Av: Kine Jeanette Solberg/Monster/NRK
Kan man spørre noen om hva barnet deres døde av? Kan man spørre hvordan foreldrene hadde det på sykehuset? I podkasten «Tobias» gir Harald Eia og samboeren Nadina Bouhlou sine svar, og snakker om tapet av sin nyfødte sønn.
Forteller om sønnens korte liv
På seinvinteren i fjor ventet paret sitt andre barn, men seks uker før termin oppsto komplikasjoner. Nadina fødte en gutt under dramatiske omstendigheter, og ganske snart skulle det vise seg at gutten hadde en livstruende sykdom.
Sønnen, som fikk navnet Tobias, ble lagt på nyfødtintensivavdelingen på Rikshospitalet. Han lå i respirator og ble operert gjentatte ganger, men etter to måneder bestemte legene seg for å avslutte behandlingen. Og Tobias døde. I podkasten forteller Nadina og Harald om disse opplevelsene, og om sønnens korte liv.
– Folk som kjenner meg, vet at jeg er en ganske privat person. Å snakke om dette, så åpent og inngående, er ikke noe jeg trodde jeg ville gjøre, sier Nadina i podkasten.
– Hvorfor gjør du det da?
– Det er to grunner: For det første er jeg veldig stolt av Tobias. Han var fantastisk! Det var så få som ble kjent med ham, og derfor føles det fint å fortelle om ham, sier hun.
For det andre forteller hun at da Tobias ble født, var hun desperat etter å finne informasjon som kunne hjelpe henne i å orientere seg i situasjonen de hadde havnet i og følelsene den brakte med seg.
– Jeg googlet, jeg leste artikler, jeg leste bøker, og jeg lette over alt etter noen som hadde lignende erfaringer. Noen som hadde opplevd det vi opplevde. Men jeg fant ikke nok.
– Det blir bedre
Bouhlou forteller at hun trengte å sortere alle de nye tankene og følelsene sine.
– Jeg trengte at noen forsikret meg om at jeg ikke skulle ha det sånn for alltid. At en gang, uansett hva som skjedde, så ville ting bli bedre. Og det gjør det. Det er litt fint å få sagt.
– Kanskje det er noen som går gjennom noe av det samme, akkurat nå. Noen som tenker at de aldri vil bli glade igjen. Men, man kan bli glad igjen. Det gjør godt å tenke på at den erfaringen kan hjelpe noen. At noen kan begynne å tenke: «Det blir bedre», sier hun.
Stjernen i hjertet
– Jeg husker en av sykepleierne snakket om stjernen i hjertet, sier Harald Eia.
– At sorgprosessen var som en roterende stjerne i hjertet. Stjernen er spiss og skarp, ikke sant, og hver gang den roterte, så gjorde det vondt. Men for hver omdreining ble stjernen mindre spiss i tuppene, den ble slipt, den ble rundere i kantene, og etter hvert gjorde det mindre vondt i hjertet. Det er et litt fint bilde synes jeg. For sånn er det. Også er det litt fint å erfare hvor sterke vi mennesker er. Nadina og jeg har tålt dette. Vi står oppreist, sier han.
– Aldri feil å bry seg
Harald Eia forteller i podkasten at det er en annen erfaring som han også har lyst til å formidle, og det er at det aldri er feil å bry seg.
– Det er så lett å trekke seg litt tilbake. Man vet ikke helt hva man skal si, man blir ubekvem og tenker at de som er midt i tragedien har nok med sitt. Men det er aldri feil å sende en SMS, eller å spørre hvordan det går. En hilsen på døra, en melding, en klem, ikke noe av det er feil, sier Eia.
Samtidig erkjenner han å være den første til å forstå dem som ikke helt vet hva de skal si eller gjøre.
– Jeg ville reagert helt elendig. Da jeg studerte på Blindern, hadde jeg en venn som mista faren sin, og da husker jeg at jeg unngikk ham i et halvt år etterpå.
– Fordi du ikke visste hva du skulle si?
– Jeg ante ikke hva jeg skulle si. Jeg var helt hjelpeløs.
– Og hvis du er i tvil om du skal gå i en begravelse, fordi du ikke vet om du er nær nok, så gå. Jeg ble så utrolig glad for å se alle som kom, sier Nadina.
Fikk psykologhjelp
Harald og Nadina fikk hjelp av psykolog til å sortere alle disse følelsene etterpå.
– Jeg husker psykologen sa at vi kunne komme til å erfare at noen svikter litt, sier Eia.
– På hvilken måte?
– At noen som sto oss nær ikke helt fikk det til. At de ikke stilte opp, sånn som vi kanskje hadde trodd eller håpet. Og da, sa psykologen, da gjelder det å se litt stort på det.
Nadina nikker.
– Det er ikke så mange som har opplevd det samme som oss. Det var viktig for oss å huske på at det var ekstraordinært for de rundt oss, også. De har ikke noen trening i det, de heller. Noen faller den rollen veldig lett for, noen håndterer det ikke. Sånn er det, sier hun.
Joachim Førsund har laget postkasten
Det er NRKs podkastjournalist Joachim Førsund som forteller denne historien. Han har vært en god venn av Harald og Nadina i mange år.
– Da dette skjedde, reagerte jeg som alle Harald og Nadinas venner gjorde: Vi var redde, og fortvila, og vi syntes forferdelig synd på dem. Men så vokste det fram en annen følelse også: Jeg var vanvittig imponert over hvordan de håndterte situasjonen. De holdt oss oppdatert, var åpne om følelsene sine og inviterte oss til sykehuset.
Han sier at parets åpenhet gjorde det veldig mye lettere for dem som sto på sidelinja.
– Og jeg tror kanskje det ble lettere for dem også.
– Hvordan da?
– Det er ofte vanskelig å vite hva man skal si. Kan man spørre hva et barn døde av? Kan man spørre hvordan de hadde det på sykehuset? Fordi man ikke helt vet, så lar man det være. Dermed oppstår ofte en dyp kløft mellom de som opplever noe fælt og dem som er rundt, sier han.
– Og i fjor høst, da alt var over, og livet liksom skulle gå videre, så spurte jeg om de ville dele dette med enda flere enn oss nærmeste. Jeg tenkte at siden denne åpenheten hjalp oss, så ville den kunne hjelpe andre også.
Førsund står fra tidligere blant annet bak podkaster som «Det svarte flagget», «Familiene på Orderud» og «Koht vil leve».
Hvis du er i en lignende situasjon og har behov for å snakke med noen kan du f.eks. kontakte Landsforeningen Uventet barnedød. De tilbyr bla oppfølging til foreldre som har mistet et barn.
- Podkasten kan høres her fra 12. august kl. 06.00.