Fakta
SE OGSÅ:
LYD OG VIDEO
Hjelp | Mer lyd og video
ALT OM:
- Påskekrim på teatret Reporter: Kjetil Berg (Real-Audio 16 Kbps, 5,25 min)
En dukke med heroin i magen. Et uskyldig ungt par som ikke vet hva de har fått hånd om. Og tre gangstere som meget godt vet hva de er på jakt etter. Det er ingrediensene i "Alliert med mørket" av Frederick Knott - som forøvrig også er manusforfatter til Hitchcock-filmen Dial M for murder. Han skulle altså vite mye om å sno en intrige, og skape spenning og uforutsette vendinger.
Likevel blir det temmelig tradisjonelt og lenge ganske flatt på Rogaland Teaters Hovedscene. Kanskje er det ikke uten grunn at det nesten ikke lenger spilles kriminalhistorier på teaterscene. Det er en vanskelig sjanger - der handlingen, plottet som det kalles i de kretser, og spenningen og stemningen tradisjonelt har vært det vesentlige, snarere enn personene. Mens godt teater nesten alltid handler om mennesker.
Instruktør Lasse Dehle tar likevel sjangeren på alvor. Han holder seg unna den moderne ironiske distansen, og satser i stedet på å blåse det liv han kan inn i personene, og på å ta oss med inn i en stemning av gammel svart-hvitt-film ala Humprey Bogart og Ingrid Bergmann.
Til det får han god hjelp av scenograf Helge Hoff Monsen og lysdesigner Reid Rossnes. Spillet med lys og skygge gjennom smale persienner og over gråmalt interiør skaper en nerve i forestillingen.
Også i handlingen spiller kontrasten mellom lys og mørke en viktig rolle. Den unge kvinnen i stykket er nemlig blind, og det utgjør en original vri på et forslitt tema som gir mulighet til spenningsskapende veksling mellom det synlige og det usynlige.
Skuespillerne har som nevnt ikke allverden å spille på, men de gjør sitt beste ut fra det de har fått. Ikke minst gjelder det Jorill Kittang som den blinde unge kvinnen. Hun er den som kommer oss nærmest, og hennes voksende frykt vokser etterhvert innpå oss også. Men hverken hun eller de andre kan likevel hindre at det hele blir ganske flatt og litt gammelmodig i lange perioder. Kanskje det er fordi kriminalliteraturen har forandret seg - at den handler om levende mennesker nå - i bøkene og i tv-seriene - langt mer enn den gjorde på 60-tallet.