skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
Drømmen om Norge 3_1_banner NY
Her er du: NRK.no > Programmer > TV-arkiv > Drømmen om Norge Sist oppdatert 11:40
Nettansvarlig:

 
Gunnar Danbolt om:

Munch, ensretting og "vanskelig" kunst

Munchs
Munchs "Aften på Karlj Johan
- Edvard Munch er den eneste norske maler som er blitt en del av verdenskunsthistorien, sier Danbolt. Men i sin samtid ble Munch kritisert både for ikke å være "norsk" og for å lage "vanskelig" kunst. Begge deler kritikk som fremmet ensretting innen kunsten.

Publisert 30.11.2004 11:54. Oppdatert 04.06.2008 11:04.
SE OGSÅ:
- Man kan ikke skrive verdenskunsthistorien uten Munchs navn, fordi han har hatt så stor betydning for mange av de etterfølgende kunstnere. Det har ingen andre norske malere hatt, sier Gunnar Danbolt.

- Munch var akkurat der han skulle være, når ting hendte. Hans store utstilling i Berlin i 1892 var helt avgjørende, fordi den ble en skandaleutstilling. Den ble stengt, og han skriver lykkelig hjem til sin søster Inger, og sier at nå begynner det å gå. For ikke før var den blitt stengt, før nesten alle kunstforeningene rundt omkring i Tyskland ville ha den utstillingen.

Munch hadde kommet frem til et uttrykk, som mange malere var søkende til. Han ble en stor inspirasjon for tyske ekspressionister, og de kunne utvikle videre det Munch hadde startet. Og det er jo på denne måten en maler blir stor, nemlig at det han gjør kan brukes og utvikles videre av andre. Og det ville Munch antakelig aldri ha blitt uansett hva han hadde malt, hvis han bare hadde vært i Norge og ingen hadde kjent noe til han.

Norsk ensretting


Men Munchs posisjon innen ekspresjonismen skapte også problemer. Som eksempel kan nevnes at da det i 1932 var en tysk ekspresjonistutstilling i Oslo, så skrev nasjonalgalleriets direktør, Jens Thiis, at man skulle holde seg borte fra det tyske; det er farlig, fordi det ikke er noen sammenheng mellom det norske og det tyske. Det kan virke noe underlig, men slik så man det.

Utsnitt fra en freske av Henrik Sørensen
Henrik Sørensen var i grunnen en slags good father her, som behersket alle de rike menneskene. De brukte han som konsulent ved kjøp av kunst. Og han var også sjef for innkjøpskomiteen i Nasjonalgalleriet, som bestemte hva som skulle og ikke skulle kjøpes inn. Så hans ord var avgjørende i veldig mange sammenhenger.

Og selv om han var en ytterst vennlig mann, så hadde han meget markante meninger om hva som ikke passet seg. For eksempel passet det seg ikke å male ekspresjonistisk, for det var tysk, og den virkelige norske kunsten hadde formfølelsen felles med Frankrike. Og derfor skulle man ikke på noen måte være tysk, det tok han helt avstand fra. Han var ikke noe særlig opptatt av Edvard Munch, for han var internasjonal, og man skulle være nasjonal.

Han var heller ikke særlig glad i Ludvig Karsten, fordi han levet så slett, og malte like slett, mente han. Og derfor fikk han han bort fra nasjonalgalleriets vegger. Så han var en mektig mann, helt klart. Og han var nok med på den ensretting som skjedde i norsk kunstliv i mellomkrigstiden. Mange av dem som hadde andre oppfatninger følte seg nok sterkt undertrykket av Henrik Sørensen.

Fikk ikke utsmykkingsoppdrag


Henrik Sørensen. Foto: Scanpix
Et annet eksempel er Reidar Aulie og Willy Middelfart som var relativt nært knyttet til freskobevegelsen, men de fikk ikke slike utsmykkingsoppdrag fordi de var kommunister mens freskomalerne var sosialdemokrater. Man kan se at deres marxisme er relativt tonet ned. Og særlig Aulie er mye mer mangetydig enn man egentlig skulle trodd, siden han vitterlig var marxist. Så man kan si at det er et sant, sosialt press om ikke å gå for langt i kunsten.

Det er et faktum at en retning ble så sterkt dominerende i mellomkrigstiden, ved at Henrik Sørensen satt der som en edderkopp med veldig mange tråder ut, og ved at hans nære venn Aksel Revold ble den første professor. Og i tiden etterpå blir Jean Heiberg professor, slik at også kunstakademiet var i hendene på denne gruppen.

