NRK Meny
Normal

Verken Norge eller hjemlandet vil ha Tita (62)

Den ene søsteren har bolig, jobb og oppholdstillatelse. Den andre har egentlig ikke lov til å være i Norge. Nå ber Rettferdighet i asylpolitikken om amnesti for de eldste, kvinnelige, ureturnerbare asylsøkerne.

Tita Mekonnen

Tita Mekonnen (62) kom til Norge i 1999. Frem til 2011 var hun i jobb. Hun får ikke bli, og kan heller ikke dra til Etiopia eller Eritrea. Over 60 enslige kvinner i Norge er i samme situasjon som henne.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

– Jeg har det godt, og går på jobb, mens Tita bare må sitte her. Det gjør meg trist og lei, sier Elisabeth Mekonnen.

Tita og Elisabeth Mekonnen

Elisabeth (57) og Tita (62) Mekonnen.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Søstrene er fra Eritrea, men da de ble født og vokste opp var landet ikke selvstendig, men en del av Etiopia. De kom til Norge med syv års mellomrom. Elisabeth (57) kom i 1992, fikk opphold, og har fast jobb som hjelpepleier ved Tasta sykehjem i Stavanger.

For storesøster Tita (62) ble skjebnen en helt annen. Hun kom til Stavanger i 1999, og er i dag en av totalt 62 lengeværende eldre enslige kvinner uten oppholdstillatelse i Norge (se faktaboks).

– Jeg ønsker å leve som vanlige folk og jobbe, sier Tita.

Fikk jobbe i over ti år

Tita Mekonnen fikk avslag på asylsøknaden, men ble værende fordi hun samtidig fikk skattekort og dermed muligheten til å jobbe. Noe hun gjorde fram til 2011. Da ble asylpolitikken strammet inn, og Tita mistet arbeidstillatelsen.

Tita og Elisabeth Mekonnen

Tita Mekonnen (62) bor hos søsteren Elisabeth Mekonnen (57). Hadde det ikke vært for henne, hadde hun bodd på asylmottak.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Hadde ikke Tita hatt søsteren, hadde hun bodd på asylmottak, slik mange av de 62 enslige kvinnene over 50 år. De fleste har bodd på mottak i mer enn 15 år, og ofte har de blitt flyttet flere ganger.

– Jeg kan ikke dra tilbake til mitt hjemland. Jeg har ingenting der nå, fordi det er krig, og jeg mistet alt, svarer 62-åringen.

Fattigdom og helseproblemer

I rapporten «Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør?» beskriver Rettferdighet i asylpolitikken (RIA) hverdagen til de papirløse kvinnene over 50 år.

– De er fattige, har lite mat, mange er veldig syke, har søvnproblemer og er ensomme, sier Brit Nustad, leder i RIA.

Tita Mekonnen og Brit Nustad, leder for Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Brit Nustad, leder i RIA (Rettferdighet i asylpolitikken) sammen med Tita Mekonnen. Hun er en av de 13 enslige kvinnelige asylsøkerne som organisasjonen har intervjuet til rapporten «Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør?».

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Organisasjonen mener disse personene er ekstra sårbare fordi de er kvinner og i tillegg enslige. En eventuell retur uten en mann er en større risiko, ifølge RIA.

Dessuten er mange av dem uten identitetspapirer og kommer fra land som ikke vil ta imot dem.

– Når de er i stand til å jobbe, og ikke kan returneres, må de få amnesti i Norge, mener Nustad.

Bent Endresen

Advokat Bent Endresen.

Foto: Ole Andreas Bø / NRK

Advokat: – De bør få jobbe

RIA får støtte av advokat Bent Endresen.

– De papirløse flyktningene er i første rekke et politisk problem, ikke et juridisk, sier Endresen, som har arbeidet med flyktninger i snart 40 år.

– Når Norge ikke kan returnere dem, må de få bli her på levelige vilkår, altså de må få lov til å arbeide, mener Endresen.

Tror mer på retur

Justisdepartementet har ansvaret for politikken knyttet til innvandring, asyl og integrering, og mener amnesti er et feil signal.

– Det kan ikke være sånn at fordi at man holder ut lenge, får man opphold. Her må vi ha klare regler om at det bare er de som har krav på asyl, som får asyl, sier Fabian Stang (H), statssekretær for innvandringssaker.

– I de aller fleste sakene ser vi at det er fullt mulig å få til en retur, der den som har kommet hit, medvirker til å avklare sin identitet.