OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Toppbanner Herfra til evigheten (nytt)

Her er du: NRK > Programmer > TV-arkiv > Herfra til evigheten

Oppdatert 28.06.2002 14:59

 

Les Kjell Eriks artikkel fra Aftenposten 6. januar:

14 år og ferdig med soldatlivet

Publisert 11.01.2002 16:20 - Oppdatert 11.01.2002 16:22

Han står og stirrer på meg fra lasteplanet på den rustne militærtrucken. Det er et blikk med en klar melding: Vi ikke skulle vært her. Vi er ikke velkomne med våre kamera og vår hvite tilstedeværelse. Ikke her, ikke nå – på denne dagen hvor han gjør slutt på sitt gamle liv og ydmyket overgir seg til de ugandiske soldatene.


Foto: Jon Anton Brekne
Hvor gammel er han? 12 år, kanskje 13? Han stirrer fortsatt på meg i det soldatene tar tak i de tynne armene og løfter ham ned fra lasteplanet. Så begynner de å lempe ut våpen. Granater, maskingevær, lange belter med tung ammunisjon. Guttungens livsforsikring og kjæledegger. Inntil i dag. Nå begynner et nytt liv. Et liv han ikke aner noen ting om – og som ingen vet om han vil være i stand til å lære å leve.

Hvem er han?

Jeg skulle gjerne ha snakket med ham. Hørt hvem han er, hvordan han endte opp som barnesoldat i en av Afrikas utallige geriljagrupper, finne noen svar på hvor den kommer fra, den resignerte tomheten i det steinharde blikket han sender meg. Men nå føres han bort, en spinkel guttekropp i fillete T-skjorte, mellom to fullvoksne ugandiske soldater. Alt vi kan gjøre er å filme. La kameraet bli et øye som ser og lagrer alt i sitt digitale minne.
Jeg tror aldri jeg skal få se gutten igjen. Men to dager senere sitter han i skoleuniform og forteller meg sin livshistorie.

Herfra til evigheten

Vi er i Uganda, for å filme det første programmet til Herfra til evigheten, en ny tv-serie på NRK1. Den skal handle om idealistene i blant oss. De som ofrer et behagelig liv i Norge for å gjøre noe for andre. Sist sommer fikk vi se Bent Rønsen fra Sørum på Dagsrevyen. Han hadde reist inn i jungelen i Kongo og forhandlet fri 17 gisler som satt fanget hos den fryktede Mayi-mayi-geriljaen. Nå er vi her, for å filme hva Sørum-bonden egentlig driver med i Afrika.
Bent Rønsen har tatt oss med til Rwenzori-fjellene, lengst vest i Uganda. Naturmessig et av de vakreste områdene i hele Afrika. Det var her Sir Stanley gjorde sine ekspedisjoner for 115 år siden, etter at han hadde bestemt seg for å fortsette Dr. Livingstones arbeid med å kartlegge det indre Afrika. Her fant han Edward-sjøen, de endeløse regnskogene i Kongo og nettopp Rwenzori-fjellene.

Eksplosivt område

I dag er området et av de mest ustabile og eksplosive i hele Afrika, med et uoversiktlig kaos av stridende geriljagrupper og regjeringsstyrker i stadig skiftende koalisjoner. Her møter Uganda grensene til Rwanda og det krigsherjede Kongo, mens styrker fra Tanzania og Burundi sitter rett i nabolaget, alltid parat til å ta vare på sine interesser. Men volden som har lagt Rwenzorifjellene øde de siste 6 årene kommer ikke fra noen av disse kantene, men fra det muslimske Sudan, som grenser mot Uganda i nord.
I 1996 begynte væpnede grupper å terrorisere sivilbefolkningen i fjellene. De myrdet, plyndret og kidnappet barn. Barn de brukte som bærere og sexslaver, stappet fulle av narkotika og tvang til å drepe. Bandene kalte seg ADF (Allied Democratic Forces). Deres mål var å styrte Ugandas regjering og gjøre landet om til en muslimsk stat. Folk vi møter snakker høylydt om at Osama bin Laden og hans nettverk står bak. Det er ikke umulig. Det var nettopp i 1996 bin Laden kom til Sudan fra Saudi-Arabia. Det som uansett er virker sikkert er at ADF-geriljaen både er initiert og støttet fra Sudan.

