skilleHva er FAKTOR?skilleBrennpunktskilleRadiodokumentarenskille_slutt
Faktor 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Programmer > TV-arkiv > Faktor Sist oppdatert 08:59
 
 
Faktor
Program riks
5020 Bergen
Tlf. 55 27 57 13
Faks: 55 27 57 48

Ansvarlig for nettsidene:
Redaktør:

 
Av Magne Raundalen og Atle Dyregrov

Irak – ingen steder å være barn?

Det er ingen gode steder å være for barna i Irak - ikke en gang hjemme. I en rapport bygget på data fra UNICEF konkluderes det med at foreldrerollen er nede for telling. Foreldre som er utmattet av det kontinuerlige strevet med å få endene til å møtes, er ofte knekket og ribbet for stimulerende overskudd og varme som barn i vekst trenger hele tiden. De har heller ikke mulighet til å gi barna sine stimulerende leker, læremidler og aktiviteter.

Publisert 05.03.2003 15:59. Oppdatert 06.03.2003 17:20.
SE OGSÅ:
Da vi intervjuet traumatiserte barn i Bagdad og Basra i årene etter Golf-krigen i 1991, spurte vi ofte tilslutt om hvorfor det ble krig. En frimodig og våken 11-årig jente svarte: ”Saddam Hussein tok Kuwait og sa det var vårt land, men det var ikke sant. Bush kom og bombet oss, og han sa at han gjorde det for å hjelpe et lite land, men det var heller ikke sant. Han gjorde det for å kontrollere arabisk olje.”


- Det dreier seg om blod for olje, skriver Der Spiegel.
- Det gjelder verdensøkonomien som skal finne veien oppover igjen, skriver Newsweek.
- Krigens drivstoff er olje, skriver Der Spiegel og The Economist.
- Hvis det ikke utelukkende hadde dreiet seg om olje, ville alt vært uforståelig, skriver New York Times.
- De har Saddam Hussein der de skal ha ham, omringet, isolert, forlatt av sine egne naboer, mens våpen-inspektørene kan bruke all verdens av nødvendig tid til å finne det som er å finne, står det i Le Monde.
- USA har ingen permanente venner. De har ingen permanente fiender. De har bare permanente interesser. Her dreier det seg kun om olje, skriver The Guardian.
- Det blir en meget kostbar krig, ti-talls billioner dollars, sier kommentatoren i CNN, men dette skal finansieres av den oljen USA tar i Irak.
- USA er alene stormakt og kan gjøre hva de vil med og i Irak, skriver Foreign Policy. Og det bør de gjøre, for hvis Saddam Hussein kan true med atomvåpen og hevne seg ved å selge billig olje til under 10 dollars fatet, kan det sende verdensøkonomien til bunns. Om dette skriver Newsweek at da må Saudi Arabias konger, prinser og prinsesser flytte til Mallorca!

Rå frykt for egen død


Vi ber til Bush, Blair og Bondevik om å se i nåde til 13 millioner barn av Irak. Det finnes ingen rubrikker for barn i disse regnskapene. Blir det noen steder å være barn når et bomberegn som kan sammenlignes med en verdenskrig faller over dem?

Når vi nå igjen, i januar 2003, har møtt 85 barn ansikt til ansikt og snakket med dem om deres tanker om krigen, kommer først den rå frykten for egen død og familiens utslettelse fram hos dem. Noen tenker et steg lengre: ”Det som er verst for meg å tenke på er hvor jeg skal gå dersom jeg blir igjen alene.” Når det gjelder krigens årsak, har de den klar fra 6-års alderen og oppover: det dreier seg om olje. Noen nevner våpen-inspektørene. De er redd de skal finne noe. Andre sier at de ikke finner noe. Flere sier at dette ikke spiller noen rolle, Amerika har bestemt seg for krig for lenge siden. Og nå har de gått så langt at de ikke kan trekke alle troppene tilbake. Det blir krig. Selv om en del av barna kommer med noen forsikrende sluttord til deres store leder, er samtalene ganske fri for utenat-lært politisk retorikk. De mener alvor og tenker med tårer i øyekroken. Dessuten snakker vi med de fleste av barna alene. Det forbauser oss hver gang at foreldrene går smilende ut når vi sier at det er lettere for barna å snakke når ingen andre voksne hører på. Det er ingen Saddam-kontroll av barna i den irakiske familie når ”barne-inspektørene” kommer på besøk.

