Mobbeflyktningen

«Jeg er lei av mobbing» står det på den lille sammenbrettede lappen. Det er tegnet og skrevet med gult, rødt og blått. På den står også navnet til rektor og navnet på jenta. Vi kaller henne «Tuva». Hun heter ikke det.

– Jeg ble mobbet siden andre klasse, sier hun.

«Tuva» ser ut som en vanlig jente. Hun har mørk blondt hår. Hun har begynt å sminke seg med maskara. Håret er dratt bak i en hestehale.

Håndball spiller hun fortsatt sammen med venninnene i bygda der hun bor. Og hun har venner i nabolaget.

Det var guttene i klassen som mobbet henne. Det gjorde at ingen i klassen tok henne på alvor etterhvert. Og hun følte seg nederst på rangstigen, ignorert og latterliggjort.

– Jeg var så lei.

I dag er hun tolv år. En dag, for snart to år siden da hun gikk i femte klasse og var ti år, var det nok.

– De begynte å le av meg da jeg leste høyt. Så jeg satte meg ned og skrev hva jeg følte i brevet. Så la jeg det i rektors postkasse.

Hun satt seg ned med penn, papir og fargestifter. Hun skrev hvem mobberne var, og avsluttet brevet med: "Jeg føler at det er riktig å bytte SKOLE!!!"

Var bekymret

– Vi lurte en stund på hva som var feil, sier faren om tiden før de visste.

Foreldrene forteller om en jente som hadde det vondt. Hun hadde store sinneutbrudd, gråt mye og kranglet mye med søsteren og foreldrene. De lurte på om hun hadde tidlige hormonsvingninger eller om hun var bipolar.

– Hun fortalte at hun ikke hørte til, at hun ikke ville gå på skolen og at hun ikke ville leve, sier moren.

Foreldrene tok kontakt med en barnepsykolog. De skjønte at «Tuva» ikke hadde det bra. De snakket også med kontaktlæreren.

Rektoren ved skolen bekrefter overfor NRK at heller ikke de skjønte at «Tuva» ble mobbet, til tross for at det var satt inn ekstra ressurser på grunn av urolig klassemiljø.

Så kom brevet. Det var mai.

Foreslo at hun kunne bytte klasse

– De foreslo at vår datter kunne bytte klasse eller at hun skulle utvikles seg på en slik måte slik at hun ble tryggere på seg selv, sier faren om skolens reaksjon på mobbebrevet.

«Tuva» ble tilbudt et kurs for å få bedre selvtillit.

– Vi hører ofte om skoler som setter inn tiltak overfor mobbeofferet i stedet for mobberne, sier Irma Rustad, generalsekretær i foreningen Mobbing i skolen. Foreningen veileder foreldre til mobbeofre.

Rustad mener at skolene ofte sykeliggjør mobbeofre ved å sende dem til helsesøster, psykolog og andre behandlere. Hun mener det er urimelig, og at mange barn opplever det som urettferdig.

– Det er mange mobbeofre som trenger hjelp, men dette kan de ikke gjøre uten å stoppe mobbingen.

Hun mener det kan gjøre vondt verre.

– Det kan være veldig skadelig fordi det isolerer og stigmatiserer barnet som om det er det som er problemet.

Rektoren ved skolen forteller at det ble satt igang en kartlegging av klassemiljøet etter at de skjønte at «Tuva» ble mobbet.

– «Tuva» ble involvert, hørt og fikk uttale seg om tiltakene, og det samme gjaldt foreldrene. Tiltak for å stoppe mobbingen ble igangsatt både overfor enkeltelever og klassen, skriver hun i en epost uten å skrive noe mer om hva slags tiltak det var snakk om.

Savnet at mobberne ble stoppet

– Det var veldig lite konkrete tiltak for de som mobbet. Da er fokuset snudd feil vei, sier faren.

Han mener ikke skolens "verktøykasse" er god nok. I dag kan elever som mobber straffes med de sanksjonene som finnes i skolens ordensreglement. Regelverket varierer fra skole til skole, og kommune til kommune.

– Det virker som skolen var redd for å sett inn tiltak mot mobberne.

Det avviser rektor.

– I vurdering av egnede tiltak for å få stoppet mobbing, kan skole og hjem ha ulike syn uten at dette innebærer at skolen er «redd for» å stoppe mobbere, skriver hun.

– Det er mye bagatellisering, sier Rustad.

Hun mener at mange skoler tar for lett på mobbing og har en motvilje til å definere mobbing som mobbing.

– At de for eksempler kaller det plaging, enkeltepisoder og sosiale konflikter. Det gjør det vanskeligere stoppe mobbingen.

– Må fotfølges

Moren og faren til «Tuva» synes det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre i alle mobbesaker, men mener at mobberne burde blitt passet bedre på av voksne.

– Man kan kanskje kalle inn foreldrene til disse barna. Slik at de må følge barna til skolen og være sammen med dem på skolen til problemet er løst, sier faren.

– Mener du å straffe foreldrene for det barna gjør?

– Foreldre er ansvarlige for barna sine, også når de er på skolen. Hvis de har et barn som plager andre, så må de hjelpe og rettlede barnet sitt.

