Oslo, desember 2017
På et helt vanlig møterom.
På en avdeling for psykisk syke.

På den ene siden av bordet sitter en overlege og to spesialistsykepleiere.

På den andre siden sitter en familie.
Og en mor i sjokk.

Det som ikke skulle skje, har skjedd. Sønnen hennes har tatt sitt eget liv – selv om de lovte å passe på.

– Vi kommer til å gjøre opptak av dette møtet, sier familien.

00:00
«Jeg har skreket en uke,
jeg har skreket siden han kom inn her.
Og dere tar oss ikke alvorlig.
Hva er det som skjer? »
«Jeg sto på startstreken
til å få han ut fra dette helvetes sykehuset,
og så klarer dere ikke å passe på han.»

Hvordan er det mulig?

Hvordan kunne Preben (28) stenge døra og ta sitt eget liv – mens han var tvangsinnlagt?


på lukket avdeling

Kapittel 1

Den siste dagen

Han sitter på en pinnestol, i bare shorts og t-skjorte. Han er tom i blikket og rugger forsiktig fram og tilbake. Ansiktet er uten en mine og hendene ligger rolig i fanget. Tårene triller, men ingen får røre ham nå.

På cella si, som han kaller det. I fengselet, som han kaller det. Tvangsinnlagt i øverste etasje – på lukket avdeling med psykose og paranoide vrangforestillinger. Han har storslagne tanker om seg selv og sin egen posisjon i verden, langt inn i det konspiratoriske.

På psykiatrisk avdeling mot sin egen vilje. For 30-årene skal bli hans tiår, lover familien.

Moren Helga får ikke komme på besøk. De kan treffes, men ikke der inne på cella, sier han.

Kanskje vil han beskytte henne mot de dystre, slitte omgivelsene? Kanskje er det for nedverdigende å ta imot sin egen mor på det sterile pasientrommet? Kanskje han ikke vil at hun skal se ham slik, rett og slett. Han er jo ikke syk.

Denne ettermiddagen kjenner hun noe på seg og trosser Prebens ønsker for første gang siden han ble lagt inn. Hun går inn og setter seg ned på senga inne på rommet hans. Han har akkurat fått vite at han ikke får flere permisjoner før han tar medisinene sine som han skal.

Han ser tomt opp på henne.

Utenfor har den første snøen så vidt lagt seg. Ikke mye, men nok hvitt til å lyse litt opp i førjulstida. Det er bare ei knapp uke igjen til julaften nå.

« Mamma, du skal ikke være her. Du må gå nå, sier han lavt. Unnskyld, mamma. Unnskyld. »

Hun har aldri sett han så dårlig før. Hun går ned i resepsjonen og sier:

– Nå dere ta vare på han.

– Du må gå hjem og slappe av, sier de.

– Vi passer på han, lover sykepleierne.

Bare timer senere tar
Preben Nicolay Wilhelmsen
livet sitt inne på rommet.

Preben
Foto: Privat

Han er ikke alene.

Annenhver dag tar minst én person­ livet av seg i psykisk helsevern.

NRK har gransket 200 selvmord­. Pasienter som tok sine egne liv mens staten skulle passe på.

56 av dem tok livet sitt under innleggelse. ­Mange på sitt eget rom.

Kapittel 2

Slapp av – det ordner seg

Dab to the left! Dab to the right! Crab cross - dab cross!

Det gjaller utover spisebordet hjemme i Oslo.

Preben og lillesøstera Agnes Cecilie spiller inn nok en tullevideo på mobilen hennes – denne gangen med noe usynkronisert dabbing. Hun har åpenbart gjort det tusen ganger før, men han er med på sitt keitete, morsomme vis.

« Jeg var jo mye bedre enn deg der. Jeg var jo Oscar­nominert der, jeg! »

Han er virkelig kjekk – med halvlangt lyst hår, skjeggstubber og roser i kinnene. Sånne du får av å gå tur i kald, frisk luft. Eller le masse med de du er glad i en fredagskveld.