Det er klart at det fikk stor betydning, og at de menneskene, for eksempel tredveårsmodernistene, som forsøkte å gjøre noe annet, ikke fikk komme til. Og at Helgesen og den gruppen rundt han som arbeidet sterkt abstrakt, ikke fikk slippe til. Og det var det en form for ensretting.

Hindret Sørensen Munchs utfoldelse?


Edvard Munch
- Man har ofte spurt om Sørensen hindret Munchs utfoldelse, og jeg tror at Edvard Munch selv mente det. Og da tenkte Munch på monumentaldekorasjoner. Det var jo i 30-årene et stort spørsmål om det nye rådhuset, og hvem som skulle få slippe til der. Og Munch laget en del utkast til rådhuset, fordi han ønsket å komme inn. Han var gammel, men han var i full vigør. Men han ble ikke spurt i det hele tatt.

En av grunnene til det var at Henrik Sørensen hadde sterk og bestemmende innflytelse. Og at han mente at Munch var internasjonal, han var ikke nasjonal nok. Og det har i grunnen forfulgt Munch, dette at han var en internasjonal maler. At han liksom ikke gikk inn i det nasjonale prosjektet på en eller annen måte.

Det er godt mulig at det var grunnen til at han aldri fikk noen offentlig utsmykning, bortsett fra Aula-utsmykningen. Og Freia, men Freia var jo en privat institusjon. Og det er jo ganske forferdende. Og på samme måte har man sagt at Arne Ekeland fikk heller ikke noen offentlige utsmykning, antakelig av samme grunn. Fordi han var marxist, og ikke nasjonal i det hele tatt, og derfor ikke passet inn. Mange har beklaget at han ikke fikk slippe til i rådhuset.

Munch og Hitler


Hitlers kunstsyn var veldig enkelt.
Munch hadde altså et stort navn i Tyskland, ikke minst blant de intellektuelle, fordi det var ganske sterke krefter fra slutten av 1800-tallet fremover som mente at det var en særlig germansk uttrykksmåte som kunne sees i ekspresjonismen. Man laget faktisk en tysk kunsthistorie som gikk helt tilbake til syvhundretallet, hvor man kunne vise at dette ekspresjonistiske elementet var noe som var tysk. Og særlig tysk. Og det kom til uttrykk i stor grad hos van Gogh som jo var nederlender – og derfor også germaner – og hos Munch.

Munch var derfor en av portalfigurene til den tyske ekspresjonismen. Også blant mer intellektuelle nazister var det folk som mente at Tyskland skulle særlig hjelpe frem den ekspresjonistiske kunsten, fordi den viste det tyske, det germanske, og påpekte fellesskapet mellom alle germanerne. Men Hitler var ikke av den oppfatningen.

- Svært mange i arbeiderklassen var kritisk til kunsten, fordi det ble sett på som borgerlig. Og i hvertfall var de kritisk til bilder som var vanskelig å forstå. Hitler utnyttet i høy grad dette for eksempel, fordi han visste at han fikk arbeiderklassen med seg hvis han hevdet at kunst som er vanskelig og problematisk, ikke er kunst i det hele tatt.

Men Hitler hadde et meget enkelt forhold til kunst. Han hadde to krav til den. Det ene kravet var at den skulle være en pinlig nøyaktig, imitasjon av virkeligheten. En av hans store helter var den tyske kunstneren Hans Holberg, som maler så nøyaktig at man kan se hver eneste lille detalj, slik at i pelsen står hvert eneste hår helt klart frem.

Det beundret Hitler, for det fikk han ikke til selv. Det andre kravet han stilte, var at kunsten fremfor alt ikke måtte være problematisk. Han hatet bilder som gjorde at han følte seg dum. Og derfor så likte han ikke kunst som var vanskelig.

"Skrik" er et såkalt vanskelig bilde.
Hvis man tar Munchs "Skrik" som eksempel, så er det naturligvis lite nøyaktig malt. Tvert imot, det virker som han har sveipet malingen utover. Og det gjorde at det ikke oppfylte det første kravet. Og for det andre så er "Skrik" et vanskelig bilde, for hva handler det egentlig om? Hitler likte altså ikke slikt og derfor måtte Munch bort. Han var degenerert – entartet (nazistenes uttrykk).

