt av at han vil det, sier Kristensen.

Statsadvokat Thale Thomseth sier at aktoratet mener det er unødvendig at fetteren stiller i rettssaken.

– Det er forsvarerne som ønsker å få hans forklaring fra 1995 til 1997 belyst. Vi har vært tydelige på at vi ikke trenger hans forklaring, fordi dette er godt nok belyst gjennom vitnemålet til Asbjørn Rachlew. Så er det viktig for oss å understreke at fetteren aldri har vært mistenkt i den nye etterforskningen, sier hun.

– Arvid Sjødin reagerer på at fetteren har blitt omtalt så mye under rettssaken. Hva synes du om det?

– Jeg kjenner ikke denne kritikken i detalj. Men det er naturlig å omtale fetterens rolle, i og med at det er en del av sakshistorien, sier Thomseth.

I over 20 år har avhørene av fetteren og prosessen som fulgte, blitt fremhevet som et skrekkeksempel i norsk rettshistorie. Avhørseksperten Asbjørn Rachlew fortalte i forrige uke at han nylig brukte Birgitte Tengs-saken som et eksempel på falske tilståelser og manipulerende avhør – i Brasil.

Hvordan gikk det så galt?

Dommene

Fetteren ble pågrepet av politiet 8. februar 1997. I januar hadde han to ganger vært inne som vitne, men Rachlew fortalte i sitt vitnemål at det er klart at fetteren var mistenkt allerede i januar.

27. november 1997 ble han dømt i Karmsund herredsrett for å ha voldtatt og drept Birgitte Tengs. Han ble dømt til 14 års fengsel.

Han anket dommen. Og fra 4. mai til 18. juni 1998 ble saken behandlet i Gulating lagmannsrett.

115 vitner, to sakkyndige vitner og ti sakkyndige forklarte seg.

Lagretten svarte «nei» på spørsmål om beskadigelse, utuktig omgang og drap.

Dermed var fetteren strafferettslig frifunnet.

Men:

Bistandsadvokat Erik Lea fremmet et sivilt krav om erstatning på 100.000 kroner på vegne av Birgitte Tengs sine foreldre.

Dommerne ga en enstemmig dom om erstatning der det stod:
«Til erstatningsutmålingen er det å bemerke at Karen og Torger Tengs har vært utsatt for et betydelig sjokk, sorg og smerte. Deres eneste barn ble av en nær slektning frarøvet livet på en gruoppvekkende måte etter å ha blitt seksuelt misbrukt, da hun var bevisstløs».

Var han skyldig likevel?

I 1999 ble anken over erstatningsdommen behandlet i Høyesterett. Flertallet på tre dommere forkastet anken.

I 2003 ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for brudd på uskyldspresumpsjonen.

I desember 2003 ble staten dømt til å betale fetteren 613.000 i erstatning for økonomisk tap og 600.000 for ikke-økonomisk tap og ulempe.

Han slapp etter hvert også å betale 100.000 kroner i erstatning i 2006.

Men dommen ble likevel stående.

Renvaskelsen

I 2001 begjærte fetteren gjenopptakelse første gangen. Fire år senere avgjorde Høyesteretts kjæremålsutvalg at begjæringen ikke førte frem.

I 2008 begjærte fetteren igjen gjenopptakelse. Begjæringen ble sendt på den siste dagen før saken ville bli foreldet. Agder lagmannsrett behandlet saken denne gangen, som sideordnet domstol.

Lagmannsretten avviste begjæringen i 2009, før Høyesterett gjorde det samme i 2010.

Fra nå av ble saken regnet som foreldet.

I 2018 ble en begjæring om omgjørelse av Høyesterett sin sistnevnte kjennelse, forkastet.

Så ble saken begjært gjenåpnet igjen i 2020. Den ble igjen avvist av Agder lagmannsrett. Anken til Høyesterett ble igjen forkastet.

