Foran dette havet står de fem svenske hardrockerne i Hellacopters og gjør det mange tusen gutter har drømt om fra første gang de så Guns'n Roses eller AC/DC på MTV. De har ikke klipt seg, ikke fått seg jobb og ikke vasket deres svarte Levies. Og sånn lojalitet til sex drugs and rock n roll svinger det av. Vokalisten imponerer med en stemme som er både brutal og følsom og bandet har satt en stemning som jeg kjenner med en gang kommer til å vare.

Etter en tjue minutters pause entrer Gluecifer hjemme bane. 1300 mennesker exploderer i en orgie av beger kasting, brøl og el gitar støy. Det låter svin tøft av Biff Malibu and co. De har en ”Hva er bedre enn en fuzz gitar? To fuzz gitarer” philosophy ,og spiller på de strengene de har. Turne livet har gjort dem både godt og vondt. Låtene sitter fra første takt og i det de kommer ut av anlegget er nivået og balansen fullkommen. I gitar duelleringen mellom Raldo Useless og Captain Poon ligger det mange gode enkle riff som er litt, ”vet at det ikke er noe nytt men synes fortsatt det er kult.”

Biff på vokal er en sjarmerende type selv om det han har lyst å si kanskje ikke er det mamma vil høre. Han har en kraftig stemme og beveger seg med små skritt rundt mikrofon stativet hans med en holdning og selv sikkerhet som gjør at han umiddelbart blir tilgitt for å ha kommet kled som en traktor entusiast på julebord. Stu Maxx spiller en straight og sikker bass groove under Danny Youngs tromming. Danny har en sjelden spilleglede og lar ikke dress-jakken hans hemme han i det minste i det han slår hardt ned på skarptromma.

Etter hvert blir det tydeligere at å holde musikken oppe på det nivået de innleder konserten med ikke er noe lek. Raldo, Biff, Poon og Stu virker slitne i forhold til den elleville tromissen. Pausene mellom låtene blir lengre, blikkene mindre konsentrerte, og smilene litt mer stive i det de skal for fjortende gang få stemningen helt opp med enda en låt som følger den samme oppskriften de har brukt i hele kveld, ”USE THE FORCE.” Men de har det som skal til. De er proffesjonelle og ikke minst ekte rock musikere. De går av scenen velvitende om at de må opp igjen med en gang, og enda en gang.

”Dere er den peneste publikum i hele verden” sier biff med et lurt smil før han gir oss klar beskjed at han er ”Done with easy living” og mener det.
På vei ut ser jeg en fyr som står og slår hodet hans i veggen. ”Hvorfor gjør du det?” spør jeg. ”Jo fordi det er så godt når det er over.”

Av Nicholas E. Carlie