Kampen om å bli brannmann

Det er oktober i Oslo. 240 menn og kvinner er ved Sognsvann. Om en liten stund vet de om de er et skritt videre på veien til å bli brannmann, eller om å løpe rundt vannet var så langt de kom denne gangen.

Allerede har de kommet lenger enn de fleste i kampen om å bli brannkonstabel i Oslo brann- og redningsetat. 22 nye konstabler skal ansettes. I år var det 523 søkere. Under halvparten får prøve seg på den første opptakstesten.

Sondre Flaa Eieland (31) står på startstreken. Hans største drøm for fremtiden er å bli brannmann. Når sant skal sies, er det hans eneste plan. Han må klare dette. Nå gjelder det å klare å komme seg rundt vannet på under 15 minutter.

Når startskuddet går, legger Sondre seg i teten av gruppa si med en gang, og der holder han seg. Selv om ikke de andre er langt bak, ligger han først rundt hele vannet. Når han passerer målstreken, viser klokka 11 minutter.

Drømmen lever videre.

Halvparten av kandidatene kom seg rundt vannet innenfor tiden.

På søken etter en ny drøm

Fem måneder tidligere. Det er vår på Grønland. Det er mai 2016 og sola er oppe nesten hele døgnet. Sondre Flaa Eieland (31) går på ski over øya sammen med kona si og fetteren sin. I ett år har de planlagt og forberedt seg til ekspedisjonen, som varer i 28 dager.

Sondre bruker mye av tiden til å tenke på hva han skal gjøre med livet sitt. Frem til nå har ikke planene og drømmene for fremtiden gått som han hadde tenkt, og han er på jakt etter en ny retning. Den dukker opp når han hører på lydbok.

– Jeg husker det ble sagt at man må ta valg basert på verdier. Jeg begynte å tenke over hva jeg er stolt av med meg selv og hva jeg har gjort. Og ikke minst begynte jeg å tenke over hvilke verdier jeg har og hva jeg vil bruke dem til. Da ble det ganske klart for meg at det er brannmann jeg vi bli, forteller Sondre.

Han beskriver det selv som en undringsprosess som endelig landet. Nå trenger han ikke lenger lure på hva han skal gjøre med fremtiden etter at den forrige drømmen han hadde ble knust. Nå må han bare sørge for at han klarer det denne gangen.

Dette betyr alt

Sondre liker å hjelpe andre. Når noen trenger ham, stiller han opp. Det er viktig for ham at alle rundt ham vet at han er til å stole på og at han er der for dem uansett hva de vil prate om.

– Jeg synes ikke det er ubehagelig å være sammen med noen som har det vondt. Jeg har så lyst til å hjelpe når folk rundt meg ikke har det bra. Det å kunne ha en jobb hvor jeg kan bruke dette og føle at jeg hjelper andre, er viktig for meg.

Brannmann er Sondres nye retning. Det er alt han vil, og alt han jobber for. Praktiske ferdigheter er verdsatt i brannvesenet, så Sondre har tatt på seg ulike snekker- og byggeprosjekter for venner og bekjente. Siden 2013 har han hatt et eget foretak hvor han har jobbet med coaching, og i det siste utført ulike oppdrag som snekring, trefelling og vaktmestertjenester. I tillegg har han tatt førerkort for lastebil, noe man må ha for å kunne jobbe som brannkonstabel.

Det er ikke bare ønsket om å hjelpe andre som gjør at det er dette han vil. Han ser på yrket som spennende og veldig hardt. Han forstår at det krever mye for å bli en god brannmann, og denne kunnskapen og erfaringen er noe han drømmer om.

– Det er dette som gjelder nå. Det er ingen ting annet jeg vil. Oslo er definitivt førstevalget, men dersom jeg ikke skulle få jobb her, er jeg åpen for å søke meg til andre steder i landet.

Drømmen som brast

Sondre har forberedt seg godt til opptaksprosessen i brannvesenet. Han gjør alltid det. Han er av typen som gir alt når han har bestemt seg for noe. Den gangen han satset på å bli verdens beste skiskytter var intet unntak.

– Egentlig var det tilfeldig at jeg begynte med skiskyting. En venn av meg drev med det, og jeg ble med for å teste det ut.

Det skulle ikke mere til for sørlendingen, og da han var 15 år, begynte han på toppidrettsgymnaset på Lillehammer. Fra da var det skiskyting som gjaldt. Sondre ble raskt blant de beste i landet og oppnådde også gode resultater i europacupen. Men da han som 21-åring var på sitt aller beste, og skulle delta i junior-VM i 2006, gikk det galt.