Snikskyttere

-Da jeg kom hit første gang i 1998 møtte jeg en gammel mann som sto og gråt, forteller Bent Rønsen.
-Dagen før hadde han og familien vært for å se til jordstykkene sine oppe i fjellsiden. På vei ned hører han to skudd. Han snur seg og ser kona og svigerdatteren falle til jorden. Døde, skutt av snikskyttere fra ADF-geriljaen. Der og da bestemte jeg meg for at hvis noe kunne gjøres for å stoppe denne krigen, så ville jeg gjøre det.
Bent Rønsen gjorde noe ingen andre hadde våget. 110 000 mennesker har rømt ut av Rwenzorifjellene og lever i flyktningeleire. Fjellene er minelagt og kontrollert av berusede barnesoldater. Inn i dette vepsebolet gikk Bent Rønsen i 1998 for å få ADF-soldatene i tale. På forhånd hadde han fått myndighetene i Uganda til å garantere amnesti til alle som ville overgi seg. Nå gikk han til geriljaen og nødet dem til å legge ned sine våpen. Ingen skulle straffe dem, og de skulle få hjelp til å vende tilbake til et normalt liv.

Blikket like hardt

Bent Rønsen fikk penger fra det norske utenriksdepartementet til å opprette et mottaksenter for geiljakrigere som overgir seg. Det fikk navnet Gi meg en sjanse-senteret og ligger ved byen Kasese, ved foten av Rwenzorifjellene.
Det er her jeg treffer igjen barnesoldaten som overga seg. Nå sitter han i en enkel skoleuniform og sliter med engelske gloser over en kladdebok. Blikket er like hardt og ugjestmildt som for to dager siden. Men han nikker når vi spør om vi kan få snakke med ham. Han forteller at han heter Kiiza, er 14 år og har levd med geriljaen i fjellene siden han var ti.
-Det kom en dame til landsbyen hvor jeg bodde. Hun sa jeg skulle få penger og fin bil hvis jeg ble med henne. Moren min var død og faren min kunne jeg ikke huske sitt jeg hadde sett. Så jeg ble med henne.

Har drept fem

Kvinnen solgte Kiiza til ADF-geriljaen. Slik startet et endeløst mareritt.
-Vi måtte bære kasser med ammunisjon og tunge våpen. Vi var mange barn. Ikke alle klarte å bære så tungt. Men hvis du klaget eller knakk sammen ble du drept. Når du har sett mange nok dø, så bærer du det du blir bedt om, sier Kiiza og stirrer oss rett inn i øynene.
Tilsynelatende uberørt av sine egne opplevelser forteller han om voldtekter, mishandling og om hvordan de ble tvunget til å bruke narkotika for å kunne gå i dagevis uten mat. Og han forteller hvordan barna måtte drepe hverandre hvis geriljalederne befalte det.
-Har du drept noen? spør vi.
-Selvfølgelig, sier Kiiza.
-Hvorfor?
-Når du får beskjed om å drepe, så dreper du. Hvis ikke er det du som blir drept.
-Hvor mange har du drept?
-Fem. Fire drepte jeg med machete, èn – en gammel dame – slo jeg med en kølle i bakhodet så hun døde.
-Hva tenker du nå om det du har gjort?
-Ingenting. Jeg har det OK. Jeg vil bare komme i gang med et ordentlig liv. Orker ikke være oppe i fjellene lenger.
-Hva har du lyst til å gjøre nå?
-Komme tilbake til landsbyen min. Så vil jeg verve meg i hæren og bli soldat. Så snart jeg er gammel nok.

Livet går videre

Bent Rønsen har hørt historier som Kiizas utallige ganger. Han vet at gutten aldri vil bli ugandisk soldat. Ingen slipper inn i hæren med bakgrunn som geriljakriger. Men kanskje kan han bli en tilnærmet normal tenåring. Kanskje kan de seks ukene på Gi meg en sjanse-senteret få Kiiza til å innse at han kan leve et liv uten våpen. Bent er optimistisk. Han snakker om den afrikanske evnen til å la livet gå videre, uansett hvilke katastrofer de reiser seg fra.
-I Norge ville Kiiza med sine traumer vært psykologmat i årevis, påstår Bent.
-Det er en luksus man ikke har i Afrika. Her har du ett valg – å glemme og komme deg videremed livet. Jeg mener, nesten alle i Uganda har en bror eller søster eller mor som er død av AIDS. Og hvis ikke av AIDS, så av malaria eller andre sykdommer. For ikke å glemme de enorme dødstallene i trafikken her, eller de utallige militære gruppene som har herjet forskjellige steder i landet siden selvstendigheten i 1962. Folk her er vant til døden. De er vant til lidelse. De vet at de ikke kan la seg knekke av den.

Hva er fattigdom?