Den 5. november 2021 fremsatte fetteren, ved sine advokater Arvid Sjødin og Bent Endresen, igjen gjenåpning.

Denne gangen etter at en ny mann var siktet for drapet.

52-åringen som nå sitter på tiltalebenken.

Nesten nøyaktig et år senere, få dager før den nåværende rettssaken begynte, gjenåpnet Agder lagmannsrett saken. Og de opphevet dommen mot fetteren fra 1998.

Bistandsadvokatene Erik Lea og John Christian Elden protesterte ikke på gjenåpning den siste gangen på vegne foreldrene, slik de hadde gjort tidligere.

En 25 år lang kamp for renvaskelse var over.

Fetteren skrev i en tekstmelding til NRK:

– Dette har ødelagt en storfamilie og også påført meg enormt stor skade. Jeg kommer aldri til å få de siste 25 år tilbake, men håper i det minste denne dommen medfører endringer som ser til at noe slikt aldri kan skje igjen.

Hva talte imot fetteren?

Hvordan havnet så fetteren i denne situasjonen?

Det er det flere grunner til. I det første avhøret i 1995 forklarte fetteren at han kom hjem litt over midnatt 6. mai 1995, og at han gikk fra Kopervik sentrum cirka kl. 23.45. Da han på ny ble avhørt, over ett og halvt år senere, endret han tidspunktet for når han gikk hjem til kl. 23.55.

Dette mente politiet var mistenkelig, og det kunne passe med teorien de hadde om at han hadde truffet Birgitte i sentrum og at slo følge hjemover.

Ei 15 år gammel jente mente fetteren hadde syklet forbi henne rundt 01.30-01.45.

Han hadde tidligere vært involvert i to mindre blotteepisoder.

Psykiater Ulf Åsgård hadde beskrevet fetteren som en «avviker», og pekt på ham som mulig gjerningsmann.

Men det viktigste var tilståelsen. Den kom 25. februar 1997. Ifølge politiet hadde han kommet med detaljer ingen andre enn en drapsmann kunne vite.

Tilståelsen ble sett på som uforbeholden. Fetteren hadde sagt at han ikke husket at han hadde gjort det.

I august 1997 trakk han tilståelsen.

Han ble likevel dømt i herredsretten, men i lagmannsretten smalt bomba. Da måtte avhøreren Stian Elle legge frem sine notater.

Avhørene

De viste at omfanget av avhør hadde vært svært stor. Minst 60–70 timer mellom pågripelsen 8. februar 1997 og tilståelsen 25. februar. Totalt 200 timer, hvis man tar med ytterligere avhør i mars og de i januar.

Mellom pågripelsen og tilståelsen ble ikke avhørene protokollert som de skal. Fetteren var for det meste alene med Stian Elle.

To britiske eksperter på avhør og falske tilståelser, Gisli Gudjohnsson og Barrie Irving, ble hyret inn som rettsoppnevnte sakkyndige.

Gudjonsson skrev i sin rapport:

«På grunnlag av herværende psykologiske vurdering er jeg overbevist, over all rimelig tvil, om at *fetteren* avla en falsk tilståelse for politiet i februar 1997».

Irving skrev:

«Politibetjent Elle, som ledet avhørene fra dag til dag, benyttet veldefinerte, psykologisk manipulerende taktikker. Taktikkene ble forsterket av varetektsforholdene».

Her er utdrag fra rapportene om avhørene basert på Elles notater:

Elle sa til fetteren tidlig: Vi har de beste krimteknikerne i landet – hva sier de tause spor – forsvinner aldri.

Irving mener uttalelsen ga fetteren inntrykk av at vitenskapen kom til å avsløre alt, og det ville være tåpelig å nekte.

Fetteren spurte Elle: Du tror jeg drepte Birgitte du?

Elle svarte: Ja, og vi kan bevise det.

Irving mener dette var rett og slett usant.