Videoen er tatt opp ett år før han tar sitt eget liv.

Preben legger to sterke armer rundt lillesøstera og gir henne en skikkelig bamseklem. Den spede jenta forsvinner inn i armene hans, før hun dukker fram igjen og planter et skikkelig smask på kinnet til storebroren.

– Det er kjærlighet da. Det er bestevennen min, sier Agnes.

Hun er 12 år yngre enn han, men det er noe spesielt mellom dem. Hun har to andre storesøsken også, men har noe helt eget med Preben.

Kanskje det er fordi han fortsatt bor hjemme mens de andre flytter ut. Kanskje det er fordi han er så positiv og bekymringsløs. En livsnyter. Slapp av – det ordner seg, pleier Preben å si.

– Vi ble veldig tette sammen, spesielt da pappa døde av kreft. Preben lærte masse av pappa, som han lærte videre til meg. Frigjør deg, ta sjanser og ha det gøy!

– Da jeg kom i tenårene kunne jeg alltid snakke med han om masse tenåringsdritt. Hvis jeg fortalte mamma om noe, var hun ikke alltid enig med meg. Hver gang jeg gikk til Preben, klarte han å se det fra et annet perspektiv, sånn at jeg forstod det. Jeg var jo så ung.

Når Agnes tenker på Preben, liker hun å spille musikken han spilte. Sangene han likte. Da er han plutselig veldig nær. Da ser hun ham for seg og smiler.

Andre dager kommer sorgen som et slag i magen.

Hun vet aldri når det kommer. På t-banen, på hjemveien om kvelden kanskje. Da klarer ikke Agnes å stå oppreist. Hun begynner å riste og mister liksom pusten. Hun pleier å klype seg selv i hendene for å flytte fokuset vekk fra det som gjør så vondt.

Agnes på t-banen
Foto: Syver Gustavo Svensrud

Hun kommer seg alltid hjem på et vis. Da liker hun å ta på seg Preben sin genser. Noen ganger sitter hun på badet og gråter.

– Det kommer aldri til å bli bedre. For hver dag som går, savner jeg han bare mer og mer. Jeg prøver å være sterk, men jeg vil egentlig bare at denne smerten skal gå bort.

Kapittel 3

Beginner’s mind

Varmen er som blåst vekk. Den som kom så tidlig i år og fikk oss alle til å gå rundt å si «dette kan da ikke vare». Det er i hvert fall ingenting sommerlig over denne junidagen på Ris kirkegård i Oslo. Prebens aske skal i jorda.

Familie og venner treffes, klemmer hverandre og småprater litt, mens de trekker frakkene og jakkene tettere rundt seg.

I ly for alt småsnakket sitter Agnes. Alene, på huk foran graven og orker ikke snakke med noen.

– Blir det fint sånn, spør storesøstera, som kommer bort for å sette ned noen friske blomster.

– Nei, det er så jævlig mye rosa, sier Agnes surt.

Hun er forbanna, rett og slett. Prebens navn har kommet opp på gravstøtten, men alt Agnes klarer å tenke på nå er helsevesenet. Hvorfor klarte de ikke å gjøre jobben sin?

En alvorlig mann i svart dress, med spade og en boks i hank, kommer bort og vil tydelig begynne.

– Det er ufattelig vondt og umulig å forstå at vi er her nå, sier presten som har kommet.

Agnes, Helga og Emilie under urnenedsettelsen
Foto: Patrick da Silva Saether

De voksne tar fram store solbriller og griper etter snytepapir, men Agnes skjuler ingenting.

Tårene renner tett nedover kinnene nå og legger seg som tunge dråper på det varme skjerfet under.

Så senker hun storebrorens urne ned i graven og tar to forsiktige spadetak med jord oppå.

– Gi sorgen rom, sier presten etterpå. Dere skal gråte og være sinte, men også glede dere over den Preben var og alt det dere fikk oppleve med ham. Han blir ikke borte, lover hun.