– Jeg ble syk, og fikk ikke gått ett eneste løp. Det er nok en av de største skuffelsene jeg har opplevd.

Deretter ødela skader for Sondre, og i 2012, da han var 27 år, forsto han at han ikke kom til å få den karrieren han hadde håpet på.

– Jeg innså at jeg hadde prøvd så hardt i så mange år uten å få det til. Det var bittert at det ikke gikk som jeg ville, men jeg prøvde heller å trekke ut det positive. Jeg lærte veldig mye de årene jeg holdt på, og ikke minst fikk jeg mange gode venner.

B-laget på Sagene

Det er lunsj for B-laget på Sagene brannstasjon. Litt senere enn vanlig, fordi de måtte rykke på en automatisk brannalarm. Denne gangen var det ingen brann, og laget kunne kjøre tilbake til det lunsjdekkede langbordet på stasjonen.

– Jeg husker veldig godt da jeg søkte og var til opptaksprøver. Det var altoppslukende. Det var det eneste jeg ville, forteller Gard Schaug. Han er 40 år og har jobbet som brannmann siden 2001.

Schaug hadde hoppet av lærerstudier fordi han heller ville bli brannmann. Men han måtte igjennom opptaksprosessen to ganger før han fikk drømmen oppfylt.

– Den første gangen fikk jeg beskjed om at jeg hadde vært veldig nære, og det ga jo selvfølgelig ekstra motivasjon til å forfølge drømmen.

For kollega Henrik Aakre var det en sommer med blytunge gipsplater som førte ham til brannmannsyrket.

– Jeg var snekker og jobbet i Skippergata en sommer. En dag jeg bar gipsplater opp i femte etasje ble jeg møkklei. Jeg gikk opp til hovedbrannstasjonen og spurte hvordan man kunne få jobb i brannvesenet. Tredje gangen jeg søkte, klarte jeg det.

De fleste på B-laget på Sagene har jobbet i etaten i mange år. Alle sammen elsker jobben sin. Som brannkonstabler flest.

– Det skjer så mye forskjellig. Branner, trafikkulykker, drukninger og mye annet. Jeg liker den spenningen man føler før man vet hvordan det er dit vi kommer. Det er nesten fælt å si at andres tragedier er spennende, men det er tross alt jobben vår, sier Thor Granli.

Unikt samhold

Det er sju brannstasjoner i Oslo. Hovedbrannstasjonen, hvor havnestasjonen også holder til, Briskeby, Smestad, Sagene, Grorud, Bryn og Kastellet. På hver stasjon er det fire lag som varierer i antall menn og kvinner, avhengig av hvor stor stasjonen er. Lagene går i samme turnus, det vil si at de samme personene alltid er på jobb sammen. De bor sammen, spiser sammen, trener sammen og rykker ut på hendelser sammen.

– Det er ikke uten grunn mange brannmenn sier de har to familier. Samholdet man får ved å jobbe sammen slik som vi gjør er enormt, sier Gøran Simonsson, som er brannmester for B-laget på Sagene.

Det sier seg med andre ord selv at det sosiale er avgjørende på om du passer inn på et lag eller ikke. Laget på Sagene er tydelig på at de som kommer inn som nye brannkonstabler må passe inn. Gjør de ikke det med en gang, må de sørge for å passe inn. Ydmykhet er viktig.

– Verdensmesterholdningen er lite verdsatt hos oss. Dette er et erfaringsbasert yrke, og det kan ta mange år før man er en ordentlig flink brannmann. Da er man nødt til å være ydmyk og innse at man har mye å lære, sier Gard Schaug.

Et lag deler mye. Det viktigste er erfaringene og opplevelsene man får sammen ute på oppdrag. Spørsmålet om når de har det aller best på jobb er lett å svare på for de åtte brannmennene på Sagene.

– Ved store hendelser hvor vi gjør akkurat som vi har øvd på. Det er faktisk uavhengig av utfallet, men den følelsen man har når man har gjort alt slik vi skulle, den er skikkelig god, sier Øyvind Haugerud.

– Samholdet vi føler etter store oppdrag er helt ubeskrivelig. Vi er en gjeng som opplever noe stort og sterkt sammen. Det er ikke mulig å snakke med noen andre og få den samme forståelsen som fra en man har opplevd hendelsene sammen med. Det er klart at det skaper et samhold utenom det vanlige, sier Gard.

– Vil vise meg fram

26. oktober 2016, Lahaugmoen kurs- og konferansesenter i Nittedal. Vanligvis er Lahaugmoen en arena hvor Oslo brannvesen har øvelser og kurs. Nå er det testing av menn og kvinner som vil bli en del av etaten som er i gang. I nesten fire uker testes de 120 gjenværende kandidatene i ulike ting. Mest beryktet er nok de fysiske testene, som er kjent for å være harde. Dette er tredje dagen, og Sondre Flaa Eieland skal til pers. Han skal først gjennom de fysiske testene. Deretter en teoridel.