Elle skrev til seg selv: Ved å fortelle og vi støtter ham er han med på å stake ut fremtiden. Han får: troverdig, viser ansvar, respekt.

Irving mener dette var ment å villede fetteren med tanke på straffeprosessen.

Etter at fetteren hadde fortalt om mareritt, skal Elle ha sagt: Han får aldri sove godt før har fått lettet seg.

Skrev tipunkts liste

Etter å ha prøvd indirekte skremsler, skal Elle ha gått over til en strategi for å «hjelpe» fetteren med å gjenskape «fortrengte minner».

Etter hvert begynte fetteren å tro på at han kunne ha et problem med hukommelsen. Elle foreslo at fetteren skulle begynne på et filmmanus om hva som skjedde med Birgitte Tengs.

Etter å ha fått hjelp med utarbeidelsen av manuset av Elle, ble fetteren bedt om å bytte ut mannen i fortellingen. Nå skulle han selv være med.

På side 156 skrev Elle i notatene:

*Fetteren* sier han ser drapsstedet med sine øyne, ikke slik som før i fugleperspektiv. Jeg antar at dette viser at *fetterens* tidligere forestillinger utelukkende har vært fantasibilder hvor han har stått utenfor åstedet.

Professor Gudjohnsen skrev i sin rapport en tipunkts liste over psykologisk manipulerende strategier som politiet med etterforskningsleder Ståle Finsal og Stian Elle i spissen brukte for å få tilståelsen. Disse er som følger:

• Isolere ham fra venner og familie.
• Overdrive og overtone styrken av beviser.
• Skape en atmosfære som legger til rette for en tilståelse.
• Gjentatte ganger sette spørsmålstegn ved og undergrave fetterens erindring om sitt alibi.
• Skape uro hos fetteren når det gjaldt å opprettholde sin uskyld.
• Gi ham skyldfølelse.
• Veiledning og ledende spørsmål.
• Teknikker for å «gjenkalle» minner (se over).
• Legge vekt på alvoret i siktelsen og den straffen han sannsynligvis ville få dersom han ikke samarbeidet.
• Det virket som Ståle Finsal ble brukt som «hard» mann.

NRK skrev utfyllende om dette i en sak i 2018. Les den her.

I denne saken kommer det også frem flere punkter som ble beskrevet som «FBI-modellen».

– Det er viktig for oss å få belyst hvordan politiet har benyttet seg av metoder for å plante en historie om hvordan de leste åstedet. Og så gjorde de det til fetterens forklaring, sier forsvarer Kristensen.

I 2022 var det Asbjørn Rachlew som tok rollen med å slakte avhørsmetodene og politiets arbeid. I den pågående rettssaken i forrige uke kalte han blant annet psykiater Åsgårds arbeid «et sorgens» kapittel.

Han viste til at flere av de opplysningene fetteren hadde, som bare drapsmannen kunne vite, fikk han av Elle.

– Jeg har analysert flere falske tilståelser, og er overrasket over at han ikke knakk tidligere. Jeg er heller ikke den første som har konkludert med det, oppsummerte Rachlew.

Avhørerens skjebne

Det er flere som fikk skylden for feilene politiet gjorde. Etterforskningsleder Ståle Finsal. Påtaleleder Gro Rossehaug. Lensmann Dagfinn Torstveit, og mange andre.

Men den som virkelig fikk kjenne konsekvensene, var avhøreren Stian Elle.

I 2019 publiserte Politiforum en tre episoder lang nettdokumentar med navnet «Syndebukken».

Her kommer det frem at flere av strategiene som Elle brukte, var fra et artikkel som ble laget etter et foredrag av politiavdelingssjefene Halvard Tømta og Leif A. Lier i 1987.