Agnes pakkes inn igjen – i en gigantisk klem mellom storesøsknene Jens Petter og Emilie. Flatklemt av søskenkjærlighet dempes lyden av uling langt der inne fra.

Jens-Petter og Emilie omfavner Agnes
Foto: Patrick da Silva Saether

– Beginner’s mind, Agnes. Lev hver dag som om den var din siste, sa alltid Preben til meg. Men han døde for ingenting. Han skulle jo ikke dø – han var så ung!

Kapittel 4

Rusutløst

– I have learned that life is not for beginners, skriver Preben.

Det er som kjent langt mellom liv og lære.

Noen måneder før han tar sitt eget liv starter Preben en blogg, der han forteller om livet sitt og hva han har lært av all motgang.

Preben trøbler med skolen og senere, i 20-årene, misbruker han stoffer. Mest hasj, som utløser den første psykosen i 2013. Han blir innlagt og medisinert, men senere samme året skjer det igjen. Samtidig mister han brått den kreftsyke faren sin.

Likevel klarner det. Preben tar opp igjen en del fag på BI – seks A’er og to B’er. Nok til å komme inn på en master i finans høsten 2016. Nå går det så bra at han slutter på medisinene.

Hele familien samlet en sommerdag
Foto: Privat

– Preben var en ordentlig gutt, en som alle likte. Han hadde mange venner og var snill og omtenksom, minnes moren.

– Er. Er, sier Emilie strengt, mens tårene triller. For meg er han fortsatt. Jeg klarer ikke si «var» for da blir det mer virkelig. Han er og kommer alltid til å være det snilleste menneske jeg vet om.

For Preben kommer tilværelsen, et eller annet sted mellom virkelighet og fantasi, tilbake.

På nyåret oppdateres bloggen med filosofiske, nesten uforståelige kapitler om tro, tvil og balanse i livet.

– Jeg har lært at jeg verken skal søke eller gi anerkjennelse. Man skal respektere og elske andre. Da får du frihet, skriver Preben.

Utad er han velstelt og vennlig. Intelligent og belest. Han er en smart student, som drømmer om å utgjøre en forskjell i verden. Inne i hodet hans, for andre i hvert fall, vokser kaoset.

Han har også det psykiaterne kaller grandiose tanker om seg selv – om å endre verden.

Han blir lagt inn for tredje – og siste gang. Nå på tvang. Ikke samtykkekompetent, heter det på legespråket. Ute av stand til å forstå sin egen situasjon og sykdom. På spørsmål fra behandlerne om han har tenkt på å ta sitt eget liv, nekter han for det. Han er jo ikke syk.

– Vi sa alltid til Preben at 30-årene blir ditt tiår. Da skulle han få blomstre. Det var vi helt overbevist om alle sammen. Han var meget intelligent, og da skulle han få bruke det til å gjøre den forskjellen han ville, forteller moren Helga.

– Jeg trodde virkelig vi hadde fått det til når han ble lagt inn, sier storebroren Jens Petter.

Kapittel 5

Nødrop

Etter en stund på en akuttpost blir han flyttet til Vor Frue Hospital – til en langtidsplass på lukket avdeling ved Lovisenberg sykehus. Preben er rasende. Han vil ikke flyttes og føler seg helt umyndiggjort. Han sier han er blitt fratatt stemmeretten.

Preben mener legene bare er ute etter å ødelegge ham og krever lavere medisindoser. I et mobilopptak konfronterer han en av sine behandlere. Så sender han lydfila til familien – fra lukket avdeling. I kopifeltet står også sykehuset.

00:00
«Den høye dosen som dere har gitt meg
er totalt urealistisk i min situasjon.
Jeg er ikke noe fare for noen andre, eller meg selv.
Jeg har balansert kommunikasjon,
og skal ikke medisineres på denne måten i det hele tatt.»
«Jeg blir så dårlig at …
Altså det blir jo helt lammelse.
Jeg kommer til å sove 24 timer
når jeg går på de medisinene dere har gitt meg.
Er det det som er målet deres med behandling?
Og det er det dere vil?»

