skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
Stemmer fra arkivet - litteratur - topp  3_1
Her er du: NRK.no > Programmer > Stemmer fra arkivet > Stemmer fra litteraturen Sist oppdatert 13:17
Kontakt:
Stemmer fra arkivet
Tlf.: 23 04 72 54
Postadresse:
NRK, RT22
0340 OSLO
E-post:

 

Lydkutt med Knut Hamsun er hentet fra følgende program


Publisert 08.01.2003 16:42.

Tittel: På besøk hos Knut Hamsun på Nørholm. Dikteren selv ved mikrofonen.


Dato: 1941.01.23
Programleder: Hougen, Julius + Kalmoe, Alf Halvor

Julius HOUGEN: Kan man spørre Dem om Deres diktning?

Knut HAMSUN: Nei, De må undskylde, og spør De meg om stemningen i Norge, så vil jeg heller ikke svare, skjønt jeg får brever om den fra hele landet.

Hører at noen enkeltpersoner er blitt svært misfornøyet med det tyske styre i Norge. Somme av oss skal jo være helter, somme av oss har heller intet imot å bli martyrer.

Hører om en viss sinnsykelege, som skal ha reist seg i full høyde mot vår nye tid. Den er ikke i overensstemmelse med norsk grunnlov, heter det. Som om loven går foran livet. Nei, det er livet som endrer lovene.

Minnes vi tilbake til 1905, så var det også da noen helter, som reiste seg på tærne og talte imot begivenhetenes gang. Christopher Bruun kom ikke av flekken med sin protest mot tiden, livet har også siden gått sin gang. Det vil gå like ens nu.

Det skulle ligne det nye Tyskland dårlig å tenke tingene så overfladisk igjennom at det måtte stoppe på halvveien. Vi har nå å avfinne oss med forholdene som de er i dag, det er ikke bare klokt - det er Norges redning.

Julius HOUGEN: Men om De nå sa et par ord om Deres diktning?

Knut HAMSUN: Nei, men derimot har vi en gryende norsk diktning, med ikke ringe interesse. Dermed mener jeg også norsk kunst overhodet. De ble så store for oss, kritikerne, at vi måtte brekke oss, og de dømte alle utenfor "ringen" av med livet.

Nu synes det som om også det begynner å bli annerledes. Det forlangtes at vi skulle sitte og dikte arbeidspoesi, især arbeiderpoesi. Vi skulle gjøre nytte, vi skulle delta direkte med greipen, naturligvis skulle vi alle være kommunister.

Jo, når vi tenker på flokken, på hopen, så var det ingen utenfor den. Hørte vi ikke til på deres side, så - ble vi smilt ned, tiet ned eller slått ned - for her skulle vi se kommunister.

- Det var i almindelighet folk som man måtte si var "tatt av vinden", talere og skribenter, som hadde slått seg til ro innenfor grensene av sine evner, og ikke så lenger og ikke tenkte lenger. De hadde ikke bruk for utvikling, der de stod, der stod de. - De var kommunister. - Det var visst mang en gang en tortur for dem, ikke å kunne avvike fra denne innstilling, men hva ville de ikke gjøre for kommunismen sin.

- Jeg kan kanskje uttrykke dette litt mere personlig. Det hendte når de hadde rottet seg sammen til en smule ondskap mot meg, at de baketter sendte meg brever - og endog telegrammer, at det var da ikke så ille ment, at de bare var fulgt med de andre for ikke å svikte osv. Saken er, at somme av disse ungdommer var kommet med i dette hårdkokte levnet, fordi det var mote hos oss, fordi det var blitt omgangssyke hos oss.

Men så fant de ikke ungdomsdrømmene sine næret. De mintes skjønnheten i en vårnatt, poesien i et vers, det første møtets sødme, gjerne litt Gud også, gjerne litt Schubert og litt blomster også, alt slikt som ikke direkte går over i sement.

Det er dette jeg synes jeg kan glede meg over å finne begynnelse til i vår gryende norske kunst. Men nu er det ikke meningen å holde et foredrag for Dem, og jeg har ikke noe imot å slutte her.

Alf Halvor KALMOE: Men det har vi imot, vi ber Dem gå videre.

Knut HAMSUN: Jeg har jo ingen autoritet i kunstspørsmål, hvor skulle jeg fått den autoriteten fra? Forresten - hvem har autoritet i kunstspørsmål?

Du og han og jeg har akkurat like meget av det. Jeg opererer bare med den inntrykksømhet som - jeg muligens kan være født med - støttet av en smule evne til å skue innover, skue langt.

Men autoritet i egentlig forstand har jeg ikke. Jeg har en sønn, som også maler. Han har nylig utspredt den morsomheten
om meg, at Ulving er min maler. Pokker skulle ha morsomme sønner. De ler seg ihjel.

Nå, Ulving har som andre malt fine Nordlandsbilder engang. Christian Krohg malte heller ikke best nu på slutten. Og nu vil jeg gi min sønn et faderlig råd: Det kan godt være at han blir til noe en gang, blir meget en gang, men det må arbeide til. Og - det må - det hissige arbeide til, det lidenskapelige arbeide - døgnet rundt. Dette gjelder alle kunstnere og i alle kunstarter.

Ingen skal inbille seg at han kommer sovende til sitt mesterverk. Det første er at han lærer å tegne. La oss ikke smile av Ulving, han kunne blant annet tegne. Jeg så nylig svært oppskrytt to unge malere. De malte da så herlig kommunistisk og proletarnyttig at det tok pusten fra oss.

