OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Politikk

Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Politikk

Oppdatert 30.04.2001 09:00

SAMFUNN
 

Kappløp mellom forskere bragte Gyro til Norge

Publisert 14.12.2000 20:26

Fra slutten av sekstitallet var det tre forskningsmiljøer i Norge som hadde planer om et forskningsanlegg for fisk. Det miljøet som kom først i gang, kunne regne med best tilgang til knappe forskningsmidler. Det var havforskerne i Bergen, Direktoratet for Jakt, Viltstell og Ferskvannsfiske i Trondheim, og Landbrukshøyskolen på ÅS, ved Avdeling for husdyravl, som konkurrerte om å drive fiskeavl på land.

Avdelingen for husdyravl på Ås ble ledet av den meget handlekraftige professor Harald Skjervold. Skjervold nøt stor tillit i landbrukskretser etter sin suksess med å frambringe den høyproduktive NRF-kua. Skjervold hadde et godt utviklet nettverk i landbrukskooperativene, og i forskjellige politiske partier, kanskje først og fremst i Arbeiderpartiet.
Avdeling for husdyravl hadde de første yngelkarene på plass på Sunndalsøra fra 1971. Stasjonen ble formelt organisert som en del av Det Kongelige Selskap for Norges Vel. Avdeling for husdyravl på Ås hadde ansvar for forskningsvirksomheten. Professor Trygve Gjedrem ble ansatt som forskningsleder på Sunndalsøra.

Etterspørselen øker

På denne tida hadde noen få fiskeoppdrettere på Vestlandet allerede begynt å eksperimentere med mærer i sjøen, og etterspørselen etter lakseyngel steg. Vattenfall i Sverige hadde i mange år produsert lakseyngel og smolt (to-årig yngel klar til å settes ut i sjøvann) for sine kompensasjonprogram etter omfattende kraftutbygginger. Nå fikk Vattenfall plutselig et marked for sin overskuddsproduksjon av smolt.
Imidlertid hadde det blitt vedtatt en lov i Norge i 1968 som forbød innførsel av levende fisk, Lov om sykdom på ferskvannsfisk. Landbruksdepartementet kunne gi dispensasjon på strenge vilkår. Det ble blant annet stilt som betingelse at importert smolt skulle plasseres direkte i sjøvann, og importøren fikk ikke selge yngel videre. Formålet med import skulle være egenproduksjon av matfisk.

Forbedre skaperverket

På Fiskeforskningsstasjonen på Sunndalsøra hadde man store vyer. To forskningsplaner forelå: Man skulle ale opp en robust og produktiv tamfisk for oppdrettsnæringen, samtidig som forskerne ville finne ut om ikke de ville laksestammene i norske elver kunne forbedres. NVE ble tilbudt å kjøpe smolt fra Sunndalsøra for NVEs utsettingsprogram. I den forbindelse framgår det av en styreprotokoll fra Sunndalsøra at NVE stilte krav om yngel fra stedegen stamme (yngel av stamfisk fra samme elv) kun for ei av de elvene der NVE hadde pålegg om utsetting av yngel. I de øvrige elvene var det fritt fram for yngel av uspesifisert opprinnelse.

Kommersiell produksjon

Ved årsskiftet 1972/1973 ble det internt på Sunndalsøra drøftet produksjon av smolt for kommersielt formål, for å delfinansiere ambisiøse forskningsplaner. Et viktig hjelpemiddel i den forbindelse måte være et resirkuleringsanlegg for temperert vann. Forskningsstasjonen fikk oppvarmet vann fra kraftanlegget like ved, og bruk av varmere vann gjorde at produksjonen av smolt kunne forseres fra to år i naturlige omgivelser, til bare ett år. Ulempen ved et slikt anlegg var fare for sykdom og høyere dødelighet, ifølge to interne notat fra Harald Skjervold og Trygve Gjedrem. Begge anbefalte imidlertid kommersiell produksjon av smolt på forskningsstasjonen.
Professor Skjervold nevner i sitt notat at man for forskning måtte ha nøye rede på yngelens opprinnelse, siden forskernes primære formål var å sammenligne hvordan de forskjellige stammer tålte sykdom, forskjellig for, temperatursvingninger, stress, etc. Ved produksjon av yngel til matfisk var det ikke nødvendig å holde rede på yngelens opprinnelse.

NKF skulle selge smolten

Forskningsstasjonen skulle ikke sjøl forestå salg og markedsføring av smolten. Skjervold trakk fram landbrukskopperativet Norsk Kjøtt- og Fleskesentral (i dag Norsk Kjøtt) som en aktuell samarbeidspartner i den forbindelse. Kjøttleverandører, det vil si norske småbruk, kunne få kjøpe smolt fra NKF til å etablere mange små desentraliserte matfiskanlegg omkring i hele Norge.