Det er november 2017. De neste ukene går 28-åringen mer og mer inn i sin egen fantasiverden.

De ansatte prøver å tilnærme seg ham forsiktig, men lykkes ikke. De blir, ifølge journaler de selv har skrevet, sittende å høre på hans psykotiske utspill og unngår å prøve å orientere ham om hva som er virkelighet og hva som er fantasi.

– Jeg trodde vi kunne stole på dem. Han var på oppbevaring. De så ikke Preben. De prøvde å få kontakt, men han var negativ til det. Da ga de opp, og han ble bare dårligere og dårligere, forteller moren.

Preben nekter gruppesamtaler, musikkterapi, trening, og medisiner blir hoveddelen av behandlingen. Likevel får han jevnlig reise hjem til moren på permisjoner.

Samtidig går det lenge mellom grundige samtaler med behandlere. På et tidspunkt mot slutten går det hele ti dager uten at noen med hovedansvar kaller ham inn til time.

« Overlegen som har ansvaret for Preben er borte fire av seks uker han er innlagt. Tre av dem var hun sykmeldt og den siste hadde hun ferie. Da sier det seg selv at det er vanskelig å få gjennomført samtaler og skape tillit. »

Jens Petter

Den aktuelle overlegen har ikke svart på NRKs henvendelse, men dokumenter vi har fått tilgang til viser at sykehuset ikke er enig i familiens uttalelse om overlegens fravær. Sykehusledelsen mener behandlingen av Preben var forsvarlig.

NRK har avdekket gjentatte feil og lovbrudd begått i helsevesenet.

I nesten halvparten av de 200 selvmordene vi har gransket har sykehusene brutt loven.

Mer enn halvparten av disse lovbruddene fikk ingen konsekvenser for dem som hadde ansvaret for pasientene.

kapittel 6

Avskjeden

– Vi får en ny sjanse i et nytt liv. Slik kan vi takle døden.

To dager før Preben tar sitt eget liv legger han ut sin siste artikkel på nettet. Gjennom hele høsten har han publisert forskjellige tekster på sin profil på et sosialt nettverk. Han kaller den siste for The Reincarnation of Death.

De siste dagene slutter han også å ta medisiner, slutter å spise og drikker nesten ingenting.

– Vi får en sjanse til – til å nå drømmene våre, finne ekte kjærlighet og bli en som forstår verdien av seg selv og andre, står det.

Er det et avskjedsbrev? Jens Petter følger med på nettet og har tidligere varslet sykehus om at de må lese artiklene, som blir mer og mer komplekse.

Ingen av lederne på sykehuset leser dem, ei heller den siste. De vil ikke logge seg på og legge igjen spor på profilen, til tross for at de har fått Jens Petter sitt private brukernavn og passord. Det er ikke vanlig prosedyre, og også pasienter har rett til et privatliv, mener overlegene.

Vor Frue Hospital
Foto: Patrick da Silva Saether

Sykehuset mener han er ekstra sårbar fordi han ikke selv forstår at han er syk og fordi han nekter å samarbeide om behandlingen. Spesialistene mener likevel at risikoen for at han skal ta sitt eget liv er lav. Han har aldri forsøkt det før, men tilsynet på rommet hans trappes opp nå – til minst en gang i timen.

« Jeg burde ha stolt mer på min egen magefølelse. Fordi jeg sa jo her skjer det ingenting. Han blir bare sykere og sykere. Vi må få gjort noe. »

Helga

Dagen etterpå sitter Preben i mørket på dagligstua i flere timer og mediterer. En sykepleier stikker hodet inn og spør om de skal ta et slag sjakk.

– Kanskje ved en annen anledning, sier Preben og blunker lurt til pleieren.

Han føler seg bedre nå som han ikke tar medisinene lengre, sier han. Han driver med noe han kaller et spirituelt rituale.

– Jeg er ikke redd. Jeg har fred i sinnet. Det er ikke noe å bekymre seg for, forsikrer han.