I Sondres første øvelse for dagen blir praktiske ferdigheter og samarbeid satt på prøve. Han og makkeren må sette sammen en brannslange, få vann til den og bære et visst antall liter vann opp en stige til et høyt tårn og deretter fire vannet ned fra plattformen igjen. De samarbeider godt og løser oppgaven uten store problemer.

Nå er det styrketest. Sondre vet ikke hvor lenge han skal holde på eller hvor mange tester det er. Det eneste han og de andre vet om denne delen av opptaksprøvene, er at de skal ta minimum sju armhevinger og 15 knebøy, begge med 23 ekstra kilo på ryggen, og sju horisontale opptrekk, disse uten ekstra kilo. Deretter kan hva som helst vente. Eller ingen ting.

Første øvelse er knebøy. Ketil Tærum viser hvordan de skal utføres. Helt ned i 90 grader, så opp på tærne. Minst 15. Sondre presser seg hardt og klarer langt flere enn minstekravet. Det samme gjør han på både armhevninger og hangups.

– Jeg vil jo prøve å vise hva jeg er god for, så jeg tenkte det var lurt å ta flere enn minstekravet. Men jeg vet jo ikke hva jeg skal videre, så kanskje jeg har kjørt meg helt ut og ikke har mer krefter til hva som eventuelt kommer nå, sier Sondre.

Åtte avgjørende minutter

Nå venter mølletesten. Av mange ansett som den tøffeste. Mølletesten må bestås. Hvis ikke, er man ute av dansen. Før Sognsvannløpet ble innført, røk halvparten av alle som ble innkalt til de fysiske testene ut på denne. Nå er det betraktelig mange flere som kommer seg igjennom, men fortsatt er tredemølla på Lahaugmoen en stopper for manges drøm om å bli brannmann.

Testen er som følger: Man utfører testen med en vekt på til sammen 23 kilo som består av utrykningsbukse, utrykningsjakke og 2x4-liters flaskepakke for røykdykkere. Tredemølla går på konstant hastighet på 6,2 km/t med økende stigning på båndet:

0–1. minutt: Stigning 2,5 grader
1.–2. minutt: Stigning 4 grader
2.–8. minutt: Stigning 7 grader

– Jeg vet ikke hvorfor det er såpass mange som ryker på mølletesten. Jeg tror at det i de aller fleste tilfeller er psyken som er avgjørende. De blir ekstremt slitne, og klarer ikke å presse seg selv til å fullføre, sier Renate Bostrøm. Hun er brannkonstabel på Briskeby brannstasjon, og gjennomfører mølletestene med kandidatene.

Sondre står utenfor rommet hvor testen foregår og venter på sin tur. Døra åpnes og makkeren fra den første øvelsen kommer ut. Han klarte det ikke. Han ønsker Sondre lykke til idet han selv går mot garderoben for å ta av seg utrykningsklærne og er ferdig for denne gang.

Nå er det Sondres tur. De neste åtte minuttene avgjør om han er videre i kampen om å bli brannmann eller ikke. Kanskje det ikke var så lurt å ta så mange knebøy. Er bena for sure?

De første minuttene går uten store problemer. De to siste minuttene er pusten tyngre og blikket mere innbitt. Svarene på spørsmålene fra Renate Bostrøm blir kortere og Sondre bruker lengre tid på å fullføre de korte setningene han får frem. Likevel er tempoet jevnt og det er ingen tegn til at dette ikke skal gå. Nå gjelder det bare å holde ut, så er den hardeste testen gjennomført.

De siste sekundene er lange, men omsider bikker tidtakeren på mølla åtte minutter. Sondre klarte det. Han puster tungt, men er absolutt ingen slagen mann.

– Det gikk greit. Kanskje det ikke så sånn ut, men jeg ble veldig sliten. Det var en skikkelig tøff test.

Siste rest av krefter

Uten pause bærer det nå rett ut i trappeoppgangen ved siden av. Der ligger det en 70 kilo tung dukke som skal bæres ned og opp to trapper. Derfra går turen ut. Et traktordekk ligger på bakken, og skal slås med slegge fra en gul strek på bakken til en annen. Når det er gjort, skal et annet dekk trekkes med tau. De to siste øvelsene med røykdykkermaske.