Den kvelden diskuterer vi hva fattigdom er. Vi har sett en del av den, fotograf Jon Anton Brekne og jeg, på våre reiser rundt i verden det siste året. Og jo mer vi ser, jo vanskeligere blir det å definere hva det er. Gattegutten i Bolivia som druknet drømmene i en sniffepose var fattig, det er vi enige om. Men 12-barnsfaren som inviterte oss til å spise høna hans i en landsby i Swaziland, var han fattig? Han bodde i en jordhytte og hadde ingenting, men han virket ikke fattig.
Bent mener det har med frihet å gjøre. Så lenge du er fri og ikke utsettes for undertrykkelse, og i tillegg slipper å engste deg for mye for om du får noe å spise i morgen, da er du rik, selv om du knapt eier noe som helst.
-En nordmann som sliter for å betale regningene for alt han eier er fattigere enn en afrikaner uten bekymringer, selv om han bor i en jordhytte. Rikdom har med livskvalitet å gjøre, mener Bent Rønsen.
Et par dager senere får vi en sterk demonstrasjon av han mener. Vi har reist inn til hovedstaden, Kamapala. Det er søndag og vi leier en båt og tar en tur ut på Victoriasjøen. Etter et par timers kjøring passerer vi en liten øy med en landsby som dekker så godt som hele øya. Folk strømmer ned til stranda og vinker og hojer for å få oss i land.

Ugandas Soweto

Øya viser seg å hete Soweto. Den er neppe stor nok til at Kjell Inge Røkke hadde giddet å bygge sommerhus på den. Men her bor det 600 mennesker. Og alle 600 er smilende og leende på plass for å hilse de hvite gjestene velkommen. Til slutt blir vi reddet av Amos, i følge ham selv den eneste som snakker engelsk på øya. Han roper noe til ungflokken som har pakket seg rundt oss og med ett blir vi nærmest båret gjennom landsbyen til det Amos kaller baren. Det er en liten jordhytte med to trebenker. Med hver vår lunkne øl i hånda og 200 barneansikter som prøver å presse seg inn gjennom døra, får vi høre historien til Victoriasjøens Soweto.
-Vi er etterkommere av Idi Amin, forteller Amos med åpenlys stolthet.
Mannen resten av verden husker som en gal despot er fortsatt en helt i sin egen stamme. Men da Amin ble styrtet i 1979 kom også hevnen mot hans folk.
-Vi måtte flykte, forklarer Amos. Og så fant vi denne øya her og kalte den Soweto.
Men på Soweto finnes ingenting. Fisken er det eneste som holder liv i de 600 menneskene. Skole finnes ikke. Verken voksne eller barn kan lese eller skrive. Bare Amos, fordi han kom til øya utenfra, kallet av Gud, som han sier, for å være barne- og ungdomsarbeider i kirken her. Det han kaller kirken er en jordhytte på toppen av øya. På nytt nærmest bæres vi av sted av utallige barnehender og skyves inn i et rom fullsatt av mennesker i bønn.
-De ber for Amerika, hvisker Amos.
-Det er krig der. De lider. De trenger vår støtte. Hver morgen før sola står opp samles vi her og ber for USA.

En absurd verden

Jeg får plutselig lyst til å grine. Hvor absurd kan verden bli? Disse menneskene har ingenting! De er noen av verdens fattigste mennesker. Men de sitter her og ber om at Gud skal beskytte og ta vare på de rikeste mennskene på kloden. De står opp klokken fem hver morgen for å be for nasjonen som mange mener har mye av skylden for Afrikas og deres fattigdom! Men hvem ber for dem? De som ikke en gang har fått smulenes fra de rikes bord. Hvem ber Gud ta vare på menneskene på Soweto?
Amos står og smiler lykkelig over å få være vår vert. For hans skyld svelger jeg klumpen i halsen. Men jeg spør meg igjen, slik jeg har måttet gjøre så mange ganger i løpet av det siste året: Er de disse menneskene som er de fattige her, eller er det jeg?

NRK-journalist Kjell Erik Moen og fotograf Jon Anton Brekne har reist verden rundt det siste året, på jakt etter norske idealister som bruker livet på å hjelpe andre.

Herfra til evigheten er en serien om idealistene i blant oss. De som bruker livet på å hjelpe andre. De som selger alt de eier og starter barnehjem i jungelen.
Kjell Erik Moen og Jon Anton Brekne ville finne ut hvem disse menneskene er. Hva gjør de? Og hva driver dem?
Reisene har tatt dem til krigen i Uganda, til de fattigste i India, til gatebarna i Bolivia, til Chicagos uteliggere, Thailands barneprostisuerte og de narkomane i Oslo. Det er blitt åtte program, som sendes på NRK1 søndager klokka 22.30.
Av: Kjell Erik Moen


 
 
SØK

KONTAKT OSS

10 SISTE HERFRA TIL EVIGHETEN
07.06.2002 17:44
Seerstorm og reprisekrav
08.03.2002 13:00
Engelen med tralla
28.02.2002 09:54
Går Afrika på langs
15.02.2002 11:57
Går gjennom Afrika
15.02.2002 11:55
Engelen med tralla

16.01.2002 14:51
Kontakt de medvirkende

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   03.01.2009 21:14