OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Toppbanner Lekestue

Her er du: NRK > Programmer > TV-arkiv > Lekestue

Oppdatert 10.02.2002 23:30

LEKESTUE

Roger
Thomas
Kjell
Glør
Endre
Yumi
Helene
Andre roller
 

Fra bok til dramaserie

Publisert 04.01.2002 20:24

Å bearbeide en bok til et filmmanus er en krevende prosess. Les om manusforfatterens egne erfaringer fra dette arbeidet.

En av de største utfordringene var å få fortellerstemmen til å virke naturlig.
Utgangspunktet mitt var å følge boka, dvs i første omgang å velge et klart fortellerstandpunkt: Roger. Det morsomme var jo at hovedpersonen i boka ikke har noe navn. Den er konsekvent skrevet i jeg-form. Men vi får vite at halvbroren Robert heter Hansen, likeledes at deres felles far heter Geir-Olav Hansen. Dermed hadde hovedpersonen indirekte et etternavn, i hvert fall.

Selvbiografisk

Da jeg visste at boka var svært selvbiografisk fra forfatteren Roger Kurlands side (som egentlig heter Jensen, men har tatt pseudonymet Kurland fra stedet i Lørenskog han kommer fra), syntes jeg det var morsomt at hovedpersonen het Roger. Som jo også er ganske likt Robert. Forfatteren nevner jo i boka ett sted at han og broren er så like – og Helene tar jo feil (sier hun i hvertfall!). Som en del av det klare fortellerstandpunktet ville jeg viderefølge de tanker som Roger har i boka – og som jo er et viktig element i romanen. Dermed fødtes tanken om bruk av Voice Over (Indre stemme). For mye av de tankene og refleksjonene hovedpersonen i boka gjør seg, var lite egnet til å omgjøres i ren dialog. For ikke å si umulig. Men denne formen er krevende. Tilsynelatende virker den lettvint. Derfor er kanskje disse voice overne (VO) de man har jobbet mest med i etterarbeidsfasen. I manus fungerte de som ”litterære” utsagn og var helt OK i lesningen av manus for å forstå fortellingen og hovedpersonens reaksjoner. Men etter hvert i arbeidet med disse tekstene ble det klart at VO måtte oppleves som tanker som fødes der og da i situasjonen – og ikke komme ut som ferdigtygde og gjennomreflekterte. Denne spontaniteten krevde et annet og (selvsagt) et mer muntlig og enklere språk. Og ikke være for lange – for da ble de fort fortellende. En felle det er lett å falle i, men som forflater fortellingen.

Noen (få) steder har jeg ”måttet” ty til det, eller rettere: med åpne øyne brukt VO på en slik måte. Men prøvd å skjule det så godt jeg kunne. I arbeidet med VO har Nicolay Cleve Broch, som spiller Roger, vært en viktig medspiller. Han er tross alt den som skal gi VO en stemme. Således har han vært med i prosessen utover i hele klippefasen, der vi har knadd og omformulert disse VO til vi har blitt fornøyde. Det er jo ikke så vanlig at en skuespiller følger opp etterarbeidsfasen på den måten. Men det var viktig og nødvendig her.

Ungdommelig språk

Det er viktig at språket er oppdatert i forhold til hvordan ungdommer snakker.
På alle filmer/serier er skuespillerne med og (om)formulerer replikkene sine slik at de faller dem naturlig i munnen. Det har også vært tilfelle på Lekestue. For meg (som jo er en godt voksen mann) var det viktig at språket var riktig i forhold til ungdoms måte å snakke på og ikke minst var oppdatert. Roger Kurland er en meget god replikkforfatter, men boka kom ut i 1997 og ungdommens språk forandrer seg hele tida.
For å få naturlighet og spontanitet inn i replikkene har det også vært gitt åpning for en viss improvisasjon fra skuespillernes side – men innenfor gitte rammer.

Fremdriften viktig

Men tilbake til selve manusarbeidet. Som en metode jobbet jeg med kapittel for kapittel i første omgang. Strøk sekvenser og hele kapittel – og jobbet ut et synopsis på hver episode. En roman har jo på mange måter en løsere struktur. Der er det plass for store parenteser, men en TV-serie trenger mer fremdrift. Jeg plukket ut situasjoner jeg syntes var viktige/morsomme og laget en rankingliste, en prioriteringsliste, på hva som burde være med. Selvfølgelig var det situasjoner man gjerne skulle ha hatt med, men som måtte ut fordi de tok for mye plass eller stoppet fremdriften. Andre måtte skrives til for å tydeliggjøre konflikter og skjerpe fremdriften. Likeledes måtte persongalleriet ned. En metode er å slå sammen flere personer til én. Særlig barna i barnehagen var det viktig å kunne samle i noen få hovedpersoner.

Det var umulig å få hele handlingen inn i bare seks episoder.
I første omgang var rammen for serien 6 episoder. Men etter å ha skrevet ut manus i 3 versjoner ble vi klar over at det sprengte rammene for 30 minutters episoder. Selvfølgelig hadde det gått an å utvide episodene med 5- 10 min, men jeg mente det var viktig å opprettholde halvtimesepisoder – at det var ”riktig” episodelengde for dette stoffet. I dette arbeidet – og i hele manusprosessen for øvrig - har Åse Vikene vært en viktig medspiller. Hennes presise kommentarer og innspill har vært av uvurderlig betydning. På slutten av manusarbeidet med de 8 episodene kom så dramaturgen Kirsten Rask inn. Og de siste justeringene – før leseprøvene med skuespillerne – fant sted. Et manus blir jo aldri helt ferdig før etter leseprøvene – og egentlig heller ikke da. Justeringer av replikker foregår helt fram til opptak.

Tor M. Tørstad

SE OGSÅ:
  • Produksjonsprosessen 


  •  
     
    SØK

    Rogers hjemmeside
    Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   03.01.2009 20:49