NRK Meny
Normal

Tradisjonell Stavanger-komedie med opplagte skuespillere

«Det smedle på Skansen» som hadde premiere i Stavangeren torsdag, er en tradisjonell komedie på et litt for høyt gir, men morsomt er det, mener vår anmelder.

Det smedle på Skansen

Sally Nilsson er den dominerende frua som styrer huset med hard hånd og skarp tunge, og som legger vekt på å tilhøre de fine. Steinar Lyse er hennes stakkarslige og hundsede bror.

Foto: Dag Magne Søyland

«Det smedle på Skansen» er basert på en virkelig hendelse i Stavanger på 1890-tallet. Da skulle området på Skansen sprenges vekk og planeres. Dermed måtte flere hus vekk, men i ett av dem bodde to gamle damer som slett ikke ville flytte. De stod i mot både ekspropriasjon og politimakt, men måtte til slutt gi seg til stor forlystelse for byens befolkning.

Tro mot tradisjonen

Anders Jacobsen – Ajax – skrev ”Det smedle på Skansen” med bakgrunn i denne hendelsen. Stykket hadde premiere på Rogaland teater i 1956, og er siden spilt på teateret to ganger til – seinest i 1974 – for til sammen 60.000 publikummere.

Når stykket nå blir satt opp på ny i Stavangeren er de to gamle damene bytta ut med en bror (Steinar Lyse) og en søster (Sally Nilsson). Men ellers har regissør Pål Mangor Kvammen latt alt være ved det gamle.

Dette er tradisjonell komedie, spilt rett fram og uten forsøk på å modernisere. Assosisjonene til den senere tids medieoppslag om friområder og ekspropriasjon ligger der som et bakteppe, men blir ikke utnytta i forestillingen, uten at det er noe savn.

Finner Stavanger-tonen

At ”Det smedle på Skansen” har fått ligge i fred i alle disse årene, er kanskje ikke så merkelig. Stykket er en temmelig forutsigbar liten komedie. Scenebildet er enkelt, det meste foregår i søskenparets stue, og den ytre handlingen er sparsom og fort fortalt. Dermed er det replikkene, språket og karakterene som må bære stykket.

Og Ajax kan Stavanger-tonen. Her er fengende replikker, språkbruk som tar både høy og lav på kornet, og karakteristiske personligheter. Og skuespillerne går til verket med liv og lyst.

Morsomme karakterer

Sally Nilsson er den dominerende frua som styrer huset med hard hånd og skarp tunge, og som legger vekt på å tilhøre de fine. Steinar Lyse er hennes stakkarslige og hundsede bror, mens Sigrun Eriksen gestalter hushjelpen Berta med en kraftfullhet som bringer tankene hen til en Wagnersk Brünhilde.

Ellers møter vi Torfinn Nag som avfeldig banksjef, Hans Petter Jørgensen som arrogant byfogd og Pål Schreiner og Arnt Olav Klippenberg som hans kontorister. De tre sistnevnte med opphav i henholdsvis Kristiania, Bergen og Egersund, noe som selvsagt utnyttes til det fulle og vel så det.

På vel høyt gir

I det hele tatt blir en del av scenene noe langtrukne. En årsak til det kan være at stykket ikke gir karakterene rom for å utvikle seg. De er de er, og ferdig med det, og da blir også de morsomme poengene som knytter seg til deres ulike særtrekk nokså fort brukt opp.

Dessuten spilles forestillingen på høyt gir fra start til slutt, slik at det blir få skifter i tempo og bruk av virkemidler. At også de små virkemidlene, som et skifte av ansiktsuttryk eller en liten gest kan skape stor komikk, viser seg særlig i en del av scenene mellom de to søsknene, og spesielt i åpningsscenen der det nesten ikke sies ett ord, men der Sally Nilsson og Steinar Lyse gir oss et kostelig, lite dobbeltportrett.

I det hele tatt er det mye å le av og hygge seg med i ”Det smedler på Skansen” – og ikke bare for innfødte siddiser. Stykket har dessuten et fiffig sluttpoeng som ikke skal røpes her.