Mambo Kurt med sitt kjære D-85 Yamaha-orgel.

Tyskeren har tatt en pause fra innspillingen av sitt tredje album, som også denne gangen inneholder kjente coverlåter, framført i bossanova-takt på et tungt D-85 Yamaha-orgel fra 70-tallet. Den nye skiva kommer ut i november, og Mambo Kurt er fornøyd.

- Jeg har gitt alt på den skiva. Det blir bra. It will kick ass, slår Mambo Kurt fast.

For Mambo Kurt er det to kriterier som må oppfylles for at han i det hele tatt gjør cover av andres musikk:

- Jeg må må like låta. Det spiller ingen rolle om det er Britney Spears eller AC/DC, jeg bare må like det jeg hører.
For det andre må musikken ha en melodi. Selv i speed-metall er det en eller annen meldodi til tider, sier Mambo Kurt som har gjort cover av Slayer-låta "Rain in blood"...

Mambo Kurt spiller i Oslo torsdag, i Bergen fredag og i Stavanger lørdag.

Mambo Kurt og The Bossa Babes

--------------------------------------------------------------------------------

Og i samme slengen; her er omtalen MusikkMisjonens Aage Wolff fikk av sin kompis Hallvard Notaker...

Derskulleruvært! Fytti fytti for en gal mann! Det tok helt av i ølteltet, 500 personer stod på bordene og ropte og klappet taktfast: Mambo-Kurt, Mambo-Kurt!

Han gjorde to sett med ekstranummere, til slutt sa han litt oppgitt på sitt herlige tysk-engelsk at "I almost don't know vat to do now", og så dro han en Rammstein-låt og litt AC/DC. Fyttehelvete. Andre gangen han kom tilbake sa han
at nå gav han blanke i hva vi likte, siden det var andre ekstranummer, så hvis han ville spille ompa, så ville han spille ompa. Candle in the wind-ompa!

Ajajajajajajjjj. Eller "I vood like to play for you a zong by a famous American singer-songwriter. It is...mmm...vell, here is Clawfinger: Nigger!" Åajjajajjjjajj, det var så fett, men uti det andre ekstrasettet var jeg helt utslitt, det var et litt intenst lydbilde, kan vi kanskje si, så borti to timer var nok for meg. Men makan ass, det var så fett. Han forklarte dessuten hvorfor han like å spille the heimorgel.

Jeg har glemt hva den første grunnen var, men den andre var at "I vant to make young people like you to dance in pairs". Deretter satte han på memoryfunksjonen (en stor rød lampeknott, verdens første, dette er et orgel fra 1977, før de digitale) midt i The final countdown, dro opp en dame på scenen og tok en svingom til orgel-gitarsoloen midt i sangen. Senere ble det litt stagediving og mye peking med lillefinger og pekefinger, og enda mer headbanging med det snåle huet hans.

Du kan grine og tisse i buksa av at du ikke var der. Dette var Wunderlich variations på et eller annet helt merkelig rusmiddel.

----------------------------------------------------------------------------------

På nett av Ken Håkegård, NRK Upunkt