Etterpå er det kaffe eller te og samtalen går livlig rundt bordet. Foreldrene nevner heller ikke Saddam Husseins navn for ofte, men for sikkerhets skyld. Det de er opptatt av er at de er blitt ribbet og krenket av sanksjonene i mer enn 12 år og at punktum for dette nå skal settes ved massiv bombing. De har helt klart for seg at deres lidelser er påført av USA, presset igjennom i FN. På grunn av oljen og for at de skal bli et svakt og tilbakestående land.

Annenhver familie har mistet et barn


Etter fem besøk i Irak og samtale med flere hundre familier med tema barn, krig og sanksjoner, er vi på ingen måte skråsikker på hva vi har hørt og ikke hørt av deres egne meninger. Det vi mener vi har lyttet oss til er følgende: de ønsker ikke USA inn som noen befrier fordi de ikke et øyeblikk tror på deres humanistiske retorikk når de har latt dem sulte og forgå i så mange år. Annenhver familie har tross alt mistet et barn på grunn av luftveisinfeksjoner, diaré og annen mangel på medisin i livet under sanksjonene. Det eneste de tror på er å få igjen sin egen verdighet i form av egenkjøpt mat, rent vann, fungerende elektrisitet, slippe å få kloakken inn i huset og inn på sykehusene, penger til medisiner slik at barn med livstruende sykdommer slipper å dø og lønninger som ligger over dagens 2 til 5 dollar i måneden. Det får de dersom sanksjonene blir hevet.

Det andre vi har lyttet oss til er at de identifiserer seg med en presset araberverden mot et Bush-ledet Vesten. De står ikke med åpne armer og åpne hjerter for de store amerikanske befrierne, de kan meget gjerne komme til å sette seg til motverge, situasjonen være så håpløs den være vil. Kanskje vil Allah gripe inn i siste øyeblikk og gi dem den seieren de fortjener. De vet nemlig hva de har mistet.

Da vi intervjuet barna og familiene i 1991 og fremover, hadde de gått på skole for alle, de hadde hatt et godt, gratis helsevesen som dekket 86% av hele befolkningen, hele 97% for Bagdads vedkommende. Barnedødeligheten var nede på det laveste nivå for hele regionen, og i Unicef-jargongen ble Irak kalt Midt-Østens Brasil på vei til å bli en oljebetalt veldferdsstat. Men allerede den gang i august 1991 var barna og familiene merket: I Bagdad hadde vann og strøm vært borte i årets første måneder. De hadde hatt den kaldeste vinteren i manns minne, og det hadde falt snø i Bagdad for første gang på femti år. Vann måtte de hente i Tigris, en elv som mottok 500 000 tonn kloakk hver dag, rett ut i overflatevannet. Raskt ble barnedødligheten tre-doblet, og til denne dag har den vært mer enn doblet for nasjonen som helhet. Så kom trykket fra sanksjonene med matmangel, medisinmangel, fall i lønninger. Vi glemmer aldri den fortvilede familie som vi ved en tilfeldighet besøkte i 1995 hvor storebror kastet seg over sin 12-årige søster når hun fikk epileptisk anfall, for å beskytte henne best mulig så hun ikke skulle skade seg under anfallet. Det var to år siden siste gang hun hadde fått medisin som holdt henne anfallsfri. Anfallene økte i frekvens og styrke og de var sikre på at hun nå var varig hjerneskadet.