Kapittel 7

Den siste uka

Det er den siste uka Preben lever. Vi lar sykehusets journaler og morens dagbok fortelle om tilstanden hans de siste dagene:

13 13. desember des

Pasientjournal

Pasienten presenterer vrang­forestillinger. Sier han er et mediehus og derfor kan publisere hva han vil. Sier at undertegnede og sykehuset er vrangforestilte. Sier han ikke er syk.

Mors dagbok

Onsdag

Preben hjemme hele helgen. Snakket med legen. Han har ikke hatt samtale med Preben siden 4.12. Sykehuset kun gitt medisiner og overhodet ingen behandling (...) To måneder uten at noe har skjedd. Ringte Vor Frue og skjelte dem ut. Sa at nå kjemper jeg for Prebens liv og helse og at de nå måtte SE ham. Situasjonen er uholdbar.

Pasientjournal

Mor ringer posten. Hun er opprørt over at hun ser pasienten er dårligere, og ønsker å vite hva planen er videre. Mor sier det ikke fungerer slik det er nå. Hun ønsker ikke at han bare får medisiner og drar hjem. Observert at pasienten snakker med seg selv.

14 14. desember des

Pasientjournal

Pasienten vurderes med noe redusert ansiktsmimikk i dag. Sier det er som en fengselsstraff å være innlagt.

15 15. desember des

Pasientjournal

Pasienten forteller at han ikke har spist i dag, fordi han er frustrert over å være innlagt. Oppfordres til å spise (...). Suicidalvurdering: Pasienten benekter selvmordstanker. På generelt grunnlag er suicidrisikoen økt (...). Risikoen vurderes uendret aktuelt, og ivaretatt ved rådende tilsyn og behandling på avdelingen. (...) tentativ utskrivelse 04.01. Avtaler møte 19.12, hvor mor sier hun kommer til å stille klare krav til plan for sønnen.

17 17. desember des

Mors dagbok

Søndag

Har ikke sett Preben siden tirsdag. Han tok trolig ikke medisinen sin på mandag 11/12, ei heller fredag, lørdag og i dag.

18 18. desember des

Pasientjournal

Pasienten har gjennom helgen nektet å ta medisin. (...) Framstår med nedsatt ansiktsmimikk og nedsatt stemningsleie. Vurdering:(...)økte psykotiske vrangforestillinger (...). Øker tilsynsgrad grunnet forverring av psykose siste dager. Har ingen suicidale ytringer den siste tid, men spiser ikke. Forskyver tentativ utskrivningsdato til medio februar. Tiltak: Tilsyn hver time. Ingen utgang.

Mors dagbok

Mandag

Ikke vært i kontakt med Preben i dag. Har ringt mange ganger, men han tar ikke telefonen.Hadde akkurat lang samtale med legen. Sier Preben er klar og tilstede så lenge tema ikke vinkles inn på det som opptar han – (...) det gode mot det onde. Så får vi krysse fingrene. Uansett får vi Preben hjem til jul.

19 19. desember des

Pasientjournal

Pasienten framstår nedstemt. Han er rød i fjeset og kan for undertegnede se ut som om han har grått. På spørsmål om hvordan det går med ham, sier han at han har det bra etter forholdene. Pasienten sier at han ikke ønsker å snakke og at han trenger tid for seg selv. Pasienten holder rommet fram til tilsyn kl 19.30.

Pasientjournal

Posten kontakter undertegnede kl 19.32 og informerer om at pasienten har tatt sitt eget liv. Det skal ha vært en time siden siste tilsyn av pasienten. Vi går til pasientens rom og finner pasienten på baderommet. Pasienten blir tildekket med et laken. Personalet kontakter sykehusprest som reiser hjem til mor.

Kapittel 8

Ingen kommentar

« Da de fant ham var han kald. Hvordan er det mulig – å låse døren og ta sitt eget liv inne på lukket avdeling – under tvang? »

Helga

Selvmordet ble varslet til Statens helsetilsyn, slik alle sykehus og klinikker i spesialisthelsetjenesten må gjøre når noe alvorlig skjer med pasienter under behandling.

