La oss ta en tilfeldig sommerdag på 80-tallet, for eksempel 20. juni 1987. Riktig nok var kritikerfavorittene U2 på førsteplass i USA med Joshua Tree. Men Whitesnake var nr 2, Motley Crue nr 3, Bon Jovi lå på plass nummer 4, Poison nr. 5 og Ozzy Osbourne’s live-tribute til gitarist Rhandy Rhoads lå på sjette plass.

Det var ni dager før 16-års-dagen min. Jeg hadde alle de platene, bortsett fra Joshua Tree.

Fullstendig neglisjert

”Fargo Rock City” er skrevet av musikkjournalisten Chuck Klosterman, som vokste opp i Fargo i North Dakota. Har du sett filmen ”Fargo” skjønner du at det er som å vokse opp på bygda i Norge. Den første kassetten han fikk var Shout at the Devil med Motley Crue. Han spilte A-sida i tre måneder før han i det hele tatt snudde kassetten…

Brian Eno har sagt at ”bare tusen stykker kjøpte den første Velvet Underground-plata, men alle sammen ble musikere.” Okei, men ”To millioner kjøpte Shout at the Devil med Motley Crue – og alle forble mennesker.” Det er Klosterman sitt store poeng, og den fineste poesien jeg har lest på lenge. 80-tallsheavyen var ikke nødvendigvis så dyrisk bra, men betydninga av den er blitt fullstendig neglisjert av en hel generasjon musikk-kritikere, forståsegpåere og kanskje også heavy-fansen selv.

Glansdagene: Knut Folkestad (1986) - aldeles uten U2-plater. Les "Fargo Rock City" og du vil skjønne hvorfor han nå bare er litt flau over dette bildet.

Dø uten sex...

For det har nemlig vært sånn at man selv som såkalt ”voksen” har ledd litt av sin egen platesamling, akkurat som man har ledd litt av at man kommer fra et tettsted med ett lyskryss, eller at man hele oppveksten trodde at man skulle dø uten å ha hatt sex. Fargo Rock City tar bort den usikkerheten en gang for alle, akkurat som heavyen gjorde det på 80-tallet.

For mens band som R.E.M og The Cure sang om at det var greit å være annerledes og intellektuell, og det er klart at livet er vanskelig, så sa heavyen at ”hallo, du er ikke annerledes i det hele tatt”. Heavyen sa faktisk at du var bedre enn alle de andre:

”Fargo Rock City” er den første boka som skriver om den kulturelle betydningen av 80-tallsheavyen, og den er skrevet av en som selv var fan.

Pistol mot hodet

Til tider er boka kanskje litt for akademisk og analyserende, det er de personlige episodene som er best, fordi de er mest gjenkjennelige.

Samtidig skriver han utrolig morsomt, om hvorfor for eksempel Judas Priest fikk fansen til å rette pistoler mot hodet, mens effekten til Cinderella var at fansen gjorde det samme med hårfønere. Og når Chuck Klosterman sammenligner det å finne en bunke med gamle heavy-videoer med det å finne dødehavsrullene i kjelleren til foreldrene dine, skjønner du at det å ha vokst opp med Poison, KISS og Warrant, faktisk også kan gi deg en humoristisk sans. God bok!

(”Fargo Rock City” ble første gang utgitt i 2001, men kom i år i en oppdatert paperback-utgave. Blant annet har forfatteren føyd til noen betraktninger rundt mottakelsen av boka.

Av Knut Folkestad, MusikkMisjonen NRK Petre