Krig mot barn


Vi gjennomførte våre forskningsoppgaver i samarbeid med UNICEF og fikk anledning til å følge deres rakryggede kamp for å få verdenssamfunnets samvittighet til å våkne: Dette er krig mot barn, de dør, de er syke, de er feilernærte, de får ikke den mat og den medisin de trenger. Vi kunne også lese om den store helse-krisen, sammenbruddet i vann-strøm-kloakk komplekset. På grunn av de massive ødeleggelsene etter bombingen fikk de konstant strømmangel. De hyppige og langvarige strømstansene førte til at kloakkanleggende stadig stoppet opp, og rørene ble ødelagt av dette. Enten brast de av over-trykket eller de gikk i oppløsning på grunn av innholdet. Dermed kom kloakken over i drikkevannet. Mange steder måtte den ledes i åpne gater, andre steder kom den opp i husene og inn på sykehusene. Ingen reservedeler kom. Barna fortsatte å dø. Skolene ble voldsomt rammet av dette, de ble landets mest helsefarlige institusjoner for barn, og i tillegg kom det generelle forfallet. Lærerne gikk i perioder uten lønn, deretter for under 5 dollar pr. måned!

Olje-for-mat programmet fra midt på 95-tallet og utover skulle bedre familiens kår og redde barna. De fikk selge olje for å kjøpe mat og medisiner. Maten måtte de kjøpe utenfra. De fikk ikke lov til å kjøpe egne grønnsaker, frukt og eget-produsert kjøtt. Landbruket forfalt, naturlig nok, og barna ble feilernært fordi familiene manglet penger til å kjøpe sin egen, etter hvert dyrere og dyrere, vitaminrike mat. UNICEF påviste skadelig brist i mikro-næringsstoffer som A-vitaminer, jern, B-gruppen og iod. Disse stoffene er viktige for så vel immunsystem som synet og hjernens utvikling og funksjon.

Nå gikk det brattere nedoverbakke for barna og familiene. De ble totalt avhengige av den daglige matkurven som ble distribuert til kjøpmannen i nabolaget, mat som de kunne kjøpe for en overkommelig pris dersom de ga fra seg sine tildelte rasjoneringsmerker. For barnefamiliene holder månedsmerkene bare i 21 dager, melkepulveret for bare 12 av månedens 30/31 dager. I tillegg rapporteres det at de fattigste selger så mange av sine merker som de kan unnvære uten å sulte i hjel.

Når bombene faller


Det er slik det er i familiene vi banker på hos i januar 2003. De trekker oss inn i sine leiligheter og hus, åpne og vennlige, og utrolig glade for at noen bryr seg om å spørre om hvordan barna har det. Hver enkelt familie bekrefter for oss, gjennom det vi ser og hører, alt det triste vi har lest i våre UNICEF-rapporter. Og i deres logikk er dette Amerikas og FNs krig mot dem for at barna skal rammes. De forstår nok med hodet at det er rettet mot landets ledere og mistanken om masse-ødeleggelsesvåpen, men først og fremst kjenner de det på egne og barnas kropper, og endelig på de døde barna som de har måttet begrave. De både hører og leser om Vestens skrekkbilde av landets hensynsløse leder, slakteren i Bagdad. Vi får ikke vite nøyaktig hva de tenker og mener om det. Men mor og far og bestefar, sittende midt i den store ungeflokken, har ikke problemer med å uttrykke hvor nådeløst og hensynsløst de er behandlet av vår politikk vedtatt av våre politikere - for nå endelig å bli lagt på slaktebenken. De vikler seg ikke inn i en for dem umulig og virkelighetsfjern skyld-uskylds debatt, de må forholde seg til den som i øyeblikket har slakterkniven i hånden. Og det vil si snart 200 000 soldater utenfor gatedøren, 120 skip, 900 tanks, 950 fly, 28th Bomb Wing, 116th Air Control Wing, 57th Operation Wing , 49th Fighter Wing for bare å nevne noen - de fleste med bomber. Irakerne har lest det samme i sine aviser som vi har lest i Newsweek og Time, at dette til nå har kostet 10 milliarder dollar.

Det er skolerektoren som har lovet å dele ut spørreskjemaene våre om barns frykt for krigen på sin skole, som snakker om de ti milliardene. Han tørker øyekrokene, ser på sine syv barn og sier: jeg har åtte dollar i lønn pr. måned. Irak er intet godt sted å være barn. Og når bombene faller, er der ingen steder. Han tørker sine nyvaskede føtter, reiser seg brått i full høyde og sier med bristende stemme: Jeg må gå for å be.

LENKER

 
FAKTOR avspiller
10 SISTE FAKTOR
 
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no