Mange skal ikke ha kropper langt utenom det som skal være normalt før det blir en mental plage. Men hvorfor er det slik? En av Norges beste dokumentarfilmregissør, Margreth Olin forteller sin historie og svarene hun finner gjelder nok dessverre for mange flere enn hun selv.

Oppgjørets time

Tissatrengt?

Margreth fikk tidlig høre at kroppen hennes ikke var slik den burde være. Det satte spor. I ”Kroppen min” tar hun et oppgjør med alle sine medsøstre som bevisst eller ubevisst har merket henne med sine kommentarer om hennes kropp. Gutter og menn blir så godt som fritatt for all skyld. Ifølge Olin er medlemmer av hankjønnet tvertimot blant de mest oppmuntrende kroppskommentatorene.

Betroelser

Det er fantastisk modig av Margreth Olin å lage denne filmen. De fleste kan tenke seg til hva det koster. Ikke bare forteller hun sine intime betroelser til deg, men til hele kino-Norge. Hun forklarer detaljert hvilke deler av kroppen som har bekymret henne og hvem som har fått henne til å bekymre seg for det. I tillegg forteller hun historien sin godt ved hjelp av et poetisk billedspråk, blant annet filmet av Kim Hiorthøy.

Fy!

Og føttene helt nederst.

”Kroppen min” har noe å fortelle oss alle. Det handler om misoppfatningen om normalitet. Det handler om aksept for at folk er forskjellige. Det handler om at en ubetenksom og/eller uforstandig kommentar kan sette dype spor. Det er en fy-skam-smekk på fingra til ettertanke. ”Kroppen min” er bare 25 minutter lang, men det er 25 vise, vakre og viktige minutter!

Av Birger Vestmo, Filmpolitet