Det kan gjerne være at de to unge malerne blir til noe en gang, blir til meget en gang, men først må det arbeide til, meget arbeide. De må lære å tegne og å male. De blir ikke store kunstnere av velment, agitatorisk kunstsvada. All kunst går i bølgegang. Det er ikke riktig å si at kunsten fornyes, at kunsten må fornyes, ellers stagnerer den.

Kunsten fornyes ikke, men kunsten endrer seg etter tiden. Ny kunst finnes overhodet ikke. Vårt siste slektledds malere, det kan kalle seg så moderne det bare vil, det har sitt grunnlag - iallfall for tegningen - i helleristningen. Altså - er den meget gammel. Og Pablo Picasso er enda eldre. En av våre malere er flittig nevnt i mange år.

Alf Halvor KALMOE: Hvem er det, om jeg tør spørre?

Knut HAMSUN: En av våre malere. Han er stor maler, sies det, og fører for hele "ringen", hører jeg. Han har med å utdele eller nekte stipendier, han er øverste instans, han avgjør liv eller død for sine medmalere.

Jeg så et portrett av ham for et par år siden, det var virkelig nokå lite talent i det. Jeg har selv i tredve år hatt et bilde av ham hengende på min vegg, men det skriver seg altså fra før han ble kommunist - og fører uti malerkunsten.

Siden har jeg sett ham som illustratør, det skilte han seg ikke godt i fra. Jeg tror ikke noen kunstner skal drive kunstpolitikk. Og kanskje kan dette være så forholdsvis riktig sagt, at jeg kan slutte med det.

Er det noe å oppnå kunstpolitisk makt? Nei - det er bedre å være den ydmyke dyrker av sin kunst. Så står det kanskje et stort verk igjen etter ham når han er død.

Alf Halvor KALMOE: Er De ikke nu til å formå å gå videre?

Knut HAMSUN: Nå, om jeg så selv skal si det, så synes jeg det er bra nu. - Jeg hørte jo ikke et ord fra Dem før De stod her i min stue - og jeg skulle tale til offentligheten.

Skjønt jeg jo fikk tid til å notere, så hadde jeg jo slett ikke tiden for meg til å tenke ordentlig i gjennom det hele. Derfor blir det heller ikke som det skulle, naturligvis.

Radio er en morsom ting. Jeg er så døv, jeg hører ikke en stavelse i radio, men jeg får jo fortalt en og annen ting.

Jeg må fortelle Dem et lite trekk fra radioen. Jeg hadde skrevet i en svensk brosjyre, og forutsagt at Danzig ville komme tilbake til Tyskland meget snart. Det skulle forresten ikke stor kunst til å spå såpass.

Men min spådom kom altså ikke inn i vår radio. Men en polsk student svarte meg, tildels litt personlig nærgående, og hans svar kom i vår radio. Hans svar, pussig, ikke sant?

Og det er de samme radiofolk, som nu sitter i London og rettleder den norske nasjon under krisen ...(svakt). Så kommer dere igjen i morgen, etter middag, kanskje?

Julius HOUGEN: Ja, takk. Jeg kan dessverre ikke komme, men herr Kalmoe kommer.

Knut HAMSUN: Nå må dere ikke glemme papirene Deres... her er noen papirer jeg har fått fra Berlin - de sender meg - har fått 20 - 30 av disse. Har skrevet på baksiden av dem.

Julius HOUGEN: Det er ikke tale om at De vil fortelle oss noen ting om løytnant Glahn og ...?

Knut HAMSUN: Å, nei, nei, nei, jeg husker ikke en stavelse av det.

Julius HOUGEN: Jaså?

Knut HAMSUN: Nei, nei, jeg har aldri lest det siden, jeg leser ikke opp igjen mine saker. Når jeg er ferdig med dem, så har jeg aldri sett i dem mere, - ser aldri i dem mere - hender ikke - ikke engang en fortsettelse i et - jeg
har jo skrevet noe - en serie om en - en mann - en hel serie i tre dobbeltbind, men jeg har ikke lest over fra et bind til et annet noensinne.

Julius HOUGEN: Er det mulig?

Knut HAMSUN: Nei, - jeg hadde levet meg inn i det derre, jeg har levet meg inn i dem - men jeg har ikke - nei da, nei da.

Alf Halvor KALMOE: Hvor lenge kan De arbeide om gangen?

Knut HAMSUN: Å, nei, nu kan jeg ikke arbeide om gangen, det er aldeles slutt, jeg arbeider ikke mere, jeg er sluttet aldeles.

Alf Halvor KALMOE: Nei, men jeg mener i de gamle, gode dager?

Knut HAMSUN: Å - da var det - jeg satt i Paris - jeg arbeidet 16 timer uten å rikke meg fra stolen. Jeg ble så sulten til slutt at det gikk rundt, 16 timer, la jeg merke til en gang.

Julius HOUGEN: Jeg har lagt merke til i "Sult" at De forteller om et sånt "arbeidsraseri"?

Knut HAMSUN: Ja, jeg gjør vel det. Jeg husker ikke det heller, jeg.

Julius HOUGEN: Ikke det?

Knut HAMSUN: Nei. Så nå skal vi avbryte dette her, vi må greie oss med det.

Hougen og Kalmoe takker og tar avskjed. Kalmoe kommer igjen i morgen.

Arkivnr: 2146
Kuttnr: 06
Varighet: 01750


 
 
20 SISTE STEMMER FRA ARKIVET
 
Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no