Saken ligger nå hos fylkesmannen i Oslo og Akershus som undersøker om Vor Frue Hospital brøt loven om å gi forsvarlig behandling. Verken sykehuset eller fylkesmannen vil kommentere selvmordet så lenge saken ikke er ferdigbehandlet, men dokumenter fra tilsynssaken som NRK har lest viser altså at sykehuset mener behandlingen var god nok.

Helga forteller at overlegen, bare noen timer før Preben tok sitt eget liv, sa i et møte at tilstanden hans hadde gått fra såkalt psykotisk hypomani til psykotisk depressiv – altså en tydelig forverring. Til en livsfarlig fase. Det blir påstand mot påstand.

« Slike pasienter skal ha kontinuerlig tilsyn. Hvorfor fikk ikke Preben det? Jeg er rasende. Dette burde aldri skjedd. Jeg skjønner det ikke, spesielt med den dramatiske endringen i situasjonen hans siste uka. »

Helga

Ifølge dokumenter fra tilsynssaken som NRK har lest kjenner ikke overlegen seg igjen i dette. Overlegen viser til at Prebens tilstand heller ikke er endret noe sted i journalene hans.

Vor Frue Hospital har fått lese alle påstandene fra Prebens familie, men vil likevel ikke kommentere dem så lenge saken er under tilsyn. Avdelingsoverlege Morten S. Selle skriver i en generell kommentar på epost at:

Selvmordet har gått inn på oss også, og vi beklager på det sterkeste det tragiske utfallet. Når de pårørende forteller at de ikke ble til lyttet til på en tilstrekkelig måte, så er dette en veldig viktig tilbakemelding til oss som vi tar med i arbeidet for forbedring i våre rutiner og arbeidsmåter.

Hva om det viser seg at sykehuset ikke har gjort noe galt – at behandlingen av Preben var forsvarlig?

– Det er ikke akseptabelt. De har 100% ansvar for at vi er én mindre. De gjorde ikke jobben sin. Vi må leve med dette resten av livet. Det går ikke over, sier Emilie.

« De har uten tvil et liv på samvittigheten. De kommer aldri til å erkjenne at de har gjort noe feil. »

Jens Petter

Prebens familie venter også på en avgjørelse fra politiet som undersøker om det skal opprettes en straffesak mot sykehuset. Heller ikke det er avgjort ennå.

De kjemper for at Prebens død ikke skal være forgjeves, som de sier. De vil at sykehuset skal se og innrømme sine feil.

– Jeg er en brysom brikke fordi jeg våger å stille spørsmål ved deres behandling. Jeg kjemper mot en usynlig vegg og kommer ikke gjennom. De beskytter hverandre. Systemet beskytter hverandre, mener Helga.

Men enda viktigere for Prebens familie: At ingen andre skal måtte oppleve det samme.

Etterpå vil de sørge i fred. Det er nok nå, som Helga sier.

Epilog

22 22. desember des

Mors dagbok

Torsdag

Hvordan kunne dette skje? I 2 måneder har jeg kjempet for at de skulle begynne å SE ham, men til ingen nytte. Dette må ALDRI SKJE IGJEN! Vi skal gjøre vårt! Preben Preben Preben

23 23. desember des

Pasientjournal

Tingene til pasient har blitt samlet og puttet i bokser/poser. Bror kommer og henter ting i morgen. I kommoden til avdøde fant man to tomme flasker med sprit.

Denne saken er basert på intervjuer med familien, Prebens pasientjournaler, dokumenter og brev knyttet til den pågående tilsynssaken samt mors dagbok og Prebens egne tekster.

Etter at denne saken ble publisert har fylkesmannen i Oslo og Akershus gjennom tilsynssaken konkludert med at behandlingen av Preben Nicolay Wilhelmsen var forsvarlig. Les saken.

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?

  • Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40
  • Mental helses hjelpetelefon: 116 123
  • Chattetjeneste fra Kirkens SOS: soschat.no