Barnevernsopprøret: – Det var først i ny jobb jeg så hvor sliten jeg hadde vært

– Vi har kompetansen og verktøyene, men mangler tid. Anne Solveig Kittang (26) sluttet i barnevernet fordi hun ikke ville risikere å bli langtidssykmeldt i sin første jobb.

Anne Solveig Kittang

Anne Solveig Kittang holdt ut som ansatt i barnevernet i tre år. Hun er mer regelen enn unntaket i en sektor hvor gjennomtrekken er høy.

Foto: Odd Rune Kyllingstad / NRK

– Jeg var midt i 20-årene, og så alle rundt meg som ble sykmeldte. Jeg kunne ikke havne der. Da ville jeg heller slutte før jeg ble så sliten.

Anne Solveig Kittang jobbet i barnevernstjenesten i Randaberg, Rennesøy og Finnøy i Rogaland.

I småkommunene slutter én av tre barnevernsansatte, og de står bare tre år i jobbene sine, ifølge tall fra NIFU (Norsk institutt for studier av innovasjon, forsking og utdanning).

Nå gjør barnevernsansatte over hele Norge opprør. De vil ha flere ansatte. Mange må jobbe så hardt at de ikke orker å fortsette.

Jobbet overtid hver uke

Og det var akkurat dette som skjedde med Kittang. Etter tre år fikk hun nok og gikk over til rusomsorgen.

Like krevende, skulle man kanskje tro. Men for 26-åringen ble det en ny verden.

– Det var først i min nye jobb jeg skjønte hvor mye press jeg hadde hatt i barnevernet, og hvor sliten jeg var, sier hun.

– Nå har jeg oppdaget at det ikke er vanlig å ha det så travelt.

Barnevern-opprør

Ansatte i barnevernet, fra Alta i nord til Kristiansand i sør, bidrar i opprøret for å få flere ansatte i barnevernet. Her representert med initiativtaker Ine Haver.

Foto: Skjermdump

Ifølge psykolog Per Isdal har det gått for langt. Barnevernet følger ikke opp sine egne ansatte, mener han.

Kittang forteller om en hverdag hvor de ansatte presser seg til det ytterste fordi de virkelig brenner for jobben. Enkelte har 30–40 ulike familier å forholde seg til.

Hjelpen bærer preg av brannslokking, og barnevernsansatte spises opp av dårlig samvittighet.

– Jeg jobbet overtid hver uke, men hadde ingen mulighet til å rekke alt. Skal man oppdage omsorgssvikt og gi god hjelp, må man ofte bruke mye tid med familiene.

– Hjemme bare med spysyke

Kittang er ikke i tvil om løsningen: Flere stillinger.

– Vi har kunnskap og gode verktøy, men tiden strekker ikke til. Med færre arbeidsoppgaver på hver hadde ikke vært så mange langtidssykemeldinger.

Fordi de ansatte har så mye som venter, går de på jobb selv om de er syke. Kulturen har vært at «sånn er det i barnevernet», mener hun.

– Man må ha spysyke for å være hjemme. Det er ikke bra, sier Kittang.

Forbundet: – Tjenesten kan ramle sammen

Mimmi Kvisvik, forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO), mener det er bra at de ansatte nå sier fra.

Hun får ofte telefoner fra slike som Kittang.

– Hvis vi ikke tar grep nå, kan hele tjenesten ramle sammen, frykter FO-lederen.

Mimmi Kvisvik

Mimmi Kvisvik, FO-leder.

Foto: Fellesorganisasjonen

For å lykkes mener hun det kreves sterke barnevernsledere som oppfatter alvoret i situasjonen, og som hører de ansatte.

– Samtidig er lederne skviset i de økonomiske rammene. De må tørre å ta kampen mot politikerne.

Kvisvik tror en bemanningsnorm på maksimalt 15 barn per ansatt er viktig. Hun peker også på at kommunepolitikerne må sette seg inn i og forstå behovene til den lokale barnevernstjenesten.

FO-lederen trekker fram Kongsberg og Arendal som eksempler på kommuner som har fått dette til.

– Men i bunn og grunn er dette et nasjonalt ansvar. Vi kommer ikke videre ved bare å presse ansvaret nedover, sier hun.

Mimmi Kvisvik mener ukulturen mye handler om at du som barnevernsansatt sitter med ansvaret selv når du ikke får det til.

– Vi må ha ledere og politikere som ser at dette er et strukturelt problem og ikke den enkelte ansattes skyld, understreker hun.