Forskere som stråmenn

I august 1973 søkte NKF om tillatelse til import av et parti yngel for oppforing på Sunndalsøra, for seinere videresalg i NKFs regi til bedriftens forbindelser. NKF fikk avslag på søknaden. Avslaget var begrunnet med at slike tillatelser ”..blir gitt etter søknad (….) til den enkelte fiskeoppdretter. Dette m.a. for at vi skal vite hvor fisken plasseres.”
I oktober søkte Avdeling for husdyravl om tillatelse til import av 30.000 yngel fra Brødrene Sterners anlegg ved utløpet av Siljansjøen i Sverige. Tillatelsen ble innvilget, og sjåføren Martin Widmark kjørte partiet over grensa, med alle papirer i skjønneste orden. Men da yngelen ble plassert i kummer på land på Sunndalsøra, var det NKF som eide partiet, og det var NKF som solgte det videre til sine forbindelser våren 1974. Fiskeforskningsstasjonen på Sunndalsøra, ved Avdeling for husdyravl, opptrådte i dette tilfelle som stråmann etter at NKF hadde fått avslag på sin søknad om import.

Ingen kontroll med opprinnelse

Brødrene Sterner hadde kjøpt opp Vattenfalls overskuddsproduksjon fra en rekke av Vattenfalls klekkerier. Vattenfall hadde klekkeri ved store elver som var regulert for å kunne foreta yngelutsetting av stedegen stamme. Brødrene Sterner sorterte yngelen etter størrelse, og blandet stammene sammen. Når norske kunder kjøpte yngel fra Brødrene Sterner, var det umulig å vite hvilken svensk elv yngelen hadde sin opprinnelse i. Yngelen fra Brødrene Sterner var derfor dårlig egnet for avlsforskning, men godt egnet for matfiskproduksjon.
I inntil tre år gikk det inntil tre parter pr.år med yngel fra Brødrene Sterners anlegg ved Siljan til Forskningsstasjonen på Sunndalsøra, forteller daværende leder av bedriften, Tore Sterner, til Brennpunkt.

Gyrodactylus Salaris på Sunndalsøra

Høsten 1974 og våren 1975 hadde man stor dødelighet i resirkulasjonsanlegget og i flere kar på Sunndalsøra. Det ble sendt prøver til Veterinærinstituttet, og 29. juli 1975 kunne instituttet melde at det var påvist Gyrodactylus Salaris på død yngel.
Samtidig hadde forskningsstasjonen solgt yngel til NVE, og praktisert en ordning med bytte av utsettingsyngel til lokale kultiveringsforsøk rundt i landet, mot stamfisk eller befruktet rogn fra lokale stammer. Dette skjedde blant annet overfor de lokale grunneierne ved Lakselva i Misvær, i Skjerstad kommune i Nordland. Grunneierne fikk ca. 5.000 yngel flysendt i juni 1975 og satte lakseungene ut et stykke opp i elva. Dette skulle seinere vise seg å være den første konstaterte smitten av Gyrodactylus Salaris til ei norsk elv, ved siden av Rana og Vefsna i samme fylke.

Smitteveien ukjent til nå

I januar 1980 ble det holdt et krisemøte i Trondheim, og til det møtet forelå rapport fra Sunndalsøra om flere utsettinger av yngel i norske elver fra 1975 til og med 1977. Transporten fra Sverige høsten 1973 ble ikke meldt inn. Det ble heller lansert en teori om at anlegget på Sunndalsøra kunne være infisert fra inntaksvannet fra Litledalselva.
Forskere fra Direktoratet for Vilt og Ferksvannsfisk i Trondheim har siden skrevet flere statusrapporter om Gyrodactylus Salaris i Norge. I disse rapportene er utsettinger fra Sunndalsøra sammenhold med infiserte elver, og det er sansynliggjort hinsides tvil at anlegget på Sunndalsøra er den viktigste smittekilden for spredning av Gyrodactylus Salaris til norske vassdrag. Hvordan anlegget på Sunndalsøra ble infisert har man imidlertid hittil ikke funnet ut av, inntil Brennpunkt i programmet 21. november kunne dokumentere transportveien fra Siljan i Sverige til Sunndalsøra.

Av Arne Eriksen og Magne Hansen


 
 
SØK

NYTTIGE SIDER

10 SISTE POLITIKK
30.04.2001 09:00
Trofast mot Løkkalaget
28.02.2001 09:17
Bomber og bedrag
15.12.2000 09:59
Svalbards framtid

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 21:14