– Å ha Parkinson er som en tvungen forlovelse

– Det er for å kompensere. Når du føler deg dårlig, og ser deg i speilet og tenker at du ser dårlig ut også så er det bare å legge seg igjen.

Vibeke Sørensen fra Tysvær står foran speilet og sminker seg, og danser litt mens hun holder på. Timene foran speilet har blitt viktigere de siste årene. Vibeke er 41 år og fikk Parkinsons sykdom for fem år siden, noe som har endret hverdagen hennes mye.

• Les også: I dette koret handler det ikke om å synge pent, men høyt
• Les også: Parkinsonsyke behandles ulikt

– Jeg føler plutselig at jeg har det travelt, det er så mye jeg må gjøre nå når jeg fortsatt kan.

Forteller med humor og sårhet

En av tingene hun har gjort er å skrive en forestilling om livet med Parkinsons sykdom, som hun fremfører selv.

– Det er jo morsomt. Hadde jeg ikke tatt sjansen nå, så er det ikke sikkert jeg hadde fått den igjen. Man må hoppe på toget før det går, sier Vibeke Sørensen.

Det er særlig når hun er nervøs at sykdommen blir synlig. Før hun skal på scenen står ikke bena i ro.

– Nå går føttene mine, også begynner jeg å lese manus også begynner kroppen å danse, sier hun før hun går på scenen på Pitters Kafé i Haugesund.

Forestillingen har både humor og sårhet i seg. Hun kaller forholdet til sykdommen for en tvungen forlovelse, for Parkinsons sykdom er kronisk og hun må derfor lære å leve med den.

Selv om akupunktur og medisiner hjelper på å dempe sykdommen, er hun redd for at det skal bli verre.

– Jeg vil ikke havne i rullestol eller miste taleevnen. Jeg vil ikke få et uttrykksløst ansikt, slik at ingen vet om jeg er glad eller trist, sier hun i forestillingen sin.

Forestillingen er for Sørensen en måte å takle sykdommen på.

• Les også: Dette er faresignalene på Parkinson
• Les også: – Antibiotika kan forårsake kroniske sykdommer

I sorg

Det siste halve året har hun hatt en kraftig sorgreaksjon som følger av de begrensningene og utfordringene sykdommen fører med seg.

Sørensen jobber til vanlig som lærer på barneskolen, men har vært nødt til å gå ned i stilling og dette har vært tungt å ta til seg.

– Arbeidsplassen min er nesten et symbol på alt jeg ikke klarer like mye som før. Jeg kom på jobb, og brøt sammen for det er så mange minner og tegn på de tingene jeg ikke kan gjøre lenger.