Nå er Sondre sliten. Slagene blir svakere og tempoet lavere. Skrittene mellom hver øvelse blir seigere og seigere, og det er vanskelig å si om han synes de ropene fra testansvarlig er motiverende eller bare irriterende. Men heldigvis er det over nå. Ingen flere styrkeøvelser. Sondre setter seg ned på dekket og puster tungt før han klarer å snakke noe særlig. Og når han gjør det, er det ikke stort han sier.

– Det var slitsomt.

Sondre gjennomfører også klaustrofobitesten, røydykkertesten og teoridelen. Et par uker senere får han beskjed om at han er blant de 60 som er videre til neste og siste opptaksrunde. Det vil si at han også tar en svømmetest, en kjøretest og blir intervjuet.

Dermed har Sondre gjort alt han kan for å bli brannmann i Oslo. Nå får han ikke gjort mer, og fremtiden hans ligger i hendene til opptaksgruppa i Oslo- brann og redningsetat. Om noen uker får han svar på om drømmen går i oppfyllelse denne gangen.

Kan ikke ta for mye plass

Kjetil Riise og Ketil Tærum er ansvarlige for rekrutteringen av nye brannkonstabler i Oslo brann- og redningsetat. Kjetil Riise begynte i etaten i 1998 og er nå brannmester på hovedbrannstasjonen. Ketil Tærum, begynte i 1999, og er brannmester på Briskeby brannstasjon. De to brannmesterne har flere års erfaring med å plukke ut de best egnede kandidatene til etaten.

– Vi er nødt til å ha så omfattende tester fordi jobben er så sammensatt. Det holder ikke for eksempel bare å være sterk, man må også være utholden. Dessuten må vi jo få sjekket om de i det hele tatt kan fungere som brannmann, noe man ikke kan dersom man har klaustrofobi, høydeskrekk eller ikke kan svømme godt nok, sier Riise.

Dersom alle fysiske krav er oppfylt, er personlighet og egnethet det som gjenstår. Det er nemlig slik at det er mange som klarer alle fysiske tester, men det betyr ikke at de automatisk er videre i prosessen eller garantert jobb. Vel så viktig er inntrykket de to lederne og alle andre som er med å teste kandidatene får av dem. Har man dårlige holdninger, kan man ta så mange knebøy man bare vil.

– Hvis en kandidat for eksempel kommer med en liten kommentar som er rasistisk, kvinnefiendtlig, negativ til seksuelle legninger eller noe annet, er det rett ut. Vi skal redde og hjelpe absolutt alle, og da kan vi ikke ha noen på laget som kanskje ikke behandler alle likt, sier Riise.

Dessuten må man fungere sammen med kollegaene. Man er nødt til å være en lagspiller som kan samarbeide ute på oppdrag, men også bidra til et godt arbeidsmiljø på brannstasjonen.

– Ja, vi må ha praktisk anlagte og sterke folk, men de må ha sosiale antenner. De må skjønne hvis de tar for mye plass, og det skal de i så fall skjønne selv uten at vi trenger å si det, sier Riise.

Hvert år er konkurransen om å bli brannkonstabel stor. De siste sju årene har det i snitt vært nesten 500 søkere. I år var det 523 som søkte, i fjor var det 822.

– Jeg tror mange ser på dette som et spennende yrke. Dessuten er vi en trygg og god arbeidsplass. Vi er i hvert fall i en veldig takknemlig situasjon. Når det hele tiden er så mange som søker, betyr det at vi kan velge de aller beste kandidatene til å jobbe med oss, sier Tærum.

Svaret

13. desember 2016. Sondre har mottatt en e-post fra Oslo brann- og redningsetat. Etter flere måneder med forberedelser og uker med testing og intervjuer, ligger svaret på Sondres fremtid i denne e-posten. Ett klikk, og han får vite om han får drømmejobben eller ikke.

Konkurransen i år var tøff og du er dessverre ikke med videre. Vi takker så mye for tiden du har brukt sammen med oss.

– Fuck ass. Kjipt. Nå er jeg skuffa.

Selv om skuffelsen er stor, har Sondre vært forberedt på dette utfallet. Helt siden intervjuet i oktober har han hatt en dårlig følelse.

– Jeg synes ikke intervjuet gikk så bra. Jeg synes ikke jeg klarte å vise meg frem slik jeg føler at jeg er, og det er skuffende. Jeg føler at svarene mine ble litt overflatiske og at jeg ikke klarte å utdype meningene og holdningene mine på en god nok måte. Så selv om dette er utrolig kjipt, er jeg ikke veldig overrasket.

Drømmen brast. Skuffelsen kan leses på hele Sondre.

– Men det er dette jeg virkelig vil, så jeg håper det kommer flere muligheter.