Avhørsmetodikk var i stor grad erfaringsbasert på denne tiden. Rachlew fortalte til Politiforum at man fikk denne artikkelen som faglitteratur ved Politihøgskolen i 1992. Dette var noen av tipsene til Lier og Tømta:

• Før det egentlige avhøret, skulle man ha uformelle samtaler for å skape tillit. Varigheten kunne gjerne være lang. Lier og Tømta viste til samtaler på åtte timer. Så skulle avhøret begynne og den siktede fikk vite om sine rettigheter. Innholdet skulle ikke protokolleres.
• Avhørene skulle være et sted avhøreren var komfortabel og den avhørte «ikke følte seg trygg».
• Hukommelsestap hos siktede mente Lier og Tømta var «en unnskyldning for å slippe å forklare seg om det ubehagelige og det å tilstå»

Det ble i et senere notat også oppfordret til å benytte anledningen når siktede ble emosjonell.

Alle disse triksene ble benyttet av Elle. I tillegg kom Åsgård med fortrengningsteorien, og forklaringen til jenta som så fetteren sykle på natta.

Dette med filmmanuset hadde Elle forklart at var hans egen idé. Han var sett på som den bestå avhøreren Kripos hadde. En superstjerne.

Men allerede før første runde i retten, hadde noen begynt å skjønne at noe var galt.

Fetteren hadde trukket tilståelsen. Og bestått en løgndetektortest tatt ved NTNU.

Overskriftene om hjernevask, utilbørlig press og manipulering hadde begynt å dukke opp.

Fetteren ble likevel dømt.

I lagmannsretten måtte både Elle og Finsal legge frem dagbøkene sine. Sistnevnte forklarte at disse ikke fortalte hele historien og aldri var ment for offentligheten.

Det som kom frem ble slaktet av Gudjohnsson og Irving, også i pressen av forsvarerne.

Politiets håndtering ble anmeldt til SEFO (Det særskilte etterforskningsorgan), men saken ble henlagt i 1999.

Men for Elle slapp den aldri taket.

Karrieren gikk ikke lenger oppover. Ifølge Politiforum vegret han seg for å ta avhør av siktede i straffesaker. Så flyttet han til Haugalandet i 2001 og begynte å jobbe på Karmøy lensmannskontor.

I 2002 ble hans avhør fremhevet som manipulerende i en sak i Aftenposten om at politiet presset frem tilståelser. Det var Asbjørn Rachlew, en som tidligere hadde jobbet med og sett opp til Elle, som sa dette.

Han ble etter hvert forbigått i flere profesjonelle sammenhenger.

Etter hvert gikk han enda et hakk ned på rangstigen og ble hundefører, etter eget ønske.

I 2007 tok han livet sitt.

I dokumentaren er det flere som forsvarer Elle og mener han ble gjort til syndebukk. Han fulgte bare oppskriften som var gjeldende på den tiden, mente de.

– Jeg reagerte på det som foregikk, selv om det nok gikk en stund før jeg helt forsto hvilken betydning Birgitte Tengs-saken hadde fått for Kripos generelt, og for Stian Elle spesielt. Uansett var det utenkelig å tillegge en underordnet tjenestemann skyld for noe som eventuelt hadde gått galt under en etterforskning. I så fall var det et lederansvar, sa tidligere Kripos-leder Ola Thune til Politiforum i 2019.

– Forfølger deg hele livet

Men til tross for diverse selvransakelser, holdt mange i politiet fortsatt fast ved fetteren som skyldig helt frem til 52-åringen ble pågrepet i år. Fetteren har bodd utenfor Norge i mange år som følge av saken.

I dokumentaren sa flere at de skulle ønske at avhørene med fetteren hadde blitt tatt opp på lyd.

Ståle Finsal beklaget for første gang tabbene så sent som i 2022.

Advokaten til fetteren, Arvid Sjødin, sa til NRK den første uka i retten:

– Det er klart det er belastende at hans sak blir omtalt så mye. Det viser at når man blir utsatt for en så grov feil, så forfølger det deg hele livet.

Det er med dette bakteppet Norges mest omtalte fetter inntar vitneboksen onsdag.