Rustad bekrefter at å sette "et frimerke" på mobberne er et effektivt virkemiddel som kan brukes med dagens regelverk. Da er det riktignok skoleansatte som må fotfølge mobberne, ikke foreldrene, og det er ressurskrevende.

– Det er ikke snakk om straff, men å korrigere adferd.

Hadde ikke tiltro til tiltakene

Skolen til «Tuva» hadde samtaler med mobberne, hun fikk velge hvor i klasserommet hun ville sitte, og elevene hadde samtalegrupper i klassen.

Men «Tuva» og foreldrene hadde ikke tiltro til at det ville stoppe mobbingen. Hun hadde hatt det vanskelig lenge nok. I august, bare tre måneder etter brevet til rektor, begynte jenta på ny skole i nabokommunen. Det var hennes eget ønske og noe foreldre sørget for.

– Da var saken slutt. Siden da har vi ikke hørt noe fra skolen, sier faren.

– Vi tolker det som om de var glade for at problemet var ute av verden.

– Hvorfor jobber de ikke for å få henne tilbake?

I dag ligger brevet «Tuva» skrev i mappen der foreldrene har samlet alle dokumentene fra saken. Brevene til rektor, skolen, kommunen og Fylkesmannen. De ligger der som et avsluttet kapittel.

Men foreldrene vil ikke at skolebytte skal bli et avsluttet kapittel for skolene. For «Tuva» er slettes ikke alene om å ha byttet skole på grunn av mobbing.

– Skolen eller BUP bør ha ansvaret for å holde kontakt med elever som har sluttet, sier moren.

Foreldrene mener at skolene bør tilby elever å komme tilbake når problemene er løst, og jobbe for det selv om barnet har byttet skole.

– Det er ikke sikkert eleven ønsker å komme tilbake, men det må være elevens valg.

De mener skolen uansett burde informere foreldrene og den som ble mobbet om hva de har gjort for å få slutt på mobbingen.

Skolebytte bør sees på som et midlertid tiltak mener de.

– Når man varsler har det gjerne gått så langt at man ikke orker mer. Skolens mål må likevel være å få barnet tilbake i sitt nærmiljø, sier faren.

– Har en stående invitasjon

Skolesjefen i kommunen der «Tuva» bor tok over ansvaret for kontakten med foreldrene etter at hun ble skrevet ut av nærskolen.

– Jeg ser at vi på skolen kunne vært tydeligere på å kommunisere direkte til henne at vi ønsket henne velkommen tilbake. Hun har en stående invitasjon til å komme tilbake, med en tilhørende løfte om at vi skal sikre at hennes psykososiale rettigheter blir ivaretatt, skriver rektor i eposten.

– Hva har dere gjort for å hindre at de som mobbet «Tuva» ikke skulle fortsette å mobbe andre etter at hun byttet skole?

– Etter sommerferien involverte vi pedagogisk-psykologisk tjeneste til å følge opp kartleggingen i klassen sammen med skolen. Klassen og enkeltelever følges fortsatt tett opp.

– Enorme kostnader

Irma Rustad i foreningen Mobbing i skolen forstår godt ønsket til foreldrene til «Tuva».

– For mange familier har dette enorme kostnader. Det kan være et barn som har fem minutter til skolen som plutselig må ta buss og ferge i timesvis for å få oppfylt sin rett til trygg skolegang.

Dessuten stopper ikke mobbingen selv om mobbeofferet slutter, sier Rustad.

– Problemet slutter ikke hvis man ikke stopper mobberne. Skolen bør gjøre det både for de elevene som er igjen og får den som har blitt mobbet.

Hun bekrefter at andre foreldre også opplever at skolene føler de er kvitt et problem når mobbeofferet slutter.

– Ja, og det blir helt feil.

Må velge skole igjen

– Det er vonde år jeg vil glemme, sier «Tuva» om tiden på bygdeskolen.

Til høsten begynner hun på ungdomsskolen. Hun kan begynne på skolen på hjemstedet, eller hun kan fortsette på skolen hun går på. Foreldrene forteller at de vurderer hva de skal gjøre, og at kommunen har sagt at de er villig til å legge til rette for at hun igjen kan gå på skole i nærmiljøet.

Ungdomsskolen er ikke den samme skolen som hun sluttet på, men en skole der elever fra tre barneskoler i området samles når de begynner i åttende.

Men det kan virke som 12-åringen allerede har bestemt seg.

– Jeg vil ikke ta sjansen på at de begynner å mobbe meg igjen.

Hva skal man gjøre?

– Si ifra til foreldrene, oppfordrer «Tuva».

Selv om hun begynte på ny skole og fikk en trygg hverdag, la ikke foreldrene saken fra seg. De klaget til kommunen, og klagen gikk videre til Fylkesmannen. Skolen fikk kritikk av begge instanser.

– Vi er ikke på jakt etter å straffe de som har vært involvert. Men hvis de kan lære noe av dette, slik at de kan angripe mobbesaker bedre neste gang så er det bra. Men vi frykter dessverre at de ikke har lært noe, sier faren.