Rogaland Teater lar ungdomsteatret åpne året på Intimscenen. Satsingen på de unge er i seg selv prisverdig, og også viljen til å belyse et skremmende aktuelt tema: Selvmord blant unge. Men trass i at forestilllingen uroer, blir teksten er par nummer for stor for de unge skuespillerne, mener vår anmelder Marianne Terjesen:
Sju jenter tar oss med inn i sinnet til en ung selvmordskandidat. Rammen rundt dem er enkel, men effektfull. De er plassert i en firkantet sandkasse midt på gulvet. Det gir muligheter for mange assosiajoner – skrift i sand, sand gjennom timeglass, livet som går og går uten hensikt, som oppløser seg i fine små korn, og blir borte.
De er også innrammet av musikk. Nils Christian Fossdal har laget ny musikk til forestillingen, basert på jentenes egne stemmer. Den speiler det syke sinnets brå kast og mange variasjoner, og skaper et eget univers, der jentene beveger seg ut og inn, rundt omkring, i en evig veksling mellom desperajon og sinne, lengsel og motløshet.
Alt dette gir forestillingen en stemning som er både vakker og urovekkende på en gang. Likevel blir ikke forestillingen fullt ut vellykket. Og hovedårsaken til det er at teksten blir et par nummer for stor for de unge skuespillerne.
Engelske Sarah Kane skrev "04:48 Psykose" kort tid før hun faktisk tok sitt eget liv. Klokkeslettet 04:48 henspeiler på den tiden på døgnet da flest selvmord blir begått, og det er rett inn i denne timen hun tar oss.
"04:48 Psykose" er langt fra noe enkelt stykke. Det er opprinnelig et dikt, eller en sammenhengende monolog, som instruktør Bjørn Ravn Carslen har valgt å dele opp i sju ulike roller. Det er et godt grep, for det understreker det splittede og skiftende, og det fungerer i de partiene der teksten holder seg på et plan der jentene kan bruke sitt hverdagslige språk i raske vekslinger av korte setninger og temaer.
Men store deler av teksten er temmelig komplisert poesi, og i disse delene blir det for mange store ord og kompliserte sammenhenger til at de unge skuespillerne har scenestyrke nok til å bære dem klart fram for publikum. Når så dette er en forestilling som retter seg inn mot et ungt publikum, og tar opp et så alvorlig tema som selvmord, blir kravet til klarhet ekstra viktig.
Dette er ikke et stykke om hvorfor unge mennesker kan bli så motløse at de tar sitt eget liv. Det er heller ikke et stykke om hvordan man kan forhindre at det skjer. Fordi det så klart er på selvmorderens parti, ved å avgrense seg så totalt til hennes sinn, er "04:48 Psykose" er et stykke som skriker på oppfølging og diskusjon. Når de sju jentene forlater scenen etterlater de seg først og fremst en uro. Det er forestillingens fortjeneste, men det er også en uro som handler om hvordan dette stykket vil virke på ungdom, dersom de ikke får den påkrevde oppfølgingen.
Rogaland Teater skal altså ha all ære av å satse på ungdommen ved å gi dem den "voksne" Intimscenen, og et fullt ut profesjonelt apparat rundt seg. Men det ville ha vært ønskelig at de hadde gitt dem en tekst som i større grad fungerte på de unges egne premisser.
Instruktør | Bjørn Ravn Carlsen |
---|---|
Komponist: | Nils Christian Fossdal |
Skuespillere: | Agnethe Lindløv Bjerga |
Kjersti Tveterås | |
Therese Håvardstein | |
Maria Dommersnes Ramvi | |
Mathilde Holdhus | |
Kristin Madsen | |
Benedicte Rønning | |