Fakta
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- LYD: Uhøytidelig cabaret på Rogaland Teater Reporter: Marianne Terjesen (Real Audio 16 Kbps, 1,48 min)
Etter to publikumsfiaskoer på Hovedscenen tar Rogaland Teater utradisjonelle midler i bruk for å trekke rogalendingene til teatret. Café Bakfra er en uhøytidelig liten cabaret, framført med stor entusiasme og profesjonalitet. Om det er dette som skal til for få publikum til å vende tilbake til teatret, er derimot en helt annen sak, mener vår anmelder Marianne Terjesen:
Hverken lettbent farse eller tradisjonell påskekrim har fått publikum til å fylle benkeradene på Hovedscenen på Rogaland Teater i det siste. Så markant har publikumssvikten vært, at teatret har følt seg tvunget til å gjøre noe for å redde stumpene av sesongen.
Sist teatret var tvunget til å gå nye veier - da de måtte ut på byen og spille på forsamlingshus og pubber mens teateret ble bygget om - var det svært vellykket. Kanskje er det derfor ikke til å undres over at de prøver det samme igjen - men nå hjemme hos seg selv.
Arne Knutsen var gjennomgangsfigur i stykket
Café Bakfra er rigget til opppå selve Hovedscenen - med publikum og bar og scene og det hele. Et knippe av teatrets skuespillere har på kort tid satt sammen et program av tekster og sanger, og på egenhånd skrevet til og skrevet om etter behov.
Det er blitt en uhøytidelig liten kabaret. Den er ujevn. Tekstmaterialet er litt skrint, ingen instruktør er oppført i programmet, og dette fraværet av en ordnende og kritisk kraft merkes. Men skuespillerne er profesjonelle, de kan synge og spille så det holder, og de har en energi og kjærlighet til teatret sitt som smitter. Et besøk på Café Bakfra blir dermed en småhyggelig opplevelse - ispedd noen klare høydepunkter - særlig Jorill Kittang og Svein Harry Hauge i intellektuell sjekkelek, men også Espen Hana som ulike kjente sangstjerner, Even Stormoen og Håkon Karoliussen som tafatte håndverkere og Marianne Holter med en høyst utradisjonell versjon av "Under my skin".
Om dette får publikum til å vende tilbake til teatret er derimot en helt annen sak. En hyggestund i vårsola er helt ok, men når to oppsetninger med enkelt publikumsfrieri ikke frister, bør kanskje teatret se i andre retninger enn å forsøke seg med mer av det samme. Kanskje den rene underholdningen bør overlates til andre scener. Kanskje teatrets oppgave er å lodde dypere, både i virkeligheten rundt oss og i menneskenes hjerter og hjerner. Og kanskje publikum ikke er dummere enn at de vil vise seg å sette pris på det.