På denne platen får jeg en følelse av spagetti-western. De har sin egen stil som kan kalles oljefat-rock. Det vil si hardt, metallisk, men samtidig organisk.
Pirrer sansene
På kort tid har Kaizers Orchestra skapt seg sitt eget originale univers. Tekstene er saftige, med små historier som kan virke som tull og vas, men med et språk som skaper bilder. Disse rare historiene, sammen med en slags musikalsk ærlighet, kiler deg i huden og pirrer sansene. Kaizers inviterer oss med i sin verden med forskjellige steminger og atmosfærer.
Ikke så tydelige som før
Her er det mye bra, men et par ting er litt skuffende. Det ene er at noen av melodiene ikke er så tydelige og sterke som de var før, spesielt på den første platen. Dette var nærmest Kaizers varemerke. Disse sangene som fungerte selv om Janove Ottesen sang alene med kassegitaren eller med fullt band.
På "Maestro" står ikke melodiene fram så tydelig. Melodiene er nå oftere bare en del av helheten og ikke den dominerende røde tråden - den musikalske historien så å si.
En plate som vokser
Men, det finnes flere gode melodier på platen. Dette er en plate som vokser jo mer du hører på den, og lydbildet og produksjonen har et internasjonalt nivå.
Maestro er en solid plate. Gruppens mest gjennomført, selv om jeg savner litt mer sterke melodier på noen av sangene.
Jeg kan trygt gi platen terningkast 5.