En av de tyske ekspresjonistene, Nolde som var fra sør-Danmark egentlig, helt mot grensen mot Danmark, han hadde vært medlem av nazistpartiet siden 1924. Men han malte altså likevel ekspresjonistisk. Og hans bilder ble også beslaglagt.

Han var rasende. Han skrev til Hitler og sa at han hadde vært medlem i partiet fra 1924 og kunne derfor ikke forstå at han skulle være entartet. Men det gjorde Hitler meget sint, for han mente at et menneske som var sykt – for bare syke mennesker kunne male slike bilder som Nolde gjorde – var en skam for nazistpartiet, og de måtte ut.

"Vanskelig" kunst


- Hvis man har som utgangspunkt de to kriteriene som Hitler hadde, at kunst skal imitere virkeligheten så nøyaktig som mulig, og at den ikke skal være vanskelig, så må man si at kunsten ble vanskelig i midten av 1800-tallet, med modernismen.

For man var ikke lenger så opptatt av å imitere eller etterligne en virkelighet nøyaktig. Man stilte seg svært fritt til den. Og kunsten ble stadig vanskeligere i den betydning at det ikke var lett å vite hva kunstnerne egentlig ville. Og rundt 1900, da man begynner med den abstrakte og nonfigurative kunsten – da ble det enda mer vanskelig. Fordi det ante man ikke hva var for noe.

Og fordi man gikk med den innstillingen til bildet at dette måtte ligne noe, fikk man store problemer. For hva ligner et abstrakt maleri? Man begynte å tro at man var dum, som ikke så det andre så. Derfor ble kunsten vanskelig, og Hitler kan være en hjelp til å forstå det, det skal han ha.

Josef Stalins kunstsyn var i slekt med Hitlers
Både Hitler og Stalin hadde et enkelt forhold til kunst. Og begge hadde en egen agenda. Stalin begynte faktisk med å lage en utstilling hvor han ville vise alt det som var formalistisk kunst, altså all kunst som ikke var særlig god. Og Hitler ble kanskje inspirert av det, da han i 1937 laget sin store mønstring med entartet, altså degenerert kunst. Og i Oslo under krigen i 1942 ville man gjøre det samme, fordi det var ganske vanlig at man gjorde dette for å fortelle publikum hva kunst var og særlig hva den ikke var. Og så laget man denne utstillingen som het kunst og ukunst, hvor man tok frem en del bilder som var vanskelige ved at de ikke imiterte virkeligheten, og var vanskelig å forstå. Så der kom for eksempel Arne Ekeland, og så kom også Aulie.

Og Aulie var relativt lett å forstå, men han var kommunist. Og derfor havnet han der. Kunsten skulle jo fremfor alt ikke være politisk. Så det var mange grupper som falt inn i denne kategorien. Ekeland var jo også kommunist, men han var også vanskelig, mer vanskelig enn Aulie. Så man hadde da et lite utsyn også over internasjonal kunst, men man hadde ikke så mye av det i Norge. Man hadde Picasso og Brach. Derfor hadde man de med. Men man hadde svært lite av den øvrige.

Så det var mest norske kunstnere. Men av en eller annen grunn ikke Munch. Og grunnen til at Munch ikke var med der, var kanskje at de var en smule redd for ham, siden han hadde en så høy stilling at de mente at det ville være å gå litt for langt. Og kanskje også fordi mange tyskere, også blant nazistene, hadde et svært godt forhold til ham. Det var jo mange nazister som samlet på akkurat denne degenererte kunsten i all hemmelighet.

- I 1962 var det en utstilling i Oslo kunstforening som het kunst og babbel. Og det var en utstilling som var bygget opp akkurat på samme måte, hvor man hadde disse vanskelige maleriene. Og så blandet man det med bilder av mongoloide, av apekatter, og av sinnssyke, og så viste man at dette er hva den moderne kunst egentlig er. Og da var det faktisk mange norske kunstnere som var enig i dette, som var svært vennlig innstilt til dette og sa at endelig er det noen som tør si fra. Det var faktisk en kunstpedagog som het Brodin, som laget den utstillingen, i 1962 og i Oslo kunstforening.


 
Hundreårsmarkeringen
MER OM NORGE 2005

Intervjuene

Se alle intervjuene med fagekspertene.

For skolene

Oppgaver fra Drømmen om Norge til bruk i skolen. ALLE PROGRAMMENE HVEM ER HVEM
10 SISTE DRØMMEN OM NORGE
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no