Rogaland Teater har markedsført sin oppsetning av "A clockwork orange" som et stykke som setter søkelys på det moderne voldssamfunnet og ganske særlig på det vi kaller "blind vold" blant ungdom. Men på Hovedscenen forsvinner både kritisk lys og uhygge i lettbeint komedie, mener vår anmelder Marianne Terjesen:
Det begynner slett ikke verst. En ungdomsgjeng er på ferde, de slår og stjeler og voldtar, og etterpå flirer de og går på melkebar. Åpningsscenen i Rogaland Teaters oppsetning av "A clockwork orange" er ganske ekkel, og gir løfter om et skarpt oppgjør med det moderne samfunnets overfladiske kynisme og avstumpethet.
Men det blir med løftene. For rundt ungdomsgjengen står det voksne samfunnet fram, og det er ene og alene befolket av pappkarikaturer av enkleste slag – fra dumme foreldre til voldelige politifolk og overforståelsesfulle sosionomer – og selvsagt er presten full og vitenskapsmannen utlending med gebrokken tale. Dermed drepes uhyggen før den får tak i oss, og det som kunne vært tankevekkende satire blir til lettbeint komedie.
Og det er så langt fra noen lettbeint komedie forfatteren Anthony Burgess har skrevet. Romanen fra 60-tallet, og enda mer filmen fra tidlig på 70-tallet, skapte atskillig oppstyr. Historien om den ungdomskriminelle Alex som altså sverger til vold for underholdningens skyld, og som blir underlagt samfunnets minst like voldelige, om enn mer raffinerte, behandling, for bokstavelig talt å bli vaksinert til det gode, handler om spørsmål som går langt dypere enn å påpeke at et voldelig maktsamfunn avler vold hos de unge. Det handler blant annet om bruken av tvang i det godes tjeneste, og om menneskets rett til en fri vilje er et så hellig prinsipp at det omfatter retten til å være ond.
På Rogaland Teater flyr slike spørsmål bare forbi en stakket stund før de oppløser seg og forsvinner. Det er som om instruktør Roy Lie Jonassen ikke har våget å stole på teksten, og i stedet dynger på med morsomme påfunn. Og jo da, det er en del fikse grep her. Det er en scenedekorasjon som er kald som is i all sitt funkisstål og grå sement. Det er enkelte morsomme karakterer og situasjoner, Rogaland Teater viser igjen at de har skuespillere som behersker den kunsten, selv om de her har fått vel klisjefylte roller å fylle. Det er en del fiffig koreograferte opptrinn underveis, og ikke minst gir Andres Dale som hovedpersonen Alex en troverdig framstilling av den unge eklingen.
Men han er sørgelig alene om troverdigheten. Forestillingen som helhet griper aldri tak. Volden blir aldri farlig. Komikken blir ikke skarp satire. Og vi går rolig ut i Stavanger-kvelden, der 13-årige veskenappere raner gamle damer med rullator.
Instruktør | Roy Lie Jonassen |
---|---|
Scenografer: | Kathrine Hysing |
Oddgeir Kummen | |
Skuespillere: | Anders Dale |
Gretelill Tangen | |
Ole A. Simensen | |
Even Stormoen | |
Marika Enstad | |
Bartek Kaminski | |
Jorill Kittang | |
Svein Harry Hauge | |
Nina Ellen Ødegård | |
Alf Nordvang | |
Signy Sandsberg | |
Mette Arnstad |